Arne Brænd
| Arne Brænd | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 23. sep. 1920 Furnes | ||
| Død | 14. juni 2007 (86 år) Trondheim | ||
| Beskjeftigelse | Jernstøperi, tolk, torturist | ||
| Parti | Nasjonal Samling Germanske-SS | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Dømt for | Landssvik, tortur, legemsfornærmelse, drap | ||
| Dom | Livstidsstraff | ||
Arne Brænd (1920–2007) var en norsk nazist, torturist og tolk for Gestapo under andre verdenskrig. Han er kjent for sin aktive rolle ved Gestapo-kontoret i Lillehammer, hvor han fungerte som tolk og var involvert i tortur og grov mishandling av motstandsfolk..[1]
Tidlig liv[rediger | rediger kilde]
Arne Brænd ble født i 1920 på gården Kåtorp i Furnes, Hedmark. Han vokste opp i en familie som flyttet til Ytre Rendalen da han var 14 år gammel. Der hjalp han til på gården Balstad og drev en liten mink- og sølvrevfarm. Han var politisk aktiv og antikommunistisk innstilt allerede i ungdomsårene.[2][1]
Politisk radikalisering[rediger | rediger kilde]
I 1938 flyttet Brænd til Hamar for å gå på privatskole, hvor han ble påvirket av en lærer som var entusiastisk tilhenger av Hitler og det nazistiske Tyskland. Selv om han var kritisk til den tyske invasjonen av Norge i 1940, ble han etter hvert tiltrukket av Nasjonal Samling (NS) etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941.[2]
Brænd ble lærling på et verksted i Oslo etter ei tid fikk han jobb på Hamar Jernstøperi og var der til Jula 1941.[3] Så begynte han på politiskolen på Kongsvinger i 1942 og meldte seg inn i Nasjonal Samling. Senere samme år sluttet han seg til Germanske SS Norge etter oppfordring fra politiministeren Jonas Lie. Under et kurs i nazistisk ideologi ble Brænd en enda mer overbevist nazist. Selv om han måtte forlate politiet på grunn av helseproblemer, fant han veien inn i Arbeidstjenesten og senere den tyske sikkerhetstjenesten som tolk.[2][1]
Krigsforbrytelser[rediger | rediger kilde]
Brænd ble en sentral figur i en gruppe unge norske menn som deltok i tortur og arrestasjoner i Hedmark og Gudbrandsdalen mot slutten av krigen. Han var kjent for sin brutalitet og deltok i mishandling av flere motstandsfolk. Han var involvert i en rekke grove avhør og torturmetoder, som inkluderte slag med armert hageslange og fiskestang, samt bruk av fysisk vold som resulterte i alvorlige skader på fangene.[2]
Noen kjente tilfeller av tortur:[rediger | rediger kilde]
- Edvard Erken: Den 3. november 1944 deltok Brænd i mishandlingen av Erken i Hamar kretsfengsel. Erken ble slått, kastet opp og besvimte flere ganger under mishandlingen.
- Åge Hafsal: Den 13. november 1944 ble Hafsal slått med en armert hageslange, en kølle og knyttede never. Han besvimte tre ganger og ble holdt uten mat og vann i tre dager.
- Guttorm Åsland: Samme dag som Hafsal ble torturert, ble Åsland slått med knyttede never og sparket med støvler. Brænd slo ham så hardt i nesen at den brakk.[2]
Drapet på Christian Juell Sandberg
Drapet Sandberg fant sted den 2. desember 1944. Sandberg var en sentral i motstandsbevegelsen Milorg på Hedmarken, han ble konfrontert av Arne Brænd og politibetjent Arne B. Løkenhagen på kontoret sitt i Strandgata 53, Hamar. Det oppsto en dramatisk hendelse hvor Sandberg forsøkte å flykte ved å hoppe ut av et vindu, mens han ble beskutt av Brænd. Til tross for å ha blitt såret, klarte Sandberg å løpe en kort avstand før han kollapset og ble senere transportert til Hamar kretsfengsel, hvor han døde som følge av skadene.[4]
Rettssak og dom[rediger | rediger kilde]
Etter krigens slutt ble Brænd arrestert og stilt for retten. Under rettssaken beskrev flere av de torturerte vitnene hans brutale handlinger, men understreket også at han ikke virket å være en sadist som nøt mishandlingen. Retten fant likevel at hans handlinger var så alvorlige at de forsvarte dødsstraff. Brænd ble dømt til døden av Eidsivating Lagmannsrett i august 1946, men anket dommen til Høyesterett.[2]
Mens han ventet på Høyesteretts avgjørelse, skrev Brænd brev til domprost Jervell i Hamar, der han uttrykte sin kristne omvendelse og fred med sin skjebne og det var Jesus som har gitt ham freden. Han hadde ingen frykt for hva som måtte komme. Selv om Høyesterett opprettholdt dødsstraffen, ble Brænd til slutt benådet og fikk straffen omgjort til livsvarig fengsel.[2]
I 1947 ble det vedtatt en kongelig resolusjon som omgjorde dødsdommen til livsvarig fengsel. Årsaken til dette var en ny lov som krevde at ni dommere skulle avgjøre dødsstraff, og minst seks måtte stemme for. Det knappe flertallet med tre mot to dommere reddet Brænd fra dødsstraff.[2]
Liv etter krigen[rediger | rediger kilde]
Arne Brænd ble løslatt i 1954, og etter løslatelsen flyttet han til Trondheim. Der ble han en vellykket forretningsmann, og hans liv etter krigen tok en helt annen retning enn de mørke årene under okkupasjonen.[2]
Arne Brænd døde 14.juni 2007 i Trondheim[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Sæther, Vegard (2004). I grenseland : den flygende kisten og andre historier om krigen i Østerdalen. Østerdølenes forlag. ISBN 8299691818.
- ^ a b c d e f g h i Hagen, Trond Ivan (16. april 2022). «Den snille gutten ble torturist: – Ser det vonde, fryktelige og vanvittige jeg har gjort». NRK. Besøkt 16. juli 2024.
- ^ Lunde, Jon Vegard (2005). Hjemmefronten på Hedmarken og i Østerdalen. B. 3 : Blod og tårer, men mest svette : juli 1944 - 1945. Lunde pressetjeneste. ISBN 8299096669.
- ^ Hagen, Trond Ivan (16. april 2022). «Drapet på Christian Juell Sandberg». NRK. Besøkt 16. juli 2024.
- ^ «Arne Brænd - Døde 1951-2014 - Digitalarkivet». www.digitalarkivet.no (norsk). Besøkt 16. juli 2024.