Ekverne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ekverne (Aequians), i forhold til Roma, i Mellom-Italia rundt 400-tallet f.Kr.

Ekvere (latin: Aequi; gammelgresk: Αἴκουοι og Αἴκοι) var en italisk stamme som bebodde dalstrøk langs elven Anio, i Appenninenes høyland (Tolenus, Himella og øvre Anio), øst for Roma by.[1][2] Ekverne bredte seg utover ned mot lavlandet i Latium på 500-tallet, og begynte å komme i konflikt med befolkningen der, tidvis alliert med volskerne. De hadde som rykte å være tøffe krigere, og kontrollerte Albanerfjellene frem til 431 f.Kr. Til slutt ble de underlagt Roma i 304 f.Kr., og snart romanisert.[1]

Språk[rediger | rediger kilde]

Ekverne skal ha talt ekvisk, et språk som kun overlever gjennom to inskripsjoner. Det eneste som har blitt klart å tyde fra dette er at språket var italisk. Alle andre inskripsjoner fra området er fra latinske bosettere, og følgelig på latin.[3]

Historie[rediger | rediger kilde]

Ifølge Strabon eksisterte ekverne da Roma ble grunnlagt.[4] De blir først nevnt av Livius som et eldgammelt folk hvorfra romerne hentet sine riter forbundet med krigserklæringer.[5] Livius nevner også at Romas siste konge, Tarquinius Superbus, sluttet fred med ekverne.[6]

Ekverne ekspanderte mot lavlandet i Latium, fra høylandet ved Appenninene rundt 500-tallet f.Kr.[1] Det antas at dette inntoget, likt sabinernes og volskernes, og som utgjorde stort bry for Roma og Latium, skyldtes overbefolkning av høylandsområdet. Denne tiden bar antagelig preg av at folkegrupper vandret og lette etter nytt land å slå seg ned på, og kan knyttes til skikken ver sacrum.[7]

De skal ha utkjempet flere kriger mot Roma, blant annet slaget ved Mons Algidus i 458 f.Kr. Ifølge Diodorus Siculus skal byen Tusculum, holdt av ekvere, ha blitt erobret av romerne omkring 484 f.Kr. etter et slag;[8] ni år senere skal romerne ha tatt enda en ekverby.[9]

Ifølge legenden om Quinctius Cincinnatus ble Cincinnatus utpekt som diktator i 458 f.Kr. da ting så ille ut for romerne under en ekvisk invasjon, og fikk vite om diktatorutnevnelsen fra senatutsendinger da han nøysomt pløyde sin åker. Han brukte 15 dager på å slå tilbake ekvernes offensiv, og da han var ferdig gav han opp diktatorembetet og vendte tilbake til sin gård. Den nøkterne og nøysomme Cincinnatus ble en romersk helt, og han har gitt navn til flere byer (blant annet dagens Cincinnati i Ohio i USA; hans oppførsel i krisetilstand har flere paralleller med George Washingtons liv og virke).[10]

I 431 f.Kr. skal ekverne ha kontrollert Albanerfjellene, til de ble slått tilbake av romerne under Aulus Postumius Tubertus' ledelse.[1]

Nedskrivninger om kamper mellom romere og ekvere blir det færre av i andre halvdel av 400-tallet f.Kr. Sannsynligvis er dette grunnet at ekverne hadde gradvis blitt et mer bosatt folk, og følgelig døde deres plyndringstokter ut.[11]

I 390 f.Kr. skal en gallerbande ledet av høvdingen Brennus beseiret den romerske hæren i slaget ved Allia for så å ha plyndret Roma.[12] Antikkens historikere skriver at etruskerne, volskerne og ekverne i 389 f.Kr. samlet sammen styrker for å forsøke å utnytte denne svekkelsen av Roma. Ifølge Livius og Plutark samlet ekverne sine styrker ved Bolae. Den romerske diktator Marcus Furius Camillus hadde derimot nettopp påført volskerne et hardt tap. Han overrumplet ekvernes styrker, og inntok både deres leir, og byen.[13][14] Ifølge Diodorus Siculus beleiret faktisk ekverne Bolae da de ble angrepet av Camillus.[15] Ifølge Livius herjet en romersk styrke ekvernes land i 388 f.Kr., og møtte denne gang ingen motstand.[16] Visse historikere anser disse bemerkningene om romerske seirer mot ekverne i 389 og 388 å være sannferdige, noe som støttes av forsvinningen av ekverne fra kilder fram til 304.[17] Det er derimot mye uenighet i kildene, så nøyaktig kampene rundt Bolaes nøyaktige natur kan ikke vites. Bolae var en latinerby, men også åsted for utbredte kamphandlinger mellom romerne og ekverne, og byttet eier flere ganger. En ekvisk erobring av byen fulgt av en romersk gjenerobring, eller en feilslått ekvisk beleiring er begge mulig.[18]

Etter at romerne vant en krig over samnittene i Campania i 304 f.Kr., vendte romerne tilbake til å føre flere felttog og tokt mot mange av sine gamle fiender, som ekverne, etruskerne, og hernikerne. Disse toktene var en suksess for Roma, men særlig ødeleggende for ekverne; deres landsbyer ble ødelagt og deres befolkninger massakrert.[19] Ekverne ikke endelig underlagt før slutten av den andre samnitterkrig ifølge Livius,[20][21] da det virker som om de fikk en form for stemmerett og statsborgerskap.[22] De antas da å ha blitt underlagt Roma i 304 f.Kr., og raskt romanisert.[1]

Etter forbundsfellekrigen virker det som om Cliternia og Nersae var forent i en res publica Aequiculorum, et ordinært municipium[23]. De latinske kolonier Alba Fucens (304 f.Kr.) og Carsioli (298 f.Kr.) har antagelig spredd bruken av latin i området, og gjennom den lå den fremste (og i en periode eneste) veien, Via Valeria, til Lucera og sør.

Postumius Tubertus' ledelse. I 304 ble ekverne og deres opprinnelige land de underlagt Roma og raskt romanisert.

Historisk geografi[rediger | rediger kilde]

Historikerne fortalte i stor grad om krigene mellom ekverne og Roma, men geografene nevner dem sjeldent. Plinius den eldre og Ptolemaios gir begge det samme korte utsagn, nemlig at ekvernes byer var Cliternia/Cliternum og Carsoli/Carsioli henholdsvis.[24][25] Plinius plasserer dem i Augustus' Regio IV, og Ptolemaios tilfører at de lå øst for sabinerne. Innen keiserrikets tid hadde alle rester av ekverne forsvunnet, og de to nevnte byene hadde vært romerske kolonier. Formene nevnt i inskripsjoner fra byene er Carsioli og Cliternia.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Iddeng, Jon Wikene. (2014, 2. november). Ekvere: Aequi. I Store norske leksikon. Hentet 23. mai 2016 fra «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. juni 2016. Besøkt 23. mai 2016. .
  2. ^ Iddeng, s. 78
  3. ^ a b Conway, Robert Seymour: The Italic Dialects (1897). s. 300–301 (på nett)
  4. ^ Strabon. «Bok V, kapittel 3, seksjon 2 (C 229)». Geografi. 
  5. ^ Livius: Ab urbe condita, 1:32 (engelsk)
  6. ^ Livius: Ab urbe condita, 1:55 (engelsk)
  7. ^ Iddeng, s. 83
  8. ^ Diodorus Siculus: Bok XI, kapittel 40 – (på nett)
  9. ^ Diodorus Siculus bok XIV, kapittel 106 – (på nett)
  10. ^ Iddeng, s. 84
  11. ^ Cornell, T. J. (1995). The Beginnings of Rome- Italy and Rome from the Bronze Age to the Punic Wars (c. 1000-264 BC). New York: Routledge. s. 309. ISBN 978-0-415-01596-7. 
  12. ^ Iddeng, s. 89–94
  13. ^ Livius, 6.2.14
  14. ^ Plutarch, Camillus 33.1, 35.1
  15. ^ Diodorus Siculus, Bok XIV, kapittel 117.4
  16. ^ Livius, 6.4.8
  17. ^ Oakley (1997)
  18. ^ Oakley, S. P. (1997). A Commentary on Livy Books VI-X, Volume 1 Introduction and Book VI. Oxford: Oxford University Press. s. 352–353. ISBN 0-19-815277-9. 
  19. ^ Iddeng, s. 123
  20. ^ Livius: 9:45 (engelsk), 10:1 (engelsk)
  21. ^ Diodorus: Bok XX, kapittel 101
  22. ^ Cicero, Off. i. n, 35
  23. ^ Corpus Inscriptionum Latinarum, Bok IX, s. 388
  24. ^ Plinius den eldre. «Bok III, kapittel 12». Naturalis Historia. 
  25. ^ Ptolemaios. «Bok III, kapittel 1». Geografi.