Aleksandr Benois

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Aleksandr Benois
Бенуа Александр Николаевич.png
FødtAleksandr Nikolaevich Benois, Алекса́ндр Никола́евич Бенуа́
21. april 1870[1][2][3][4]
St. Petersburg[5][6]
Død9. februar 1960[7][8][1][9] (89 år)
Paris[10][6]
Gravlagt Batignolles Cemetery
Far Nikolaj Benois
Søsken Leon Benois, Albert Nikolayevitch Benois
Utdannet ved Det keiserlige universitet i St. Petersburg (–1894)
Beskjeftigelse Kunstmaler, skribent, koreograf, kunsthistoriker, librettist
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet

I det tyske kvarter, 1911

Aleksandr Nikolajevitsj Benois (russisk: Алекса́ндр Никола́евич Бенуа - Aleksandr Nikolajevitsj Benua, født 21. apriljul./ 3. mai 1870greg. i St. Petersburg, død 9. februar 1960 i Paris) var en russisk kunstner, kunstkritiker og -historiker. Han var en av de som grunnla kunstnerbevegelsen Mir iskusstva. På moderne ballett- og scenekunst hadde han grunnleggende påvirkning.

Liv og arbeid[rediger | rediger kilde]

Flere personer av Benois-slekten var ledende aktører i den russiske intelligentsiaen på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Aleksandrs far Nikolaj Benois og broren Leon Benois var kjente arkitekter. Aleksandr satset på en levevei innom jus, han tok eksamen ved juridisk institutt på universitetet i St. Petersburg i 1894. Der ble han i praksis leder av den uformelle kunstnerkretsen Nevskij-pickwickianerne.

Tre år senere, under et opphold i Versailles, malte han en serie med akvareller som skildret franskekongen Ludvig XIV sine siste promenader. Pavel Tretjakov stilte ut akvarellene i 1897, de ble da lagt til merke av både Sergej Djagilev og Leon Bakst. Sammen grunnla de tre kunstmagasinet og -bevegelsen Mir iskusstva, med målsetning om å fremgi estetismen og art nouveau (jugendstil) i Russland.

Gjennom det første tiåret av det nye århundret holdt Benois frem med å redigere Mir iskusstva, men han drev også med kunstforskning. Han forberedte og fikk trykt flere monografier om 1800-tallets russisk kunst og om Tsarskoje Selo. Fra 1918 til 1926 styrte han galleriet med de gamle mestrene i Eremitasjen. Gjennom dette sikret han Eremitasjen brorens arvestykke, Leonardo da Vincis maleri «Madonna Benois». I 1903 fikk han trykt sine illustrasjoner til Pusjkins dikt Bronserytteren, verk som siden er anerkjent som et av landemerkene i sjangeren.

I 1901 ble Benois utnevnt til leder for sceneutformingen i Mariinskij-teatret. Etter dette viet han størsteparten av sin tid til teatermaling, -dekorasjon med videre. Kostymene og kulissene til Ballets Russess oppsetninger av Les Sylphides (1909), Giselle (1910), og Petrusjka (1911) er betraktet som hans største prestasjoner. Selv om han i hovedsak arbeidet i lag med Djagilev og Ballets Russes, samarbeidet han på samme tid med Moskva kunstteater og andre kjente teatre i Europa.

Hans memoarer ble publisert i to bind i 1955.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11891232z
  2. ^ RKDartists, 22. apr. 2017, https://rkd.nl/nl/explore/artists/6576
  3. ^ Tate Gallery, 22. apr. 2017, http://www.tate.org.uk/art/artists/alexander-benois-738
  4. ^ Store russiske encyklopedi, 22. apr. 2017, http://bigenc.ru/fine_art/text/1858900
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 13. des. 2014
  6. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Бенуа Александр Николаевич, 28. sep. 2015
  7. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Alexandre Benois, biography/Alexandre-Benois
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, 27. apr. 2014
  9. ^ Find a Grave, 9. okt. 2017, Alexander Nikolayevich Benois, 23690737
  10. ^ Gemeinsame Normdatei, 31. des. 2014

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]