Anna von Gierke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Anna von Gierke
Født14. mars 1874[1][2]Rediger på Wikidata
Breslau (nå Wrocław)
Død3. apr. 1943[1][2]Rediger på Wikidata (69 år)
Berlin[3]
BeskjeftigelsePolitiker, sosionom Rediger på Wikidata
FarOtto von Gierke
SøskenEdgar von Gierke
Hildegard von Gierke
Julius von Gierke
PartiDeutschnationale Volkspartei
NasjonalitetDet tyske riket
GravlagtKaiser Wilhelm Gedächtnis Friedhof[4]
Medlem avNasjonalforsamlingen i Weimar
UtmerkelserVerdienstkreuz für Kriegshilfe[5]
Røde Kors-medaljen (Preussen)[5]
Nettstedavg-stiftung.org Rediger på Wikidata
Anna von Gierke på Commons

Anna Ernestine Therese von Gierke (1874–1943) var en tysk sosialpedagog og politiker (DNVP). Hun var en pioner i utviklingen av det såkalte «hort-konseptet» i Tyskland. Det dreide seg om en velferdsordning for barnehage- og skolebarn, mens foreldrene var på arbeid. Fra hun var 18 år gammel var hun i ledelsen av Jugendheim, en hort-institusjon i Berlin-Charlottenburg, og fikk seks år senere totalansvaret for institusjonen.

Gierke tok initiativet til fagutdannelse for personalet, og yrkestittelen Hortnerin («hort-søster») tilskrives henne. Hun organiserte dessuten Deutsche Kinderhorte, en landsdekkende paraplyorganisasjon for hort-institusjonene. Gierke bisto regjeringen med å øke antallet hort-institusjoner under første verdenskrig, da det ble behov for mødrene i krigsindustrien, og det ikke fantes tilstrekkelig med barnehager eller omsorgstilbud etter skoletid.

I 1919 ble Gierke medlem av Tysklands forfatningsgivende nasjonalforsamling. Hun ble ikke gjenvalgt i 1920, fordi hun ble ansett som «ikke-arisk». I 1933 mistet hun alle stillinger og verv av samme grunn. Gierke arbeidet deretter innenfor Bekjennelseskirken. Gjennom denne kirken og sin private institusjon på Finkenkrug, hjalp hun blant annet foreldreløse, herunder jødiske barn, til å overleve de nasjonalsosialistiske myndighetene.

Gierke hadde kvinner som mål for sitt arbeid, men ga selv uttrykk for at hun var sosialpolitiker, ikke forkjemper for kvinners rettigheter. Hennes arbeid for barn hadde ikke først og fremst mødrenes velferd som mål, men vernet om de tradisjonelle familieverdier.

Liv[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Sosialpedagogisk seminar i 1924. Sitat Gierke: «Ungdomsarbeid fører til kvinnebevegelse. Ungdomsarbeid trenger kvinnebevegelse.»[6]

Gierke ble 14. mars 1874 født inn i et borgerlig hjem i Breslau som på det tidspunktet tilhørte Det tyske keiserrike. Hun var den første i en barneflokk på fem. Hennes far Otto von Gierke var jusprofessor i Berlin, og hennes mor Lilli født Loening, kom fra en forleggerfamilie og var av jødisk konfesjon. Moren drev frivillig arbeid for trengende i Berlin, og hadde gode kontakter i det jødiske borgerskapet.[7][8]

Etter å ha avsluttet skolegangen, arbeidet Gierke i Hedwig Heyls «Verein Jugendheim» (Foreningen Ungdomshjemmet). Heyl laget velferdstiltak for barn i Berlin, blant annet for barna til de ansatte i hennes manns fabrikk. Gierke ledet jenteavdelingen i Jugendheim fra 1892. Hun var fra 1898 til 1933 leder av hele organisasjonen, «Jugenheim e.V.». Gierke tok videreutdannelse samtidig som hun var i ledelsen av institusjonen.[6][7]

Hort-konseptet[rediger | rediger kilde]

Annonse for Verein Jugendheim Charlottenburg (Foreningen ungdomshjem Charlottenburg), ved lederen Anna v. Gierke, i 1919. Sozialpegagogische Seminar («Sosialpedagogisk seminar») skulle utdanne «hort-søstre» og kvinnelige ungdomsledere, med statlig eksamen. Det var også påmelding til Allgemeine Frauenschule («almen kvinneskole») med vekt på matlagingskurs, spebarnskurs og håndarbeid.
Besøkende og vertskap i feriekolonien Finkenkrug i 1928. Sitat fra Anna von Gierke til besøkende jenteelever i Finkenkrug i 1942: «Hjelp oss du, slik at rettferden igjen blir retningsgivende. Hjelp oss, slik at enhver vil anse alle andre mennesker som verdige, og at de vil tro på det gode i mennesket.»[9]

Gierke fulgte et helhetlig konsept for omsorgen. Barna oppholdt seg i en bygning på flere etasjer, der barn i alle aldersgrupper fikk mat, hadde oppholdsrom og verksteder. Barna oppholdt seg der, mens foreldrene var på arbeid. Slik skapte Gierke et konsept for en «Hort», et tysk ord for daghjem eller fritidshjem. I 1894 befant det seg i Jugendheim 120 barnehage- og «hort-barn».[6][7]

I 1907 ba magistraten i den da selvstendige byen Charlottenburg, Gierke om å lage skolemåltider for trengende barn. Gierke satte som vilkår at lærerne i de nye kommunale skolene skulle velge ut de barna som skulle få måltidene. Videre krevde hun at lærerne skulle sørge for bedre kontakt mellom skole, sosialvesen, foreldre og hort.[6]

I 1911 opprettet hun i Jugendheim «Sozialpädagogische Seminar» (Det sosialpedagogiske seminar). Det var en betegnelse som en rekke andre seminarer straks også brukte. Dette førte også til opprettelsen av en statsautorisert utdannelse i Preussen, og som kunne føre til yrkestittelen Hortnerin («hort-søster»). Tittelen anses å stamme fra Gierke. I 1912 deltok hun i etableringen av Verband für Schulkinderpflege (Forbundet for omsorg for skolebarn).[6][8][10]

Gierke organiserte hort-foreninger i på landsbasis, og ble nestleder i den landsdekkende paraplyorganisasjonen for hort-institusjonene, Deutscher Kinderhorte. Fra 1914 reiste hun oppdrag fra det prøyssiske kultusministerium rundt i alle Preussens regioner, og rapporterte tilbake til regjeringen om barnas situasjon. Etter 1916 ble hort-konseptet utbygget videre av myndighetene. Behovet for daginstitusjoner for barn ble stort da det ble bruk for kvinner i krigsindustrien. Mødrene måtte da ha noen til å ta seg av barna, mens de selv arbeidet. Etter etableringen av Kriegsamt, som var et kontor for sivil administrasjon av forsvaret, var Gierke leder av kommisjonen for barneomsorg.[6][10]

Under blokaden av tyske havner under første verdenskrig, etablerte Gierke Charlottenburger Hausfrauenverein (Charlottenburg husmorforening). Husmorforeningen arrangerte måltider for befolkningen og ga råd til unge husmødre med lave inntekter.[6]

I januar 1919 ble Gierke valgt inn i den forfatningsgivende tyske nasjonalforsamling i Weimar. Hun representerte Potsdam, og var en av de mest profilerte kvinnelige representantene. Kvinnelig stemmerett var innført ved valgloven fra 1918, og av de 423 riksdagsmedlemmene var det 37 kvinner. Dette ga en kvinneandel på 9 %; blant de største kvinneandelene i noe parlament på den tiden. Gierke var den eneste av parlamentets kvinnelige representanter som ble valgt til leder av en komité; komiteen for befolkningsutvikling. Hun var også medlem av sosialkomiteen. Likevel ble hun utestengt fra gjenvalg i 1920, med den begrunnelse at hun var av «ikke-arisk» herkomst. Hennes mor var jødisk. Hennes far, Otto von Gierke, som hadde vært en av partiet DNVPs grunnleggere, gikk ut av partiet i protest. Hun gikk deretter også selv ut av partiet, og prøvde å bli innvalgt på en ren kvinneliste, men lyktes ikke.[6][11][12][13][14]

Arbeid i sivilsamfunnet[rediger | rediger kilde]

Charlottenburg Gemeindehaus (samfunnshus) ligger på Gierkeplatz i Berlin.

Etter å ha gått ut av partipolitikken fortsatte hun sitt arbeid i foreningslivet. Hun grunnla i 1921 «Landjugendheim Finkenkrug», et feriested i landlige omgivelser for skolejenter, ansatte og barn. I 1923 grunnla hun tidsskriftet Soziale Arbeit (Sosialt arbeid). Hun grunnla i 1925 en sosialforening, forløperen til dagens (2021) Deutscher Paritätischer Wohlfahrtsverband (Det tyske paritetiske velferdsforbund). Med begrepet paritet menes i denne sammenhengen likeverd mellom menneskene.[15] I 1932 ble hun leder av Bund Deutscher Frauenvereine, forbundet for tyske kvinneforeninger.[11]

Ved nasjonalsosialistenes maktovertakelse i 1933 ble hun i Jugendheim underlagt en SA-mann som forretningsfører og en SS-mann som pedagogisk leder. Den 31. oktober 1933 mistet hun alle sine verv og stillinger fordi hun var «ikke-arisk». Hennes pensjon ble heller ikke utbetalt.[6][11]

Gierke engasjerte seg deretter i Bekjennelseskirken og hjalp gjennom denne, forfulgte jøder. Kirken ble stiftet i 1934 som et alternativ til det nasjonalsosialistiske De tyske kristne. Hun levde av inntektene fra feriestedet for ungdommer i Finkenkrug, som hun drev sammen med sin kollega og livsledsager Isa Gruner. Der drev hun en barnehage og dessuten dagsenter for kirkelige sammenkomster. I ett av husene på Finkenkrug var et barnehjem, der foreldreløse barn, herunder jødiske, ble vernet mot og overlevde det nasjonalsosialistiske regimet. I hennes hus i Carmerstrasse 12 i Berlin-Charlottenberg, vanket det blant andre politisk forfulgte og opposisjonelle som Martin Niemöller, Hermann Maas, Marie Baum, og ekteparet Elly Heuss-Knapp og Theodor Heuss.[6][7] Det var da også i sitt hus hun døde, i april 1943.

Gierke sto i utgangspunktet fjernt fra den organiserte kvinnebevegelsen. Hun hadde kvinner som mål for sitt arbeid, utdannet dem til likestilling med mannlige kolleger. Hun representerte imidlertid et konservativt syn på kvinner og familie, og ga selv uttrykk for å være sosialpolitiker, ikke forkjemper for kvinners rettigheter. Hennes arbeid for barn hadde ikke først og fremst mødrenes velferd som mål, men å verne om de tradisjonelle familieverdier. Hun ga uttrykk for en målsetting om at velferdsarbeidet i staten måtte overlates til kvinnene, slik at det hun kalte «mødre- og kvinnearbeidet» ble bestemt og ledet av kvinner, på alle nivåer.[6][16]

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Gierke er gravlagt på Kaiser Wilhelm Gedächtnis Friedhof i Fürstenbrunnerweg 69 i Berlin-Charlottenburg. Graven ble gjort til æresgrav Berlin i 1965. Etter hennes død ble en gate i Hamburg kalt Anna-von-Gierke-Ring i bydelen Bergedorf, og i 1950 kom Gierkeplatz i Charlottenburg i Berlin.[11][17]

Hun regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant de 100 viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b FemBio-Datenbank, FemBio-ID 11094, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ avg-stiftung.org[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b www.reichstag-abgeordnetendatenbank.de[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e f g h i j k Hildburg Wegener (2018). «Digitales Deutsches Frauenarchiv». Besøkt 24. april 2021. 
  7. ^ a b c d e «Anna von Gierke». demokratie-geschichte.de (engelsk). Besøkt 22. april 2021. 
  8. ^ a b «ANNA VON GIERKE STIFTUNG – Zur Förderung der Jugend» (tysk). Besøkt 22. april 2021. 
  9. ^ «ANNA VON GIERKE STIFTUNG – Zur Förderung der Jugend». «Helfen Sie, dass bei uns das Recht wieder maßgebend wird. Helfen Sie, dass jeder im anderen Menschen wieder seine Würde sieht und an das Gute im Menschen glaubt» 
  10. ^ a b «Verhandlungen des Deutschen Reichstags». www.reichstag-abgeordnetendatenbank.de. Besøkt 24. april 2021. 
  11. ^ a b c d kaupertmedia. «Gierkeplatz 1-13 in Berlin - KAUPERTS». berlin.kauperts.de (tysk). Besøkt 22. april 2021. 
  12. ^ «Frauenwahllokal Die ersten Politikerinnen der Weimarer Nationalversammlung». Frauenwahllokal (tysk). 31. oktober 2018. Besøkt 24. april 2021. 
  13. ^ mdr.de. «Weimar und die 37 Frauen | MDR.DE». www.mdr.de (tysk). Besøkt 2. mai 2021. 
  14. ^ «Deutscher Bundestag - 100 Jahre Frauenwahlrecht: 19 + 1 Künstlerinnen». Deutscher Bundestag (tysk). Besøkt 3. mai 2021. 
  15. ^ «Grundsätze der Verbandspolitik des Paritätischen». www.der-paritaetische.de (tysk). Besøkt 23. april 2021. 
  16. ^ «Jugendwohlfahrtsarbeit führt zur Frauenbewegung. Jugendwohlfahrtsarbeit braucht Frauenbewegung». Digitales Deutsches Frauenarchiv. Besøkt 3. mai 2021. «dass die gesamte Wohlfahrtspflege in Frauenhände kommt, dass in vollem Ausmaß der Staat hier die mütterliche, frauliche Arbeit durch Frauen bestimmend leiten und ausführen lässt, von der obersten Spitze bis zu den letzten Organen.» 
  17. ^ «Ehrengrabstätten / Land Berlin». www.berlin.de. Besøkt 2. mai 2021. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Anna_von_Gierke&oldid=23902772»