Overvann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Overvann er en samlebetegnelse på nedbør og smeltevann som renner av på tette overflater. Håndtering av overvann kan skje ved å enten lede vannet ned i rør og bort til et utløp eller en resipient (tradisjonell metode), eller man kan ta i bruk såkalte LOH-tiltak (lokal overvannshåndtering, også kalt LOD-tiltak (lokal overvannsdisponering).

Den første metoden har lenge vært vanlig, men med stadig større nedbørsmengder, grunnet klimaendringer, vil kapasiteten til ledningsnettet sprenges, og man vil få oversvømmelser.

Den andre metoden tar i bruk løsninger som infiltrerer, fordrøyer eller leder vannet bort i åpne flomveier. Man har da mulighet til å ta i bruk vannet som et estetisk element og en ressurs for rekreasjon (Lindholm & Bjerkholt, 2010). Eksempler på LOH-tiltak er grønne tak og vegger, permeable dekker, plastkasett-/steinfyllingsmagasin, regnbed, åpne flomveier, gresskledde grøfter (swales/vadi) og fordrøyningsdammer.

Overvann og utbygging

Det er i bynære strøk (som Oslo-regionen, Bergen, Trondheim og Stavanger-Sandnes) vanlig at grønne overflater blir disponert til boligfelt eller samferdselsprosjekt. Dette bidrar til at eksisterende kommunalt eller privat nett av vannrør blir belasta mer enn før utbygging. Utbygging skjer ofte med materialer som ikke absorberer regnvann eller annen nedbør. Derfor er det i lys av klimaendringene viktig å få flere grønne overflater når det skal bygges. Det finnes ikke mange metoder for å sikre dette, men en lovende metode er "blå-grønn arealfaktor" der kommunen eller annen myndighet setter krav om at en viss andel av bygningene eller uterommene skal ha grønne eller på annen måte vann-gjennomtrengelige overflater.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lindholm / Bjerkholt (2010) Vannteknikk for landskapsingeniører, Universitetet for miljø- og biovitenskap.