Aleksandr Benois
| Aleksandr Benois | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Aleksandr Nikolaevich Benois, Алекса́ндр Никола́евич Бенуа́ 21. april 1870[1][2][3][4] St. Petersburg[5][6] | ||
| Død | 9. februar 1960[7][8][1][9] (89 år) Paris[10][6] | ||
| Gravlagt | Batignolles Cemetery | ||
| Far | Nikolaj Benois | ||
| Søsken | Leon Benois, Albert Nikolayevitch Benois | ||
| Utdannet ved | Det keiserlige universitet i St. Petersburg (–1894) | ||
| Beskjeftigelse | Kunstmaler, skribent, koreograf, kunsthistoriker, librettist | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet | ||
Aleksandr Nikolajevitsj Benois (russisk: Алекса́ндр Никола́евич Бенуа - Aleksandr Nikolajevitsj Benua, født 21. apriljul./ 3. mai 1870greg. i St. Petersburg, død 9. februar 1960 i Paris) var en russisk kunstner, kunstkritiker og -historiker. Han var en av de som grunnla kunstnerbevegelsen Mir iskusstva. På moderne ballett- og scenekunst hadde han grunnleggende påvirkning.
Liv og arbeid[rediger | rediger kilde]
Flere personer av Benois-slekten var ledende aktører i den russiske intelligentsiaen på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Aleksandrs far Nikolaj Benois og broren Leon Benois var kjente arkitekter. Aleksandr satset på en levevei innom jus, han tok eksamen ved juridisk institutt på universitetet i St. Petersburg i 1894. Der ble han i praksis leder av den uformelle kunstnerkretsen Nevskij-pickwickianerne.
Tre år senere, under et opphold i Versailles, malte han en serie med akvareller som skildret franskekongen Ludvig XIV sine siste promenader. Pavel Tretjakov stilte ut akvarellene i 1897, de ble da lagt til merke av både Sergej Djagilev og Leon Bakst. Sammen grunnla de tre kunstmagasinet og -bevegelsen Mir iskusstva, med målsetning om å fremgi estetismen og art nouveau (jugendstil) i Russland.
Gjennom det første tiåret av det nye århundret holdt Benois frem med å redigere Mir iskusstva, men han drev også med kunstforskning. Han forberedte og fikk trykt flere monografier om 1800-tallets russisk kunst og om Tsarskoje Selo. Fra 1918 til 1926 styrte han galleriet med de gamle mestrene i Eremitasjen. Gjennom dette sikret han Eremitasjen brorens arvestykke, Leonardo da Vincis maleri «Madonna Benois». I 1903 fikk han trykt sine illustrasjoner til Pusjkins dikt Bronserytteren, verk som siden er anerkjent som et av landemerkene i sjangeren.
I 1901 ble Benois utnevnt til leder for sceneutformingen i Mariinskij-teatret. Etter dette viet han størsteparten av sin tid til teatermaling, -dekorasjon med videre. Kostymene og kulissene til Ballets Russess oppsetninger av Les Sylphides (1909), Giselle (1910), og Petrusjka (1911) er betraktet som hans største prestasjoner. Selv om han i hovedsak arbeidet i lag med Djagilev og Ballets Russes, samarbeidet han på samme tid med Moskva kunstteater og andre kjente teatre i Europa.
Hans memoarer ble publisert i to bind i 1955.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11891232z
- ^ RKDartists, 22. apr. 2017, https://rkd.nl/nl/explore/artists/6576
- ^ Tate Gallery, 22. apr. 2017, http://www.tate.org.uk/art/artists/alexander-benois-738
- ^ Store russiske encyklopedi, 22. apr. 2017, http://bigenc.ru/fine_art/text/1858900
- ^ Gemeinsame Normdatei, 13. des. 2014
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Бенуа Александр Николаевич, 28. sep. 2015
- ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Alexandre Benois, biography/Alexandre-Benois
- ^ Gemeinsame Normdatei, 27. apr. 2014
- ^ Find a Grave, 9. okt. 2017, Alexander Nikolayevich Benois, 23690737
- ^ Gemeinsame Normdatei, 31. des. 2014
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Kategori:Alexandre Benois – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
|
