Antonio González de Balcarce

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Antonio González de Balcarce
Antonio Gonzalez Balcarce.jpg
Født24. juni 1774
Buenos Aires
Død5. august 1819 (45 år)
Buenos Aires
Gravlagt La Recoleta gravplass
Søsken Juan Ramón Balcarce, Marcos Balcarce, José Patricio González Balcarce, Diego Balcarce, Francisco María González Balcarce
Barn Florencio González Balcarce
Utdannet ved Colegio Nacional de Buenos Aires
Beskjeftigelse Politiker, militær
Nasjonalitet Argentina

Antonio González de Balcarce (født 24. juni 1774 i Buenos Aires, død 5. august 1819 samme sted) var en argentinsk militær kommandant på begynnelsen av det 19. århundre.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Antonio González Balcarce var sønn av en spansk offiser ved et blandengues-regiment, oberst Francisco González Balcarce Lat fra Barcelona og hans hustru Victoria Damasia Martínez Fontes Bustamante fra Porteña.

Han sluttet seg som tenåring til de argentinske væpnede styrker i et blandengues-regiment som kadett i 1788.

Militær karriere[rediger | rediger kilde]

Under kampene for Montevideo i 1807 ble han tatt til fange av de britiske styrkene og han ble tatt med tilbake til England som en krigsfange. Etter løslatelsen fra britisk fangenskap, kjempet han i Spania mot keiser Napoleon.

Da han kom tilbake til Buenos Aires, deltok han i mai-revolusjonen i 1810. Deretter ble González kåret til sjef for den militære kampanjen for de uavhengige styrkene til visekongedømmet i Peru, hvor han vant slaget ved Suipacha den 7. november 1810, dette var den første seieren over den spanske kongelige styrkene.[trenger referanse]

Til slutt ble han kalt tilbake og ble guvernør i provinsen Buenos Aires i 1813.[trenger referanse] I 1816 tjenestegjorde han som øverste leder for De forente provinser av Río de la Plata ad interim.

González ble utnevnt til generalmajor over de væpnede styrkene under administrasjonen til Juan Martín de Pueyrredón.

I 1817 dro Antonio González Balcarce med José de San Martíns eksepedisjonshæt over Andesfjellene til Chile. I slaget ved Maipú i april 1818 hadde han kommandoen over infanteriet. Til slutt vendte han seg mot sør, for å bekjempe de spanske rojalistene. Beleitingen av Valdivia måtte han oppgi, for hans lenge skrantende helse var så sterkt svekket.[trenger referanse] Han reiste tilbake til Buenos Aires, der han døde etter kort tid.

Ifølge historikeren William Denslow var Antonio Balcarce medlem av den kjente Frimurerlosjen Lautaro.[trenger referanse]

Kilder[rediger | rediger kilde]