Beleiringen av Karlshamn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Beleiringen av Karlshamn
Konflikt: Gyldenløvefeiden
Dato1. til 8. mars 1677
StedKarlshamn i Blekinge
ResultatSvensk seier
Stridende parter
SverigeDanmark-Norge
Kommandanter og ledere
oberst Axel Wachtmeister og Johan Gyllenstiernakaptein Hans Ernst Krumse
Styrker
Ikke helt kjent.ikke helt kjent
Tap
betydelig tapNesten hele garnisonen utslettet

Beleiringen av Karlshamn i foråret 1677 var som ledd i en erobringskampanje av svenskene etter slaget ved Lund i desember 1676 rettet mot besittelser holdt av danskene i Skåne og Blekinge mens Karl XI overvintrer med sin hær rundt .

Bakgrunnen[rediger | rediger kilde]

I den 9. januar 1677 brøt den svenske felthæren opp fra Bälteberga hvor de hadde oppholdt seg siden midten av desember 1676 etter å ha erobret Helsingborg og rykket fram til Kristianstad mot øst i hensikt på å inntar festningen med byen. Først ved den 12. januar nådde kongen med hans hær sørvestover for Kristianstad, men det var da svenskene fikk lært at 3 000 danske soldater var kommet til Kristianstad som nå var blitt uangripelige for den svenske hæren. Karl XI dermed måtte overvintre i nærheten av det danske holdepunktet som dermed blir lagt under observasjon.

Mens Karl XI vente på våren ved sitt neste angrepsmål ville han få en slutt på snapphanenes virksomhet som var begynt å blir et stort problem fordi snapphanene med deres geriljakrigføring bundet til seg store svenske styrker som blir satt til sikringsoppdrag av deres utposter og kommunikasjonslinjer. Snapphanene hadde deres operasjonsbaser i Kristianstad, Kristianopel og Karlshamn så militært sett ville erobring av disse baser være til fordel for bekjempelse av snapphanene.

I slutten av januar 1677 blir en militær detasjement som støttes av en smålandsk bondehær under Karl XIs rådgiveren Johan Gyllenstierna dannet som straks begynner å bekjempet snapphanene og samtidige intimidere befolkningen med terror.

Det første slaget[rediger | rediger kilde]

Den 8. februar 1677 gikk 1 700 smålandske bøndesoldater til angrep på Karlshamn under oberst Axel Wachtmeister og dersom det var tykk is på sjøen ville de angripe festningen fra sjøsiden. Men de hadde ikke regnet med at det var to innefrossede krigsskip under festningen og at det var lagt opp forsvarsverk på isen. Etter å ha blitt oppdaget, blir Wachtmeisters hær underlagt et bombardement fra festningen og skipene som brøt opp isen så hundrer kom i det iskalde vannet, andre hundrer blir slaktet ned. Før dagen var over, var den halve styrken drept, druknet eller rømt på vill flukt.

Blant dem var 800 soldater under oberstløytnant Carl Gustav Skytte og oberstløytnant Gustaff Haard, 200 var drept under angivelige et nytt angrep den samme dagen dersom det er dokumentert to angrep på Karlshamn festning. Etter å ha mistet halve styrken måtte Wachtmeister gir opp og trakk seg tilbake for å hjelpe Johan Gyllenstierna under Beleiringen av Kristianopel.

Beleiringen[rediger | rediger kilde]

Etter Kristianopels fall den 25. februar 1677 var nå en sterk styrke på flere tusener med et beleiringstren klar for andre oppdrager som kom med et brev fra Karl XI om å drar til Karlshamn. Ved den 1. mars var festningen omringet og lagt under ild fra landsiden dersom Karlshamn festning den gang lå på ei øy ute på viken som ledet inn til havnen der byen lå. Bombardementet var ekstremt ødeleggende og drepende som da en eneste garnat drepte et trettitall danske menn. Etter få dager var forsvaret av Karlshamn festning blitt sønderrevet inn i biter, unnsetning var dermed eneste mulighet for å holde ut.

Det annet slaget[rediger | rediger kilde]

Om natt mellom 7. og 8. mars var det dårlig bevoktning i den svenske leiren utenfor Karlshamn slik at svenskene blir brått vekket av kampgny og opprop da et uventet angrep rammet dem i ly av mørket. Det vist seg å være 700 danske soldater under generalmajor Meerheim fra Kristianstad som hadde forent seg med blekingske snapphanene. De gikk til angrep over Asserum bro og klart å påfulgt stor tap på svenskene som først fikk jaget dem vekk med et motangrep ledet av Wachtmeister i spissen for kavaleristene. Da kampene var over, var flere tatt til fange av svenskene som deretter silt ut de lokale militsmedlemmer fra Blekinge og lot dem avrettes på en barbarisk måte utøvet av bønder fra Småland.

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

Etter sammenstøtet måtte kaptein Krumse gir opp og kapitulerer etter å ha fått løfter om fri avmarsj til Kristianstad under militære æresbevisning. Men disse løftene ble raskt brutt av svenskene som ville ikke tillatt garnisonsstyrkene få kom til Kristianstad eller Danmark så som med 700 fanger tatt i desember 1676 i Helsingborg blir garnisonen ført gjennom Sverige nord til Trondheim i Norge. Den lange fangemarsjen tok mange liv så bare 54 var tilbake da de kom seg til Norge. Hundrer av fanger som var gitt løfter om å få marsjere ut døde underveis fra Helsingborg og andre inntatte festninger i løpet av krigen.

Med Karlshamn og Kristanopel tatt blir snapphaneplaget mindre, men langtfra overstått. I mellomtiden hadde Karl XI besluttet seg for å søkte slag på ny for å få et endelige oppgjør om herredømme over Skåne.

Kilder[rediger | rediger kilde]