Hopp til innhold

Antiepileptikum

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Antiepileptika»)

Antiepileptika (pl. av antiepileptikum) er legemidler som demper sykdomsaktiviteten ved epilepsi. Ut over dette har de generelt krampedempende effekter som utnyttes i behandlingen av ulike tilstander som abstinens og forgiftninger. De senere årene har antiepileptika i stadig større grad blitt brukt ved psykiatriske tilstander, særlig som stemningsstabiliserende medikamenter ved bipolare lidelser.

Virkningsmekanismer

[rediger | rediger kilde]

Antiepileptika virker i sentralnervesystemet ved å nedsette nevronenes tilbøyelighet til å fyre ukontrollert. De ulike antiepileptikaene oppnår dette gjennom ulike virkningsmekanismer, men de vanligste angrepspunktene er blokkering av natriumkanaler, kalsiumkanaler, AMPA- eller NMDA-reseptorer. Enkelte antiepileptika virker ved å hemme nedbrytningen av den dempende nevrotransmitteren GABA, eller ved å øke utskillelsen av denne.

Historikk

[rediger | rediger kilde]

Fenobarbital var det første antepileptikumet, lansert i 1912. Medikamentet har fremdeles en sentral plass i behandlingen av epilepsi.

Det neste store fremskrittet var fenytoin som ble lansert i 1937. Benzodiazepinene ble utviklet på 1950-tallet, og har blitt sentrale særlig i behandlingen av akutte epilepsianfall ut over 1960-tallet. De antiepileptiske egenskapene til Valproat ble oppdaget på 1960-tallet, mens legemiddelindustrien i perioden fra midten av 1960-tallet til ca. 1985 var svært lite aktiv i utviklingen av antiepileptika.

De siste tiårene har trenden med bruk av stemningsstabiliserende medikamenter innen psykiatri ført til at det har blitt uttviklet en rekke nye antiepileptika med fære bivirkninger og mindre interaksjonsproblematikk.

Praktisk bruk

[rediger | rediger kilde]

Antiepileptika forebygger anfall fullstendig hos 50-80% av epilepsipasientene. Forutsetningen er at medikamentene tas kontinuerlig.

I utgangspunktet er det ønskelig å behandle pasientene med ett antiepileptikum (monoterapi), men ofte er det nødvendig med kombinasjoner av to eller flere medikamenter. Kombinasjonsbehandlingen kompliseres av at det er svært mange legemiddelinteraksjoner ved bruk av de eldre antiepileptikaene. Ved å måle konsentrasjonen av legemidlene i blodet kan man i større grad ta høyde for dette og individualisere behandlingen.

Valg av medikament vil avhenge av flere faktorer. Ved partiell epilepsi er karbamazepin, okskarbazepin og lamotrigin førstevalg, mens valproat er mer aktuelt ved generaliserte anfall. De nyere antiepileptikaene brukes i hovedsak i kombinasjonsterapi i de tilfellene en ikke lykkes med de mer tradisjonelle. Kjønn, alder, livssituasjon og bruk av andre medikamenter vil også ha betydning for valg av legemiddel.

Ved bipolare lidelser er lamotrigin (Lamictal) førstevalg for å forebygge depressive episoder, mens valproat (Orfiril) og karbamazepin (Tegretol) foretrekkes mot manier.

Kostnadene varierer mye mellom de ulike antiepileptika. Mens en døgndose fenytoin (Epinat) (300 mg) i juli 2007 kostet kr. 1,44 var prisen for en døgndose pregabalin (Lyrica) (300 mg) kr. 26,70. Den årlige kostnaden var henholdsvis kr. 530 og kr. 9750.

Bivirkninger og ulemper

[rediger | rediger kilde]

Siden antiepileptika brukes over lange tidsperioder, er det vesentlig at bivirkningene minimeres. Bivirkningene varierer fra medikament til medikament. Særlig for barbituratene og benzodiazepinene er mental påvirkning et problem dessuten er benzodiazepiner (spesielt Diazepam) mest brukt i akutte tilfeller, men både Nitrazepam (Apodorm/Mogadon) og Klonazepam (Rivotril) er begge godkjent for bruk mot forskjellige former for epilepsi. Benzodiazepiner generelt er relativt trygt rent fysisk sett og har få alvorlige bivirkninger, men slike medikamenter har et visst ruspotensial og er populære i rus-miljøene. Dessuten er benzodiazepiner meget vanedannende ved bruk over lengre perioder (mer enn 4-8 uker).

Gabapentin og Pregabalin er effektive medisiner mot forskjellige former for epilepsi, men begge legemidlene har en del bivirkninger, de fleste ganske harmløse, selv om enkelte kan oppleve mer alvorlige bivirkninger, mens andre opplever kun de vanlige (sedasjon, balanseproblemer, eufori, trøtthet, m.m) som er vanlig de første dagene man begynner med opptrapping av en av disse to medikamentene. Lyrica sies å være en "oppgradering" av Neurontin, siden Lyrica er veldig selektiv til spenningsstyrte kalsiumkanaler, og viser ingen affinitet til andre kanaler eller nervekontakter, har over 90% biotilgjengelighet, mer potent, og ganske så nøyaktig halveringstid, men Lyrica (selv om det klassifiseres som C-preparat) er meget vanedannende, noen mener det er med vanedannende enn benzodiazepiner. Dette er ikke tilfelle med Neurontin som bare har 1/10 av prisen til Lyrica og, sett bort i fra potensen og biltilgjengeligheten, så er selve effekten nesten identisk hos begge disse medisinene.

Et vesentlig problem ved bruk av de tradisjonelle antiepileptika som fenytoin, fenobarbital og karbamazepin er at de er kraftige induktorer for legemiddelmetaboliserende enzymer. Dette fører til at effekten av en rekke andre legemidler blir mindre, og en må øke dosen for å få tilstrekkelig effekt. Dette er særlig problematisk fordi antiepileptika ofte brukes i kombinasjon.

Det er observert økt forekomst av misdannelser hos barn av mødre som har brukt antiepileptika, særlig for fenytoin og valproat. Forstyrrelser i folatmetabolismen er en mulig mekanisme. Det er uklart om det er legemidlene alene som gir misdannelsene, eller om selve epilepsien bidrar. Faren for misdannelser er en av årsakene til at graviditet hos epileptikere bør planlegges grundig i samarbeid med nevrolog.

Eksempler på antiepileptika

[rediger | rediger kilde]

Antiepileptika som markedsføres i Norge:

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Antiepileptikum&oldid=20399195»