Antoine Chanzy
| Antoine Chanzy | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. mars 1823[1][2][3][4] Nouart | ||
| Død | 4. jan. 1883[1][5] (59 år) Châlons-en-Champagne | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, offiser, militært personell | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Utmerkelser | Storkors av Æreslegionen Storkorsridder av Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem Médaille militaire | ||
Antoine Alfred Eugène Chanzy (født 18. mars 1823 i Nouart i departementet Ardennes i Frankrike, død 5. januar 1883 i Châlons-sur-Marne) var en fransk militær, politiker og diplomat.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Canzys slekt hadde bakgrunn i landbruket, men hadde også militære tradisjoner fra napoleonskrigene.[trenger referanse] Han var sønn av en tidligere underoffiser i kavaleriet, onkelen forble i det militære og ble kaptein i cuirassiers.
Canzys gikk på marinens sjøkrigsskole i Brest fra 1839 med tanke på tjeneste i den franske marinen, men gikk i 1841 i stedet inn i artilleriet. Fra 1841 til 1843 gikk han på militærskolen Saint-Cyr.
Karriere[rediger | rediger kilde]
Han deltok i kampene i Algerie og i krigen i 1859 – den andre italienske frigjøringskrig – der han deltok i slaget ved Magenta og særlig utmerket sig i slaget ved Solferino.[trenger referanse] Han deltok i kampanjen i Syria 1860–1861 som oberstløytnant, og som oberst kommanderte han det 45. regiment i Roma i 1864.
I 1868 ble han brigadegeneral i Alger, og der var han med på å kjempe mot det arabiske opprør som kommanderende av subdivisjonene Bel Abbes og Tlemcen i 1868.[6]
Under den fransk-prøyssiske krig ble Chanzy kalt til Frankrike først da republikken var blitt proklamert, og utnevnt 2. november 1870 til divisjonsgeneral og sjef for 16. armékorps i Loirearméen.[6] Med dette deltok han på fremstående måte i slagene ved Coulmiers 9. november og Orléans 30. november-4. desember, samt fikk etter Orléans fall befal over 2. Loirearmé. I slaget ved Beaugency[6] forsvarte han seg med viss fremgang mot storhertugen Fredrik Frans II av Mecklenburg-Schwerin, ble i slaget ved Le Mans 7.-12. januar 1871 beseiret av prins Fredrik Karl av Preussen og tvunget til retrett.
Innvalgt i nasjonalforsamlingen talte han trass i nederlagene for krigens fortsettelse. Etter fredsslutningen i ble han i 1873 generalguvernør i Algerie og sjef for 19. armékorps.
Han var 1880-81 ambassadør i St. Petersburg og fra 1882 sjef for 6. armékorps i Châlons-sur-Marne. Han døde brått i tjeneste der, bare noen få dager etter Leon Gambetta, og ble gitt statsbegravelse.[6]
Chanzy publiserte blant annet Campagne de 1870-71. La deuxième armée de la Loire (1870).
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.senat.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ Roglo, Roglo person ID p=alfred;n=chanzy[Hentet fra Wikidata]
- ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID chanzyalfre[Hentet fra Wikidata]
- ^ Sycomore, oppført som Antoine Chanzy, Sycomore-ID 8569, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d
Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
Wikisource inneholder tekst fra 1911 Encyclopædia Britannica artikkel Antoine Chanzy Chanzy.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Arthur Chuquet: Le Général Chanzy (1823–1883). – Paris: Léopold Cerf, 1884
- Jacques Melchior Villefranche: Histoire de Général Chanzy. – Paris: Bloud & Barral, 1890
- Leonce Grandin: Chanzy dans le passé. – Paris: Tolra, 1895
- Jules-Alphone-Ignace Rouiet: Éloge du Général Chanzy, 1886.
- Frédéric Beauchef: 1871, Le Mans une bataille oubliée, éditions Libra Diffusio, Le Mans, 2010.
- Commandant Léonce Grandin, Chanzy, Dans le passé, Éditions SPES, Paris, 1929, 364 p.
- Allocution prononcée par Son Exc. Mgr l'archevêque de Reims aux funérailles du général Chanzy, le 10 janvier 1883
- Svensk uppslagsbok. Lund 1930.