Bernard Bernard

Bernard Bernard
Født	21. juli 1821; Mogues
Død	28. okt. 1895 (74 år); Noirétable
Beskjeftigelse	Teolog, katolsk prest (1846–), misjonær, apostolic prefect
Embete	Apostolic prefect (Nordpolmisjonen, 1862–1869); apostolic prefect (Prefecture Apostolic of Norway, 1869–1887) ;
Nasjonalitet	Frankrike
	Bernard Bernard på Commons

Bernard Bernard (1821–1895) var en fransk overhyrde for Den katolske kirke i Nordpolmisjonen fra 1862 til 1869 og deretter Norge fra 1869 til 1887.

Liv og virke

Bakgrunn

Bernard Bernard ble født den 21. juli 1821 i Mogues i Ardennene i Frankrike. Han ble presteutdannet ved seminarene i Charleville og i Reims, og senere i Roma, og presteviet i Reims av kardinal Thomas Gousset.^[3] Han gjorde først tjeneste som sogneprest i de franske Ardennene, blant annet i Braux, i flere år.

Til Norge (og Island, og Skottland)

kom han til Norge i 1856 for å gjøre tjeneste i Nordpolmisjonen. Han ankom sammen med andre prester: Etienne Djunkovskij, Georg Bauer, Georg Andreas Boller, Michael Fuchs og en prestestudent ved navn Villette. De hadde også med seg en norsk student, Oalf Gunløgsen, som var i ferd med å konvertere til katolisismen.

Bernard reiste først til Alta, men allerede samme år som han kom til Norge ble han sendt videre til Island for å være sogneprest der. Island var da en del av Nordpolmisjonen. Han kom først, og noe senere kom Jean-Baptiste Baudoin; de var de første katolske prester som virket på Island; han anskaffet eiendommen på Landakot i Reykjavík den den katolske domkirken senere ble reist.^[4]

I 1860 ble han sendt videre til Wick i Skottland, også en del av misjonsområdet. Der var han til 1862.

Viseprefekt, så prefekt, for Nordpolmisjonen

I 1861 var han tilbake i Norge, og ble viseprefekt for Nordpolmisjonen. Året etter ble han prefekt for misjonen, en stilling han hadde til 1869.

Prefekt for et apostoliske prefektur Norge

Da ble Det apostoliske prefektur Norge ble opprettet i 1869, og han ble første prefekt for denne jurisdiksjonen som dekket hele Norge. Han kom med tiden til den overbevisning at ville gagne å opprettet et presteseminar i Norge. Her kunne så de fremtidige misjonsprester ikke bare fullføre sine teologiske studier, men også sette seg grundig inn i det norske språk, og kjent med norsk mentalitet. Han henvendte seg til den franske prestekongregasjon «Les missionaires de Notre Dame de la Salette», som med Pavestolens samtykke sa seg villig til å lede et slikt seminar. Ordenen var dessuten blitt rammet av antiklerikale dekreter i Frankrike, og søkte fotfeste en rekke steder utenlands. Det var meningen at de de ferdigutdannede skulle gå inn i prestetjeneste i Norge. Prosjektet skulle ha en prøvetid på ti år.^[5]

De første patres kom til Norge med skip fra Le Havre og anløp Christiania den 29. juli 1880. Det vare en gruppe på 11 medlemmer, ledet av pater Henri Berthier. De andre medlemmer av kongregasjonen var pater Noyrey, syv studenter (Pierre Jacquemet som ble presteviet i Belgia i 1882, Coelestin Riesterer, Joseph Vignon, August Blache, Place, Bérard, og Jørg Berge som var nordmann), og to legbrødre fra henholdsvis Sveits og Belgia. Senere tilkom følgende patres: Alphonse Besson, Jean Ramel, Ferdinand Plasse og Vincens Burille. Prefekt Bernard Bernard trådte i 1880 også selv inn i kongregasjonen. Seminaret med først med et allerede bestående huskapell (St. Eriks kapell, innviet 1875) ^[6] og senere tilkom Jesu Hjerte-kirken, innviet 1881) ble etablert og bygget på Abelsborg i Trondhjem (Ila).^[7]

Seminaret fikk ikke så lang levetid, det ble opphevet etter at dets leder pater Berthier druknet i skipsforlis i 1885.^[8] Men det rakk i 1885 å bli stedet for den første katolske prestevielse i Norge siden reformasjonen. Den forrettende biskop var den belgiske msgr. Victor-Jean-Joseph-Marie van den Branden de Reeth, titulærbiskop av Eritrea og hjelpebiskop i Mechelen. Etter en rekke lavere vielser og diakonvielser ble den 2. august tre ordinander presteviet, nemlig Blache, Riesterer og Vignon. Biskopen besøkte så Stiklestad og reiste videre til Stockholm.^[9] Flere av disse prestene og andre salettinere ble postert til tjeneste i Nord-Norge.^[10] Pater Pierre Jacquemet lærte seg lappisk (samisk),^[11] og det var en del samer som ble katolikker i Finnmarken.

Den katolske kirke talte under Bernards tid under 500 sjeler. Økonomien var skral i hele Bernards prefekttid, og han måtte dra på mange kollektreiser til utlandet.

Fratreden, død

I 1887 gikk prefekt Bernard Bernard av, grunnet den stadig voksende arbeidsbyrde og en sviktende helbred, og forlot Norge. Han døde som superior den 28. november 1895 i salettinerkongregasjonens ordenshus i Noirétable i departementet Loire i Frankrike.^[12]

Litteratur

St. Ansgar. Jahrbuch des St.-Ansgarius Werkes, Köln 1983, s 70–81.
Alois Arnstein Brodersen: Die Nordpolmission. Ein Beitrag zur Geschichte der katholischen Missionen in den nordischen Ländern im 19. Jahrhundert, Münster 2006.
Gunnar F. Guðmundsson: Kaþólskt trúboð á Íslandi 1857–1875, Reykjavík: Sagnfræðistofnun Háskóla Íslands 1987.
Patrick Guelpa: Petit abrégé de l'histoire de l'Église en Islande, Catholicae disputationes

Referanser

1 2 Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no^{[Hentet fra Wikidata]}
1 2 3 4 web.archive.org^{[Hentet fra Wikidata]}
↑ Compte-rendu de l'état et de progrès de l'œvre de la propagation de la foi dans la Diocèse de Reims pendant l'année 1858, Reims, 1859, s.69 ss.
↑ Jfr. Gunnar F. Guðmundsson, Kaþólskt trúboð á Íslandi 1857–1875, Reykjavík: Sagnfræðistofnun Háskóla Íslands 1987.
↑ Norvegia Catholica, 1942, 2.utg. 2013, s.120
↑ Bratberg, Terje T. V. (2008). Trondheim byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 39. ISBN 978-82-573-1762-1.
↑ Norvegia Catholica, 1942, 2.utg. 2013, s.120-122
↑ Norvegia Catholica, 1942, 2.utg. 2013, s.161-162
↑ Norvegia Catholica, 1942, 2.utg. 2013, s.124-126
↑ Norvegia Catholica, 1942, 2.utg. 2013, s.127
↑ Norvegia Catholica, 1942, 2.utg. 2013, s.347
↑ Norvegia Catholica, 1942, 2.utg. 2013, s.127

Eksterne lenker

(en) Bernard Bernard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Biografi hos Norsk Biografisk Leksikon
Biografi hos Den katolske kirke

Forgjenger Første apostoliske prefekt	Apostolisk prefekt av Norge 1869–1887	Etterfølger Johannes Olav Fallize

[hash-5fe016c2e7eef10b3f378fd882c766cf6562a183-1] 1 2 Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-054648730fd2ead292eeb3601993c546ea952e8f-2] 1 2 3 4 web.archive.org^{[Hentet fra Wikidata]}

[3] Compte-rendu de l'état et de progrès de l'œvre de la propagation de la foi dans la Diocèse de Reims pendant l'année 1858, Reims, 1859, s.69 ss.

[4] Jfr. Gunnar F. Guðmundsson, Kaþólskt trúboð á Íslandi 1857–1875, Reykjavík: Sagnfræðistofnun Háskóla Íslands 1987.

[5] Norvegia Catholica, 1942, 2.utg. 2013, s.120

[6] Bratberg, Terje T. V. (2008). Trondheim byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 39. ISBN 978-82-573-1762-1.

[7] Norvegia Catholica, 1942, 2.utg. 2013, s.120-122

[8] Norvegia Catholica, 1942, 2.utg. 2013, s.161-162

[9] Norvegia Catholica, 1942, 2.utg. 2013, s.124-126

[10] Norvegia Catholica, 1942, 2.utg. 2013, s.127

[11] Norvegia Catholica, 1942, 2.utg. 2013, s.347

[12] Norvegia Catholica, 1942, 2.utg. 2013, s.127

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]