Beleiringen av Karlshamn

Beleiringen av Karlshamn
Konflikt: Gyldenløvefeiden
Dato 1. til 8. mars 1677 Sted Karlshamn i Blekinge 56°10'10,88"N 14°51'49,72"Ø Resultat Svensk seier
Stridende parter
Sverige	Danmark-Norge
Kommandanter og ledere
oberst Axel Wachtmeister og Johan Gyllenstierna	kaptein Hans Ernst Krumse
Styrker
Ikke helt kjent.	ikke helt kjent
Tap
betydelig tap	Nesten hele garnisonen utslettet

Beleiringen av Karlshamn våren 1677 var som ledd i en erobringskampanje av svenskene etter slaget ved Lund i desember 1676, rettet mot besittelser holdt av danskene i Skåne og Blekinge mens Karl XI overvintrer med sin hær rundt Væ.

Bakgrunnen

Den 9. januar 1677 brøt den svenske felthæren opp fra Bälteberga hvor de hadde oppholdt seg siden midten av desember 1676 etter å ha erobret Helsingborg og rykket fram til Kristianstad mot øst, i den hensikt å innta festningen med byen. Først den 12. januar nådde kongen med hans hær Vä sørvestover for Kristianstad, men det var da svenskene fikk høre at 3 000 danske soldater var kommet til Kristianstad som nå var blitt uangripelige for den svenske hæren. Karl XI måtte derfor overvintre i nærheten av det danske holdepunktet som dermed ble lagt under observasjon.

Mens Karl XI ventet på våren ved sitt neste angrepsmål, ville han få en slutt på snapphanenes virksomhet som var begynt å blir et stort problem. Snapphanene med deres geriljakrigføring, bandt til seg store svenske styrker som ble satt til sikringsoppdrag av deres utposter og kommunikasjonslinjer. Snapphanene hadde sine operasjonsbaser i Kristianstad, Kristianopel og Karlshamn så militært sett ville erobring av disse basene være til fordel for bekjempelse av snapphanene.

På slutten av januar 1677 ble et militært detasjement, som ble støttet av en smålandsk bondehær under Karl XIs rådgiver Johan Gyllenstierna, dannet og som straks begynte å bekjempe snapphanene og samtidig intimiderte befolkningen med terror.

Det første slaget

Den 8. februar 1677 gikk 1 700 smålandske bøndesoldater til angrep på Karlshamn under oberst Axel Wachtmeister og ettersom det var tykk is på sjøen ville de angripe festningen fra sjøsiden. Men de hadde ikke regnet med at det var to innefrossede krigsskip under festningen og at det var lagt opp forsvarsverk på isen. Etter å ha blitt oppdaget ble Wachtmeisters hær underlagt et bombardement fra festningen, og skipene som brøt opp isen så hundrevis falle i det iskalde vannet og flere hundre bli slaktet ned. Før dagen var over var halve styrken drept, druknet eller rømt på vill flukt.

Blant dem var 800 soldater under oberstløytnant Carl Gustav Skytte og oberstløytnant Gustaff Haard, 200 ble drept angivelig under et nytt angrep den samme dagen, ettersom det er dokumentert to angrep på Karlshamn festning. Etter å ha mistet halve styrken, måtte Wachtmeister gir opp og trakk seg tilbake for å hjelpe Johan Gyllenstierna under Beleiringen av Kristianopel.

Beleiringen

Etter Kristianopels fall den 25. februar 1677 var nå en sterk styrke på flere tusener med et beleiringstren klar for andre oppdrag som kom med et brev fra Karl XI om å dra til Karlshamn. Den 1. mars var festningen omringet og lagt under ild fra landsiden ettersom Karlshamn festning den gang lå på ei øy ute på viken som ledet inn til havnen der byen lå. Bombardementet var ekstremt ødeleggende og drepende som da en eneste granat drepte et trettitall danske menn. Etter få dager var forsvaret av Karlshamn festning blitt sønderrevet i biter, unnsetning var dermed eneste mulighet for å holde ut.

Det annet slaget

Om natten mellom 7. og 8. mars var det dårlig bevoktning i den svenske leiren utenfor Karlshamn slik at svenskene ble brått vekket av kampgny og opprop da et uventet angrep rammet dem i ly av mørket. Det viste seg å være 700 danske soldater under generalmajor Meerheim fra Kristianstad som hadde forent seg med blekingske snapphaner. De gikk til angrep over Asserum bro og klarte å påføre svenskene store tap som først fikk jaget dem vekk med et motangrep ledet av Wachtmeister i spissen for kavaleristene. Da kampene var over, var flere tatt til fange av svenskene som deretter silte ut de lokale militsmedlemmene fra Blekinge, og lot dem avrettes på en barbarisk måte utøvet av bønder fra Småland.

Etterspillet

Etter sammenstøtet måtte kaptein Krumse gi opp og kapitulere etter å ha fått løfter om fri avmarsj til Kristianstad under militær æresbevisning. Men disse løftene ble raskt brutt av svenskene som ikke ville tillate garnisonsstyrkene å få komme til Kristianstad eller Danmark. Så som med 700 fanger tatt i desember 1676 i Helsingborg, ble garnisonen ført gjennom Sverige nordover til Trondheim i Norge. Den lange fangemarsjen tok mange liv så bare 54 mann var igjen da de kom seg til Norge. Hundrer av fanger som var gitt løfter om å få marsjere ut, døde underveis fra Helsingborg og andre inntatte festninger i løpet av krigen.

Med Karlshamn og Kristanopel tatt, ble snapphaneplagen mindre, men langt fra overstått. I mellomtiden hadde Karl XI besluttet seg for å søke slag på ny for å få et endelige oppgjør om herredømme over Skåne.

Kilder

• Claes-Göran Isacson, Skånska kriget 1675-1679 2000 ISBN 91-88930-87-4

Autoritetsdata