Bekker i Oslo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Siden slutten av 1800-tallet fram til slutten av 1900-tallet ble rundt 70 prosent av Oslos bekker og elver lagt i rør. I dag er gjenåpning av bekker en del av Oslos kommunes arbeid med overvannshåndtering.

Hovinbekken før lukking, rundt 1890. Adresse Galgeberg 2.

Fra lukking til gjenåpning[rediger | rediger kilde]

Siden 1800-tallet har mange av Oslos naturlige vannveier blitt lagt i rør. Det startet med at byen vokste samtidig med at bekkene og elvene, som stadig fikk tilført stadig mer avløpsvann, etter hvert ble lagt i rør slik at byens innbyggere skulle slippe unna stanken. Bekkene dannet hovedkloakker som førte urenset avløpsvann direkte til Akerselva eller rett ut i fjorden.[1] Praksisen med lukking skjøt for alvor fart på 1900-tallet. Jakten på nye arealer til boliger og veier førte til at mange vannveier ble lagt i rør fram til begynnelsen av 1990-tallet.[2]  Da var omlag 200 kilometer, tilsvarende 70 prosent, av hovedstadens bekke- og elveløp rørlagt. I 1993 ble framtidige elve- og bekkelukkinger forhindret og arbeidet med gjenåpning av strategiske strekninger startet fra rundt år 2000.[3] Gjenåpning av bekker er i dag et ledd kommunens arbeid med å redusere flom- og overvannsskader og utvikling av ́blågrønne strukturer ́.

Åpne vannveier gjør det lettere å få kontroll på regnvannet i urbane strøk med mange tette flater. I motsetning til et lukket rør bidrar en åpen bekk til å fordrøye vannet og forsinke flomtoppene. En åpen bekk reduserer i tillegg hastigheten til vannet - som strømmer mye fortere gjennom et glatt rør. Røret har i tillegg en begrenset kapasitet. En åpen bekk bidrar også til å redusere forurensning. Både sollys og luft dreper bakterier, og det lettere å finne forurensningsutslipp - som i tilfeller der kloakk er feilkoblet og havner i bekken. 

Veien mot et forbud[rediger | rediger kilde]

På 1960-tallet var det forurensningen i Oslo høy. Biltrafikken stod for en stor andel. Støy var også et problem. Det samme var vannforurensningen. Oslofjorden og byens vassdrag mottok kloakk fra nye boligområder og industri fra mange ukontrollerte utløp. Et mindretall i Bystyret ønsket på 1960-70-tallet et forbud mot bekkelukkinger.[2]  Flere i denne gruppen startet i år 2000 Oslo Elveforum. I dag støtter forumet opp om kommunens arbeid med å skape dagens ́blågrønne byrom ́.

I 1971 diskuterte Bystyret bekker. Boris Hansen (Ap) hadde framsatt et forslag om å bevare flest mulig av byens bekker. Odd Wivegh (Ap) redegjorde for hvilke utfordringer de vil støte på hvis bekkene skal bevares. Ifølge Wivegh var det en sterk opinion til stede blant folk i enkelte av områdene som de gjenværende bekkene rant gjennom. Wivegh påpekte at argumentene mot å bevare en åpen bekk ville være at bekkene utgjorde en fare for småbarn. Bekkene var ofte fylt av søppel, kloakk, rotter og annen elendighet. En av disse bekkene var Hovinbekken, som hver høst fylte nærliggende boliger med kloakkholding flomvann.

I Oslo i 1974 ble det igangsatt overvåkning av de viktigste vassdragene, og i 1980 startet et samlet overvåkningsprogram for vassdrag.[1] I 1977 ble Vannverngruppa opprettet. Denne gruppa utarbeidet et prinsipprogram for vern av elver, bekker og vann, vedtatt i 1982. I 1985 vedtok Bystyret i en vedtekt til plan- og bygningsloven at de ikke ønsket bekkelukkinger, men den ble ikke stadfestet av Miljøverndepartementet.[4] Et endelig forbud mot bekkelukkinger kom med Grøntplan i 1993.

Hovinbekken[rediger | rediger kilde]

Hovinbekken gjennom bydelen Ensjø øst i Oslo er et eksempel på en bekkestrekning som har blitt gjenåpnet i den senere tid. Hovinbekken har sitt utspring i Lillomarka og renner gjennom Brobekk, Økern og Ensjø, før den når Bjørvika. Bekken ble første gang lagt i rør innenfor bygrensen i siste halvdel av 1800-tallet.[5] Da stinket Hovinbekken. Spesielt ille var det etter lange tørrværsperioder når kloakk og til om med døde katter og hunder stod for stanken, påpekte en ingeniør i Sundhetskommisjonen etter en befaring i 1879. Da Aker ble innlemmet i Oslo kommune i 1948, fulgte det med en rekke bekker i dårlig forfatning. Hovinbekken var én slik bekk, og den ble lagt i rør som en enkel løsning på problemet i tiårene som fulgte. Samme år som forbudet mot framtidige bekkelukkinger ble vedtatt, i 1993, trykte Aftenposten reportasjen «Her skal Hovinbekken risle», som omhandlet planer for gjenåpning av Hovinbekken. Det skulle gå ytterligere ti år før de første delene av Hovinbekken ble gjenåpnet. dag er bekken synlig på de tidligere rørlagte strekningene gjennom Bjerkedalen og Ensjø.

Hovinbekken rekonstruert gjennom Bjerkedalen.


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Johansen, Tor Are (2001). Under byens gater: Oslo vann- og avløpshistorie. Oslo: Oslo kommune Vann- og avløpsetaten. 
  2. ^ a b Holtan-Hartwig, Tor (2010). Blågrønn hovedstad: Jubel og gråt for Oslos elver og bekker. Oslo: Oslo Elveforum. 
  3. ^ Fergus, Tharan (2015). «Vann i den bærekraftige byen, erfaringer fra Oslo kommune. Utbygging av Ensjø og gjenåpning av Hovinbekken». VANN (3): 305–309. 
  4. ^ Sandaas, Kjell (2001). «Forvaltning av Oslos byvassdrag». VANN (2). 
  5. ^ Moland, Tallak (2017). Bortgjemt bekk : historien om Hovinbekkens lukking og gjenåpning. Oslo: Oslo kommune, Vann- og avløpsetaten.