Arne (roman)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Sitat Undrer mig paa, hvad jeg faar at se, over de høje Fjelde Sitat
– Fra diktet Over de høje Fjelde, som inngår i romanen

Arne er en av Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger. Den er tilegnet Ole Bull. På tittelbladet til førsteutgaven står det 1858, men den kom ut først i 1859. Boka utmerker seg ved sin realistiske skildring av sjeleliv: sinn som går i vranglås, innestengthet, kommunikasjonsvansker, uklare lengsler, ja, samvittighetsnød.

«Fortellingen er ikke så helstøpt som "Synnøve". Men "Arne" er på mange måter en rikere bok. Spennvidden er større. Her er «rystende scener av livet», som Bjørnson skriver til Clemens Petersen – først og fremst scenen da Nils skredder dør, den uhyggeligste variasjon av far-sønn-motivet i hele forfatterskapet.»[1]

Hovedpersonen Arne Kampen er sønn av den arbeidsomme plassjenta Margit og en disharmonisk mesterdanser og spelemann som går under navnet Nils skrædder. Han er åpenbart en uforløst kunstner, en ubalansert fyr som kvinnene dras mot, svikefull, voldelig og mer og mer alkoholisert. Han blir til slutt invalid både fysisk og psykisk. (Sml. spelemannsmotivet i andre arbeider av Bjørnson, f.eks. i novellen Thrond). Arne er nær ved å gjøre seg til drapsmann for å forsvare moren mot faren. Farsarven er tung å bære. Arne har gode grunner for å lengte ut og vekk, men kjærligheten til moren, til arbeidet med å opparbeide Kampen (tidligere husmannsplass), og til Eli Bøen, jenta som forstår og tar vare på visene hans, fører til at han etter hvert finner sin livsoppgave på hjemlig grunn.[2]

Tonen[rediger | rediger kilde]

«Det blev ham så underligt, at den sang, som bar all hans lengsel, havde han glemt, men hun funnet. -» Sangen det refereres til er den som begynner med ordene «Undrer mig på, hva jeg får at se»[3]

Arnes kunstnersinn gjør ham til drømmer og dikter; i lyrikk og toner finner det innestengte sinnslivet åpent uttrykk:

Gutten en fløjte av selju skar
av selju skar, -
og prøvde om tonen derinne var
derinne var.
Tonen, den hvisked og nevnte sig,
og nevnte sig,
men best som han lydde, den løp sin vej,
den løp sin vej
.Ofte, han blunded, den til ham smøg,
den til ham smøg,
og over hans pande med elskov strøk,
med elskov strøk.
Vilde den fange, og våknet bratt,
og våknet bratt;
men tonen hang fast i den bleke natt,
den bleke natt.[4]

I Norges litteraturhistorie, gjengir Edvard Beyer et brev der Bjørnson gir uttrykk for at han kanskje hadde gitt i meste laget av seg selv i dette arbeidet:

«Da boken var trykt og Bjørnson leste den om igjen, ble han skremt av det den fortalte om ham selv. I et fortvilet brev til Clemens Petersen skriver han at han «vrir meg som en orm under dens ubarmhjertige alvor [...]Dette verk er en frukt av mine ikke kuede lidenskaper»» (Edvard Beyer i Norges litteraturhistorie b. 3, s. 113).

Mottakelsen[rediger | rediger kilde]

Boka ble ikke bare godt mottatt. Vinje skrev ironisk. Han likte bl.a. dårlig «den nakne, åndlause skildring av livets armodsdom». Han fant for mye «Raasmak og Raatev». Clemens Pedersen mente at Arne nok vitnet om et mer utviklet talent enn Synnøve Solbakken, men han var likevel ikke så sterkt fengslet, mens Georg Brandes fant at Arne var den mest interessante av Bjørnsons bondefortellinger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Edvard Beyer 1975, i Norges litteraturhistorie b. 3, s. 112.
  2. ^ http://www.nb.no/bjornson/aktuelt2010/bjoernson-foredrag-i-p2-akademiet
  3. ^ Jf. tredje siste kappittel i Arne
  4. ^ Av diktet «Tonen»' i Arne. Bjørnson Samlede Digter-verker b. 1, s. 418-19. Hør sangen med Nordraaks tone: http://www.nb.no/bjornson/bjoernsons-beste/dikt-og-sanger/dikt-og-sanger/tonen Se også: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3640165.ece

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource Wikikilden: Arne – originaltekst



Bjørnstjerne Bjørnsons Bondefortellinger

Synnøve Solbakken (1857) | Arne (1859) | En glad gut (1860) | Faderen (1860) | Et farlig frieri (1860) | Thrond (1860)