Anode

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Diagram av en sinkanode i et galvanisk element. Elektronene beveger seg ut av elementet, og den elektriske strømmen motsatt inn i elementet.

En anode er en elektrode som tar opp frie elektroner fra vakuum, fra en elektrolytt, fra en halvleder eller fra ionisert gass. Den representerer motparten til en katode, denne avgir elektroner. Anode kommer fra gresk å stige mens katode kommer av å synke.

Strømveien er alltid inn i anoden og ut av katoden i den klassiske definisjonen av strømretningen.[1] Denne ble definert før menneskene visste at det er de negativt ladde elektronene som er de virkelige ladningsbærerne. Slik går elektronene alltid inn i katoden og kommer ut av anoden, motsatt av strømretningen.

I tillegg til begrepene anode og katode brukes ogå begrepene positiv og negativ pol om elektrodene, disse refererer til potensialforskjellen mellom de to polene, slik at spenningen mellom den positive og den negative polen alltid er større enn null. Når strømmen skifter retning gjennom en komponent, for eksempel når en akkumulator lades eller utlades, skifter derfor elektrodene rolle, slik at plusspolen er anode ved lading og katode ved utlading.

I elektrokjemi er anoden den elektroden hvor det skjer en oksidasjon. Den kjemiske reaksjonen avgir elektroner til anoden, som leder disse videre via en elektrisk forbindelse. Elektrokjemiske reaksjoner skjer alltid på grensen mellom elektroden og en elektrolytt, et faststoff som kan lede ioner, eller ved smelting. Ved prosesser der anoden blir tilført energi, som elektrolyse, er anoden derfor den positive elektroden.

Eksempler[rediger | rediger kilde]

Begrepene anode og katode brukes i forbindelse med

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Definisjon av anode og katode (engelsk)
elektrostubbDenne elektrorelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.