Biltog

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Transport av biler på jernbanevogner
«Piggyback-tog» transporterer lastebiler/tilhengere på jernbanevogner.
Innlasting av biler til transport gjennom Kanaltunnelen.

Biltog er tog som frakter biler og andre motorkjøretøy, vanligvis der det ikke finnes bilvei (f.eks. gjennom Kanaltunnelen) eller over lengre strekninger. Bilene fraktes gjerne i spesiallagede godsvogner – personbiler og andre mindre kjøretøy oftest i to plan, av og til i tre. Men biltog dekker vidt forskjellige funksjoner og finnes i en rekke utgaver – dels som blandede tog med passasjervogner i tillegg til vognene med biler, dels som rene godstog.

Blandede tog med passasjervogner[rediger | rediger kilde]

Her kjøres passasjervogner og vognene med biler i samme tog. Togene er gjerne beregnet på å avlaste bileierne og passasjerenes deres for langvarig kjøring. De kan dermed slappe av, sove, spise, se på filmer osv. Siden lasting og lossing av bilvognene tar en del tid, er transportformen mest aktuell for lengre reiser, ofte i forbindelse med ferier. Togene brukes også der folk vil ha med bilene på strekninger uten bilvei, f.eks. gjennom Kanaltunnelen og mellom Sylt og det tyske fastlandet.[1] Ellers er de fleste kortere kombinerte bil–tog-reiser, særlig ved pendling, basert på innfartsparkering.

DB Autozug, et datterselskap av Deutsche Bahn, kjører slike biltog mellom en del stasjoner i Tyskland, Frankrike, Italia og Østerrike. DB Autozug frakter ca. 200 000 biler og 400 000 passasjerer årlig. Det siste er mindre enn 0,05 % av DBs passasjertall, men andelen av transportarbeidet er betydelig større fordi reisene gjerne er lange, og fordi også bilene skal fraktes. DBs forgjenger Deutsche Reichsbahn begynte med slike biltog i 1930. I Nord-Amerika kom de første biltogene på skinner i 1950-årene.

Noen biltog er åpne for alle, både med og uten medbrakte motorkjøretøy. Andre er beregnet bare på bilister (og motorsyklister), for eksempel Amtraks Auto Train mellom Lorton 40 km sør for Washington og Sanford nord for Orlando i Florida. Denne ruten, på 1375 km, betjenes av ett togpar hver dag og hadde 244 252 passasjerer i 2010. Inntektene var $61 012 324, det høyeste for noe Amtrak-fjerntog.[2] Kjøretiden er 17½ time. Oppmøte med bil minst en time før avgang, og det kan ta inntil to timer etter ankomst før bilistene kan kjøre videre. Passasjerene bes om å beregne god tid på veien til stasjonene fordi disse ligger i storbyområder med trafikkforsinkelser. Amtrak understreker at passasjerene på vei nordover kan benytte ventetiden til et besøk i Sanfords historiske sentrum, med buss hvert 20. minutt.[3] Toget har ingen av- eller påstigninger underveis, men har ett stopp for å skifte mannskap og fylle på vann og drivstoff. Ruten ble opprettet i 1971 under navnet Auto-Train av Eugene K. Garfield (1936–2010) – en pionér innen biltog. En rute Sanford–Louisville (Kentucky) gikk med store underskudd og førte, sammen med tre avsporinger, til at Garfields selskap gikk konkurs i 1981. I 1983 ble Lorton–Sanford-ruten gjenopptatt av Amtrak.

I enkelte tog blir passasjerene sittende i bilene.

Biltog hvor passasjerer og biler fraktes hver for seg[rediger | rediger kilde]

SNCF i Frankrike kjører slike biltog mellom en rekke stasjoner. Bilene kan avleveres på stasjonen et døgn før avgang, og hentes et døgn etter ankomst. Også mellom de nordtyske byene Westerland (på Sylt) og Niebüll kjøres slike biltog. Denne linjen har eksistert siden 1932, og er nå dobbeltsporet. Passasjerene sitter i biler og busser underveis. Der går ingen bilvei til Sylt.

Biltog som godstog[rediger | rediger kilde]

Piggyback-tog[rediger | rediger kilde]

Her kjøres hele lastebilen eller hengeren på en flatvogn. Transportformen fikk økt utbredelse i 1950-årene, men er nå mange steder erstattet av Container (transport)tog, som gjør det mulig å transportere mer gods pr. tog.[4]

Biltog fra bilfabrikkene[rediger | rediger kilde]

Dette er godstog, ofte heltog med bare vogner med biler, fra bilfabrikkene (evt. en importhavn) til forhandlerne eller importørene. I Norge kjøres slike tog fra f.eks. Drammen via Sverige til Narvik.[5] I de store billandene omsettes millioner av biler hvert år, og enkelte bilfabrikker dekker store områder, med lange avstander til forhandlere eller importører. Derfor kan denne trafikken bli meget omfattende. I enkelte land er bilprodusentene jernbanens største kunder, samtidig som produktene deres er jernbanens verste konkurrent. Denne dobbeltrollen kan gi bilkonsernene stor makt ikke bare innen bilismen og infrastrukturen som er bygget opp rundt den – men også over jernbanene. Dette har vært særlig merkbart i USA, hvor den største bilprodusenten, General Motors, også har vært den største produsenten av lokomotiver (Snell 1974).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. februar 2009. Besøkt 5. mars 2009. 
  2. ^ Amtrak Sets New Ridership Record, Thanks Passengers For Taking The Train; «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. september 2012. Besøkt 26. november 2010. 
  3. ^ Amtrak Systems Timetable Fall 2009–Winter 2010, s. 46-47.
  4. ^ http://people.hofstra.edu/geotrans/eng/ch3en/conc3en/pbdblstk.html
  5. ^ http://www.autotransport.no/?ItemID=1274

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Bradford C. Snell 1974: American Ground Transport: A Proposal for Restructuring the Automobile, Truck, Bus and Rail Industries. Report presented to the Committee of the Judiciary, Subcommittee on Antitrust and Monopoly, United States Senate, February 26, 1974, United States Government Printing Office, Washington, 1974, s. 16-24.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]