Apollonia (Illyria)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ruiner fra den antikke by Apollonia.
Agonothetes-monumentet

Apollonia var en by i Illyria. Dens ruiner er ved kysten av det som i dag er Albania, tolv kilometer fra byen Fier. Den var oppkalt etter guden Apollon, og er kanskje den viktigste av alle de byer fra antikken som bar dette navn.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Apollonia ble bygd på en høyde om lag én kilometer nord for elven Vjosa og som etter få kilometer munner ut i Adriaterhavet. Apollonia ble grunnlagt i år 588 f.Kr. av greske kolonister fra Korfu og Korint,[1] på et sted som opprinnelig var bebodd av illyriske stammer.[2]

Det sies at byen opprinnelig het Gylakeia etter sin grunnlegger, Gylax,[3] men at dette snart ble endret. Byen nevnes av Strabo i hans Geographica som «en overmåte velstyrt by».[4] Aristoteles anså som et viktig[3] eksempel på et oligarkisk system, der etterkommerne av de greske kolonister kontrollerte byen og hersket over en stor befolkning av treller an hovedsakelig illyrisk bakgrunn. Byen vokste seg rik ved slavehandel og lokalt jordbruk, og ved sin store havn som, ble det sagt, kunne ta imot hundre skip på én gang. Byen nøt også godt av en lokal tilgang på asfalt[5][6], noe som var en viktig handelsvare, brukt for eksempel ved skipsbygging og vedlikehold. Apollonia blomstret under romerne og hadde en vidgjeten filosofisk skole. Den var et intellektuelt sentrum for romere og grekere.

I oldtiden kunne skip nå opp elven. Apollonias akropolis behersket Myzeqe, slettelandet rundt, som var meget fruktbart i oldtiden. Likesom Dyrrhachium var Apollonia i romertiden en viktig havneby ved Illyrias kyst. Byen var et av de vestlige utgangspunkter for den romerske hærveien Via Egnatia som i øst førte til Thessaloniki og sluttet i Byzantion (Konstantinopel, Iswtanbul). På 300-tallet e.Kr. omfattet byområdet 81 hektar og var omgitt av en fire km lang mur.

Caesars adoptivsønn Augustus, senere Romerrikets keiser, studerte der i sin ungdom. Byen vokste raskt til 50 000 innbyggere ved 2. århundre e.Kr. Apollonia ble styrt av grekere som også hadde kontroll over den illyriske befolkningen.

Byen var for en tid del av Pyrrhus' herrevelde. Siden da, 229 f.Kr., stod den under romersk styre. I 148 f.Kr. ble Apollonia en del av den romerske provins Makedonia, og senere ble den del av provinsen Epirus. I 48 f.Kr. brøt det ut krig i Apollonia mellom Pompeius og Julius Caesar. Caesar brukte stedet som militærbase, og Octavianus ble underrettet om Caesars død mens haqn var plassert i Apollonia.

På 1300-tallet mistet Apollonia sin betydning som handelsby da et stort jordskjelv ødela handelsveien, og havnivået hadde sunket så lavt at byen ikke lenger var en havn.

Kristendommen kom tidlig hit. Et kloster tilegnet jomfru Maria er fra 1400-tallet. Idag er arkeologiske funn utstilt ved klosteret. Noen av funnene er fra Albanias hovedstad Tirana. I tiden da kommunismen var på vei til å styrtes var mange arkeologiske samlinger blitt plyndret. Også under ruinene hadde plyndrerne forsøkt å grave frem verdifulle gjenstander.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

På engelsk[rediger | rediger kilde]

På andre språk[rediger | rediger kilde]

  • Camillo Praschniker: «Muzakhia und Malakastra. Archäologische Untersuchungen in Mittelalbanien.» I: Jahreshefte des Österreichischen Archäologischen Instituts 21–22, 1920, Beiblatt, s. 5-224.
  • Leon Rey: «Fouilles de la mission française en Apollonie d'Illyrie et en Durazzo (1923-1924).» I: Albania. Revue d'archéologie, d'histoire, d'art et des sciences appliquées 1, 1925, s. 9-23.
  • Heide und Helmut Buschhausen: Die Marienkirche von Apollonia in Albanien. Byzantiner, Normannen und Serben im Kampf um die Via Egnatia. Byzantina Vindobonensia. Bd. 8. Wien 1976.
  • Michele Fasolo: Da Apollonia e Dyrrachium ad Herakleia Lynkestidos. Viae publicae romanae. Bd. 1. La Via Egnatia. Roma 2003, 2005.
  • Neritan Ceka: Apollonia. Historia dhe Monumentit. Tiranë 2005. ISBN 99943-672-4-2.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Wilkes 1995, s. 96–98.
  2. ^ Hammond 1976, s. 426; Larson 2001, s. 162.
  3. ^ a b Hansen & Nielsen 2004, s. 328.
  4. ^ Strabo. Geographica, 7.8.316.
  5. ^ Strabo. Geographica. s. VII.5.8. 
  6. ^ Aristotle. De mirabilibus auscultationibus. s. 842 b.27.