Alfonso V av Portugal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alfons V av Portugal

Alfonso V av Portugal, portugisisk Dom Afonso (15. januar 143229. august 1481), kalt for «afrikaneren» (portugisisk o Africano) grunnet sine afrikanske erobringer, var den tolvte konge av Portugal og fra Aviz-dynastiet. I 1438 etterfulgte han sin far, kong Edvard I av Portugal, men tiltrådte og tok styringen først i 1448. Under hans tid begynte portugiserne de store oppdagelsesreiser, derav hans tilnavn. I 1446 utarbeidet han Alfonsinske lovsamlingen.

Unge år[rediger | rediger kilde]

Han var født på palasset i Sintra som den eldste sønnen til kong Edvard I og dennes hustru, infanta Eleanor av Aragon. Alfonso V var kun fem år gammel da han etterfulgte sin far i 1438. Mens han var mindreårig ble Alfonso V plassert under regentskapet til sin mor i overensstemmelse til sin fars testamente. Som både en kvinne og en utlending var dronningen ikke et populært valg for en regent. Opposisjonen vokste og dronningens eneste allierte var Afonso, greve av Barcelos, den illegitime halvbroren til kong Edvard I. Det påfølgende året besluttet landets forsamling, cortes, å erstatte dronningen med infante Peter, hertug av Coimbra, den unge kongens eldste onkel. Hans viktigste politikk var å unngå at adelen vokste seg for sterk, og således utvikle «kongedømmer» innenfor kongedømmet, og konsentrere makten hos kongen. Portugal blomstret under hans styre, men det var ikke fredfylt da hans lover forstyrret adelens ambisjoner. Greven av Barcelos var en personlig fiende av hertugen av Coimbra til tross for at de var halvbrødre. Greven av Barcelos ble etter hvert en favoritt hos den unge kongen. Det førte til en vedvarende maktkamp. I 1442 gjorde den unge kongen Afonso til den første hertug av Braganza. Med denne tittelen og dets landområder ble han snart den mektigste i Portugal og en av de rikeste i Europa. For å sikre sin posisjon som regent lot Peter i 1445 den unge kongen gifte seg med hans datter, Isabella av Coimbra.

Den 9. juni 1448, da kongen ble myndig, måtte Peter overgi sin makt til Afonso V. Årene med konspirasjoner ved hertugen av Braganza ble avsluttet. Den 15. september det samme året lot Afonso V alle lovene og vedtakene som var kommet under regentskapet bli nullstilt. Den politiske situasjonen ble ustabil og det påfølgende året, ledet av hva som kongen etterpå oppdaget var falske representasjoner, besluttet Afonso V å erklære Peter for en opprører og beseiret hans hær i slaget ved Alfarrobeira hvor hans onkel og svigerfar Peter ble drept. Etter dette slaget ble hertugen av Braganza de facto herskeren av landet.

Invasjon av Marokko[rediger | rediger kilde]

Afonso V vendte deretter sin oppmerksomhet mot nordlige Afrika. I hans bestefars styre hadde Ceuta blitt erobret fra kongen av Marokko, nå ønsket den nye kongen å øke erobringene. Kongens hær erobret Alcácer Ceguer (1458), Tangiers (vunnet og tapt flere ganger i løpet av 1460 og 1464) og Arzila (1471). Disse prestasjonene skaffet kongen tilnavnet «afrikaneren». Kongen støttet også utforskningen av Atlanterhavet ledet av prins Henrik Sjøfareren, men etter Henriks død i 1460 gjorde han ingenting for å videreføre hva som var satt i gang. Som administrator av Portugal var han en fraværende konge ettersom han viste ingen interesse for å utvikle lovene eller handelen.

I 1452 utsendte pave Nikolas V den pavelige bulle Dum Diversas som ga Afonso V retten til å redusere enhver «Sarasenere, hedninger og enhver annen ikketroende» til arvelig slaveri. Dette godkjente slaveri og ble bekreftet og utvidet med ny pavelig bulle Romanus Pontifex i 1455, også utstedt av pave Nikolas V. Disse pavelige buller tjente som rettferdiggjørelse av den påfølgende tid med slavehandel og europeiske kolonialisme.

Krisen i Castilla[rediger | rediger kilde]

Da de militære kampanjer i Afrika var over fant Afonso V de slagmarker på den iberiske halvøy. I nabokongedømmet Castilla hadde det kommet en stor skandale med politiske og dynastiske implikasjoner. Kong Henrik IV av Castilla hadde død uten en mannlig arving, og fra hans to ekteskap hadde det kun kommet en datter, prinsesse Juana la Beltraneja (eller Johanna av Castilla). Men hennes farskap ble betvilt da ryktene sa at kongen hadde vært impotent og at dronningen, Johanna av Portugal, hadde hatt en utenomekteskapelig affære med en adelsmann ved navn Beltrán de La Cueva. Fødselen av prinsesse Johanna i 1462 førte til at hennes foreldre ble separert. Prinsessen ble aldri betraktet som legitim og da kongen var døende var det ingen som tok henne seriøs som berettiget for tronen. Hennes halvtante, den framtidige dronning Isabella I av Castilla var den som skulle arve tronen.

I Portugal ønsket kong Afonso V å blande seg inn i etterfølgelsen i Castilla. I 1475 giftet han seg med sin niese Juana la Beltraneja som han hevdet var den legitime arvingen til tronen i Castilla. Ettersom hennes mor var hans egen søster hadde han ikke bare sine ambisjoner, men også familieæren å beskytte. Han utropte seg selv som konge av Castilla og León og forberedte seg å forsvare sine egne og sin hustrus rettigheter.

Depresjon og abdikasjon[rediger | rediger kilde]

Det påfølgende året ble han beseiret i slaget ved Toro av kong Ferdinand av Castilla, ektefelle av Isabella I av Castilla. Afonso V dro til Frankrike for å søke støtte hos Ludvig XI av Frankrike, men ble holdt for narr av den franske kongen. Han kom deprimert tilbake til Portugal i 1477. I hjemlandet ble han ytterligere deprimert, såpass at han abdiserte til fordel for sin sønn Johan II av Portugal fra sitt første ekteskap. Han trakk seg tilbake til et kloster i Sintra hvor han døde i 1481.