Bahram VI Chobin av Persia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bahram VI Chobin
av Perserriket
Bahram VI Chobin av Persia
Mynt med Bahram Chobin fra Arrajan 590
FyrstehusSasanidedynastiet
Regjeringstid590-591
ForgjengerKhosrau II
EtterfølgerKhosrau II (gjeninnsatt)
Død591
Fergana
ForeldreBahram Gushnasp (far)
BarnMihran Bahram-i Chobin
Noshrad
Shapur

Bahram VI Chobin av Persia Bahrām Chōbīn (persisk: بهرام چوبین Wahrām Chōbēn), også kjent som Mihrevandak (Mithras tjener), var adelsmann, general og politisk leder i Sasanideriket og konge av Perserriket fra 590 til 591.

Han var sønn av Bahram Gushnap og tilhørte adelsfamilien Mihran. Han startet sin karriere som guvernør i Rayy og kjempet i krigen mellom Sasanidene og Østromerriket 572-591, en krig Østromerriket vant. Under borgerkrigen som fulgte (589-591) ble først kong Hormizd IV avsatt, drept og erstattet av sin sønn Khosrau II, før Bahram Chobin gjennomførte et statskupp og innsatte seg selv som kong Bahram VI. Khosrau II flyktet til Østromerriket og med deres støtte gjenerobret han tronen i 591.

Navnet[rediger | rediger kilde]

Navnet Bahram (Warahrān eller Wahrām) er avledet av et middelpersisk navn på en seiersgud. Det tilsvarende avestiske navnet er Verethragna, en seiersgud i zoroastrismen. Navnet Chobin betyr trehåndtak eller skaft og skal henspille på hans lange og slanke kropp. Den iranske dikteren Firdausi betegnet ham i «Kongeboken» (Shâhnâme) som en «høy og mørkhudet kriger med svart, krøllet hår.»

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bahram tilhørte Mihran-familien, en av de syv store adelsfamiliene («De sju hus») i Perserriket. Familien kom opprinnelig fra Partia og hadde sin base i byen Reyy sør for Teheran, dagens iranske hovedstad. Bahrams far het Bahram Gushnap og han deltok som offiser i krigen mot bysantinerne 572-591. Under regimet til Khosrau II deltok han også i krig i Jemen. Også hans farfar Golon Mihran var en høytstående militær.[1]

Veien til makten[rediger | rediger kilde]

Bahram Chobin kjemper mot Bagha Qaghan.

Bahram startet sin karriere som offiser, «mazban», i Rayy. I 572, da det brøt ut krig mellom sasanidene og bysantinerne, kommanderte han en kavalleristyrke som deltok i beleiringen av den bysantinske festningen Dara i det øvre Mesopotamia og han ble forfremmet til «spahbed» i regionen Media[2]

I 588 angrep den tyrkiske[3] khagan Bagha Qaghan i samarbeid med heftalittene (også kalt de «hvite hunerne») Sasaniderikets område sør for elva Oxus[4] Bahram ble valgt til å lede hæren mot dem og han ble utnevnt til guvernør for Khorasan. Hæren hans er anslått til å ha vært på 12.000 mann.[2] Hans hær slo tyrkerne og heftalittene i to slag i 588 og 589 og gjenerobret Balkh-regionen.[5] Han marsjerte videre nordover, krysset Oxus, og vant en endelig seier over tyrkerne. Han skal personlig ha drept Bagha Qaghan med et bueskudd.[2][6] Han førte hæren helt til Baykand nær Bukhara (i dagens Usbekistan) og tok også khaganens sønn Birmudha til fange og sendte ham til sasanidenes hovedstad Ktesifon.[5] Baykand ble tatt vel imot av sasanidenes kong Hormizd IV som etter førti dager sendte ham tilbake til Bahram med beskjed om å avslutte felttoget.[5] Sasanidene hadde nå kontroll over de sogdiske byene Tasjkent og Samarkand inntil de få år senere ble gjenerobret av tyrkerne.[5]

Mynt slått av kong Hormizd IV 579-590

Etter Bahrams seier mot tyrkerne ble han sendt til Kaukasus for å slå tilbake en invasjon av nomader, muligens Khazarer, hvor han seiret. Han ble senere gjort kommandant for den sasanidiske hæren mot bysantinene igjen, og slo med hell en bysantinsk styrke i Georgia. Imidlertid led han et mindre nederlag mot en bysantinsk hær ved elva Araks. Hormizd IV, som var begynt å frykte den seierrike Bahram, brukte dette nederlaget som en unnskyldning for å fjerne ham fra rikets ledelse på grunn av hans økende berømmelse.[7][2]

Opprøret[rediger | rediger kilde]

Bahram Chobin I kamp mot lojale sasanidestyrker ved Ktesifon.

Bahran ble forvirret av Hormizd IVs mistillit og reagerte med å starte et opprør. På grunn av sin militære suksess og sine militærkunnskaper fikk han stor tilslutning både blant soldater og andre. Han innsatte en ny guvernør i Khorasan og satte seg i bevegelse mot Ktesifon. Azen Gushnasp, en av Hormizds ministre, ble sendt for å stanse opprøret, men han ble drept i Hamadan av en av sine egne menn. En ny styrke under ledelse av Sarames den eldre ble sendt, men ble beseiret av Bahram. Sarames skal ha blitt trampet i hjel av Bahrams krigselefanter.[8]

I mellomtiden oppsto det uoverensstemmelser mellom Hormizd og hans to svogere Vistahm og Vinduyih «som direkte hatet Hormizd».[2] Hormizd fikk fengslet Vinduyih, men Vistahm klarte å flykte. Kort tid etter gjennomførte de to brødrene et palasskupp i Ktesifon og fikk Hormizd blindet. Hormizds eldste sønn Khosrau ble innsatt som konge. De to brødrene fikk deretter Hormizd drept. Bahram fortsatte ikke desto mindre sin marsj mot Ktesifon, nå under påskudd av å hevne kong Hormizd.[2][5]

Khosrau sendte et skriv til Bahram hvor han understreket sin rettslige legitimitet til kongemakten:

Sitat Khosrow, kings of kings, ruler over the ruling, lord of the peoples, prince of peace, salvation of men, among gods the good and eternally living man, among men the most esteemed god, the highly illustrious, the victor, the one who rises with the sun and who lends the night his eyesight, the one famed through his ancestors, the king who hates, the benefactor who engaged the Sasanians and saved the Iranians their kingship—to Bahram, the general of the Iranians, our friend.... We have also taken over the royal throne in a lawful manner and have no upset Iranian customs.... We have so firmly decided not to take off the diadem that we even expected to rule over other worlds, if this were possible.... If you wish your welfare, think about what is to be done. Sitat
– Kia 2016, s. 216

Bahram ignorerte Khosraus advarsel. Noen dager senere kom han til Nahrawankanalen ved Ktesifon hvor han kjempet mot Khosraus styrker. Bahrams menn beseiret kongens styrker, og Khosrau selv, hans to onkler, konene og 30 adelsmenn flyktet til bysantinsk territorium mens Bahram inntok Ktesifon.[9] Bahram utropte seg til konge sommeren 590 og hevdet at den første sasanidiske kongen Ardasjir I (regjerte 224-241) var en tronraner som urettmessig hadde okkupert Partia, og at arsakidenes legitime kongedømme var gjenopprettet.[2]

Herskertiden[rediger | rediger kilde]

Mynt fra Bahram Chobin, Susa

Bahram forsøkte å forankre sin sak i den zoroastristiske apokalypsetroen på at ved slutten av Zarathustras årtusen oppstår det kaos og krig mot heftalittene og romerne, og en frelser ville stå fram. Faktisk hadde sasanidene blandet sammen Zarathustras epoke med selevkidenes og dermed plassert Bahram ved slutten av Zarathustras årtusen. Han ble derfor feiret som den lovede frelseren Kay Bahram Varjavand.[2] Bahram ville gjenopprette arsakidenes imperium og preget mynter med sitt eget opphøyede vesen og det zoroastriske ildalteret på baksiden. Mange av adelsmennene og prestene fortsatt imidlertid å støtte den mer uerfarne og mindre dominerende Khosrau II.[2]

Khosrau II prøvde å alliere seg med den østromerske keiser Maurikios og han dro til den romerske provinsen Syria og appellerte til sasanidene om å innstille motstanden mot bysantinerne.[10] Khosrau ba også Maurikios om hjelp til å gjenvinne den sasanidiske tronen, noe han faktisk fikk mot å avstå herredømmet over flere persiske byer. Sasanidene ble også pålagt å holde seg unna områder i Kongedømmet Iberia og i Armenia hvor bysantinerne gjenvant kontrollen.[9] thumb|Illustrasjon av kampene mellom Bahram Chobin og Khosrau II.

I 591 beveget Khosrau seg til Viranşehir og forberedte seg på å invadere Bahrams områder i Mesopotamia, mens Vistahm og Vinduyih organiserte en hær i Adurbadagan under oppsyn av en bysantinsk kommandant (Johannes Mystakon) som også bygde opp en styrke i Armenia. Khosrau mente nå at han var sterk nok til å gå mot Mesopotamia og inntok blant annet byen Nisibis.[9]. Bahrams kommandant Zatsparham ble drept, og en annen leder, Bryzacius ble tatt til fange i Mosul. Han fikk nese og ører skåret av og ble sendt til Khosrau hvor han ble drept.[11][12] Khosrau og den bysantinske general Narses trengte seg videre inn på Bahrams område, inntok byene Dara og Mardin hvor Khosrau ble utropt til konge.[13] Kort tid etter dette sendte Khosrau også en styrke som inntok Ktesifon.[14]

Kart over den romersk-sasanidiske grensen I senantikken, inkludert grensen som ble etablert etter Khosraus seier over Bahram I 591.

Samtidig invaderte en styrke på 8 000 iranere under ledelse av Vistahm og Vinduyih, sammen med 12 000 armenere, byen Adurbadagan.[2] Bahram forsøkte å vinne den armenske hærlederen Musheg II over på sin side ved å love armenerne partnerskap i den nye partiske dynastiet, men Mushegh avviste tilbudet.[15]

Avsettelsen og flukten[rediger | rediger kilde]

Bahram ble beseiret i et slag ved Blarathon ved byen Ganzak, og han ble tvunget på flukt østover med 4 000 mann. Han dro mot Neyshabur hvor han beseiret en forfølgende hær og en styrke fra Qumis-regionen. Bahram ble imidlertid jaget helt til Fergana hvor han ble ærefullt mottatt av tyrkernes khagan som sannsynligvis var Birmudha, den samme prinsen som Bahram tidligere hadde tatt til fange under sine kriger mot tyrkerne.[5] Bahram gikk i hans tjeneste og gjorde karriere som hærfører hos ham. Han gjorde seg også populær ved å redde Birmudha unna en konspirasjon fra Birmudhas bror Byghu[16] Khosrau II følte seg imidlertid ikke trygg så lenge Bahram levde, og han lyktes i å få ham drept.[5][2] Sannsynligvis fikk han gjennomført drapet gjennom bestikkelser av medlemmer i kongefamilien, kanskje dronningen.[17] De gjenværende av Bahrams tilhengere deltok senere i Vistahms opprør mot Khosrau II senere i 590-årene.[18]

Familiens skjebne[rediger | rediger kilde]

Etter Bahrams død reiste søsteren Gordiya til Khorasan, hvor hun giftet seg med Khosraus tidligere støttespiller Vistahm, som i den tiden også reiste seg mot Khosrau II. Bahram hadde tre sønner, Sjapur, Mihran Bahram-i-Chobin, og Nosjrad. Sjapur fortsatte å motsette seg sasanidene og deltok senere i Vistahms opprør. Mot slutten av dette opprøret ble Sjapur henrettet.[2] Mihran er omtalt i 633 som general i de sasanidiske styrkene som kjempet mot araberne i et slag ved Ayn Al-Tamr under den arabiske invasjonen i Persia.[19] Hans sønn Siyavakhasj regjerte i byen Rayy og skal ha tatt livet av Vindyihs sønn Farrukh Hormizd som hevn for familiens rolle i drapet på Bahram.[20] Bahrams yngste sønn Nosjrad hevdes i noen kilder å ha grunnlagt samanidedynastiet som hersket i det østlige Persia på 800- og 900-tallet.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Khosrau II 
Konge av Persia
(590591)
Etterfølger:
 Khosrau II (gjeninnsatt)