Arne Omsted
| Arne Omsted | |||
|---|---|---|---|
| Født | 27. nov. 1868 Grue | ||
| Død | 27. aug. 1957 (88 år) | ||
| Beskjeftigelse | Offentlig tjenesteperson | ||
| Ektefelle | Gabrielle Marie Omsted (1896–1903) Julie Marie Omsted (1904–1940) | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Arne Omsted (født 27. november 1868 i Grue, død 27. august 1957) var en norsk embetsmann i fengselsvesenet og forfatter av jakt- og naturskildringer.
Liv[rediger | rediger kilde]
Han var sønn av godseier Arne Arntzen Omsted og Marie Antoinette Manthey, og sønnesønn av forretningsmannen Jørgen Cappelen Omsted.
Faren eide godset Bjerke-Oppåker i Grue i Solør, som den eldre broren Wilhelm Manthey Omsted (1865–1942) senere overtok.[1] Etter å ha fått undervisning av en huslærer ble Omsted elev ved Kristiania katedralskole og ble student i 1886. I 1892 tok han juridisk embetseksamen og var deretter edsvoren fullmektig hos sorenskriveren i Sunnhordland 1893–1894. Fra 1895 var han ansatt som ekstraskriver i Justisdepartementet, hvor han blant annet arbeidet i administrasjonen av fengselsvesenet. Fra 1898 var han forstander for Kristiania tvangsarbeideranstalt («Prinds Christian Augusts Minde» eller Mangelsgården). Da denne ble lagt ned i 1914 ble han direktør ved Oppstad tvangsanstalt, hvor fangene fra den nedlagte anstalten ble overført. Han ble konstituert direktør for Botsfengselet i Oslo i 1923 og var fra 1925 ekspedisjonssjef og sjef for fengselsstyret i Justisdepartementet.
Feiden med Axel Smedal[rediger | rediger kilde]
Etter en konflikt med fengselsdirektør Axel Smedal gikk Omsted av i 1929 og ble samme år konstituert som skifteforvalter i Oslo.[2] Saken gjaldt forholdene i Akershus landsfengsel, hvor Smedal var direktør. Omsted mente fengselet ble dårlig drevet og oppfordret justisminister Knud Øyen til å avsette ham. I sitt promemoria av 3. august 1926 hevdet han blant annet at Smedal var homoseksuell og derfor hadde særbehandlet en av fangene. Smedal fikk avskjed, men da han lenge etter fikk vite om Omsteds påstander, reiste han injuriesak. I retten hevdet Omsted at han bare hadde gjengitt et rykte, men da det ble påvist at Omsted likevel hadde forsøkt å skaffe vitner som kunne bevise at Smedal var homoseksuell, og hadde forsøkt å trekke justisminister Haakon Evjenth inn i disse undersøkelsene, ble stillingen hans i justisdepartementet uholdbar. Han måtte gå av og fikk en retrettstilling som skifteforvalter.[3]
Virke[rediger | rediger kilde]
I 1900 foretok Omsted en reise til utlandet for å studere fengselsvesenet i andre land på oppdrag av Justisdepartementet. Han beskrev erfaringene i den trykte innberetningen «Om tvangsarbeidervæsenet i forskjellige fremmede lande» (1903). Fra 1899 til 1904 studerte han forskjellige spørsmål knyttet til prostitusjon og innsamlet opplysninger om prostituerte i fengselet i Kristiania. Dette materialet ble bearbeidet av Statistisk sentralbyrå og tatt inn i en avhandling i Norges sociale statistik (1906). I 1921 foretok han en studiereise i USA, og beskrev den amerikanske strafferettspleien i en reiseberetning. Han var medlem av straffelovkomiteen av 1922 og formann i fengselsreformkomiteen av 1927.
Omsted virket som reformator i det norske fengselsvesenet. Av ekspedisjonssjef i Justisdepartementet Fredrik Woxen ble han utnevnt til direktør ved det nye fengselet Oppstad på Jæren, som skulle bli et mønsterfengsel. Etter Omsteds mening skulle ikke fengselsoppholdet oppfattes som straff, men lære fangene til å leve som lovlydige borgere. Han la derfor vekt på individuell fangebehandling på grunnlag av grundige samtaler med fangen og studier av aktene fra fangens sak. Han gikk også inn for at fangene skulle utføre nyttig arbeid som de selv traktet etter. I sitt arbeid med å reformere Botsfengselet samarbeidet han med fengselslegen Johan Scharffenberg og fengselspresten Eivind Berggrav.[4] Espen Søbye har beskrevet Omsteds virksomhet som fengselsdirektør i sin biografi om Arthur Omre, som var en av Omsteds fanger.
Omsted skrev om emner fra kriminologi og fengselsvesen i Morgenbladet og Nordisk tidsskrift for fængselvæsen. I 1911 utga han «Prinds Christian Augusts Minde»s historie. I 1949 utga han erindringene Fra Mangelsgården til Sing-Sing om sine erfaringer i fengselsvesenets tjeneste.
Han interesserte seg også for jakt og fiske. Fra 1904 var han medlem av styret i Norsk jæger- og fiskerforening, hvor han var formann 1926–1928. Han var viseformann i Norsk kennelklubb fra 1905 til 1909 og redaktør for klubbens tidsskrift fra 1905 til 1910. Han utga jaktskildringene Fra et langt jegerliv (1940) og I skog og mark (1943).
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Studenterne fra 1886. 1911.
- Kringla Heimsins. Oslo: Nasjonalforlaget. 1933.
- Søbye, Espen (1992). Ingen vei hjem. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203164633.
- Norsk biografisk leksikon. Oslo: Aschehoug. 1949.