Beleiringen av Kristianopel
| Beleiringen av Kristianopel | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Gyldenløvefeiden | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Sverige | Danmark-Norge | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Johan Gyllenstierna og oberst Axel Wachtmeister | oberst Valentin von Lützow | ||||||
| Styrker | |||||||
| Ikke kjent | 750 soldater og 150 bevæpnede borgere | ||||||
| Tap | |||||||
| Ikke kjent | Mesteparten omkommet i fangemarsj, over 70 henrettet | ||||||
Beleiringen av Kristianopel var et ledd i bekjempelsen av problemet med snapphanene i Skåne under Gyldenløvefeiden.
Bakgrunnen[rediger | rediger kilde]
Da Karl XI rykket fram fra Bälteberga den 9. januar 1677 i retning mot Kristianstad, gikk han inn i det mest aktive operasjonsområdet for snapphanene. De hadde sine baser i Kristianstad, Karlshamn og Kristianopel. Etter å ha gått i vinterkvarter i Væ, ga han sin rådgiver Johan Gyllenstierna oppdraget med å bekjempe snapphanene.
Gyllenstierna kalte til seg Ebbe Ulfeldt og Pontus De la Gardie med en bondehær fra Småland. Snapphanene var milits fra de okkuperte dansk-norske områdene med en viss militær direksjon. Disse smålandske bondesoldatene som var kalt inn i tjeneste, var ikke ulik snapphanene i et militært perspektiv. Likevel nektet svenskene å anerkjenne snapphaner som militære styrker og behandlet dem som banditter og forrædere. Snapphaner som ble tatt til fange ble vanligvis henrettet.
Allerede i november 1676 hadde Pontus De la Gardie gått til angrep med egne styrker på Kristianopel. Men han ble slått tilbake av de danske forsvarerne som skal ha drept opptil 500 svenske soldater og bondesoldater. Etter stormangrepet var slått tilbake ville De la Gardie beleire byen. Men han ble beordret tilbake til Karl XIs hær i forkant av slaget ved Lund i desember 1676.
Beleiringen[rediger | rediger kilde]
Den 11. februar kom Ebbe Ulfeld og Gyllenstierna til Kristianopel med rundt hundre soldater i et beleiringstren støttet av noen få tusen bondesoldater. I seks dager var byen og festningsverkene utsatt for et kraftig bombardement som førte til store ødeleggelser. Før 25. februar var det skapt en stor bresje i bymuren slik at alt lå til rette for en storming. De store skadene på bymuren og festningsverkene gjorde at oberst von Lützow måtte kapitulere, ettersom ingen nåde ville bli gitt om byen ble tatt ved storm.
Etterspillet[rediger | rediger kilde]
Garnisonen fikk marsjere ut, men rundt sytti snapphaner og væpnede menn i Kristianopel ble ført ut og henrettet ved steile og hjul. Der blir den avrettede radbrukket, festet til et hjul og deretter plassert på en påle for å dø langsomt.
Dessuten opplevde de danske soldatene løftebrudd da de ble tatt som fanger og ført vekk fra deres hjem på Sjælland gjennom Sverige til Norge. Under fangemarsjen omkom hundrevis av mangel på mat, pleie og utmattelse. Bare en liten del kom fram til målet.
Løftebruddet var et klart overgrep. Unnskyldninger fra den svenske ledelsen hadde alltid vist seg meget dårlig begrunnet. Dette ga støtte til en ussel fangebehandling og systematiske løftebrudd som rammet tusenvis av soldater fra begge parter gjennom hele krigen.
Von Lützow kom til København der han ble stilt for krigsrett og dømt til døden. Men han ble benådet på henrettelsesstedet, der bøddelen tok von Lützows sverd og brøt det i to. Etter ydmykelsen ble han kastet ut av hæren ved «avskjed i unåde.»
Kristianopel ble holdt okkupert av svenskene under oberstløytnant Skytte. Han fikk kongelig ordre om å ødelegge byen etter at befolkningen var blitt tvangsflyttet til resten av Blekinge. Dette ble purret flere ganger i 1677 og 1678 uten at kommandantene fulgte ordrene gitt av Karl XI. Som et resultat ble byen reddet fra å blir utslettet, og den eksisterer fremdeles med et tre kilometer intakt bymurverk.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Claes-Göran Isacson, Skånska kriget 2000 ISBN 91-88930-87-4