Arne Løchen
| Arne Løchen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 20. nov. 1850[1] Vang | ||
| Død | 22. aug. 1930[1] (79 år) | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, professor, psykolog | ||
| Søsken | |||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi | ||
| Utmerkelser | Ridder av Dannebrogordenen | ||
| Arbeidssted | Universitetet i Oslo | ||
Arne Løchen (født 1850 i Vang i Hedmark, død 1930) var en norsk filosof.[2]
Etter ex.phil. 1870 begynte han å studere filosofi under veiledning av Georg Vilhelm Lyng, og reiste til Paris i 1877 for å høre Hippolyte Taines forelesninger. Samme året fikk han H.K.H. Kronprinsens gullmedalje for en avhandling om «Sprogets væsen og oprindelse». I 1886 tok han doktorgrad i filosofi med skriftet «Om J. Suart Mills logik. En kritisk studie» (1885). I 1900 ble han professor i filosofi etter Marcus Jacob Monrads bortgang i 1897, og satt i embetet til 1921. Han var også medbestyrer ved Psykologisk institutt 1912-21.
Han var tvillingbror til Einar Løchen, statsråd og justitiarius i Høyesterett. Hans eldre bror, Olaf, var borgermester i Trondheim. Løken-slekten stammer fra gården Løken i Fet, Akershus.
Verv og premier
[rediger | rediger kilde]- H.K.H. Kronprinsens gullmedalje 1877
- medredaktør av Nyt Tidsskrift 1892–95
- Videnskapsselskapet i Kristiania innvalgt 1898
- ridder av Dannebrogordenen 1916
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Arne_Løchen[Hentet fra Wikidata]
- ^ (no) «Arne Løchen» i Store norske leksikon