Aldri fred å få (1960)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Aldri fred å få
orig. Please Don't Eat the Daisies
Aldri fred å få
Filmplakat.
Generell informasjon
SjangerKomedie
Utgivelsesår
  • 31. mars 1960 (1960-03-31) (USA)
Prod.landUSA
Lengde112 min.
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegissørCharles Walters
Produsent
ManusforfatterIsobel Lennart
Basert påPlease Don't Eat the Daisies 
av Jean Kerr
MusikkDavid Rose
SjeffotografRobert J. Bronner
KlippJohn McSweeney jr.
Foran kamera
Medvirkende
Prod.selskapMetro-Goldwyn-Mayer
Eksterne lenker

Aldri fred å få (originaltittel: Please Don't Eat the Daisies) er en amerikansk komedie fra 1960, regissert av Charles Walters og produsert av Euterpe og Metro-Goldwyn-Mayer. I hovedrollene spiller Doris Day og David Niven. Filmen handler om et ektepar som forsøker å balansere ektemannens nye karriere som teaterkritiker med et hektisk familieliv. Manus er skrevet av Isobel Lennart, basert på boken Please Don't Eat the Daisies (1957), skrevet av Jean Kerr.

Handling[rediger | rediger kilde]

Laurence «Larry» Mackay er lykkelig gift med Kate, som han har fire sønner sammen med. Han har bestemt seg for å slutte i jobben som dramaprofessor og i stedet satse på en karriere som teateranmelder. Det første teaterstykket han skal anmelde er en musikal satt opp av hans nære venn Alfred North. Larry får et stort dilemma da han hverken liker musikalen eller hovedrolleinnehaveren Deborah Vaughn. Etter å ha diskutert saken med Kate finner han ut at han må være ærlig i sin vurdering. Alfred tar det ikke pent, og de to er ikke lenger på talefot. Deborah benytter anledningen til å skape litt blest om seg selv. Hun oppsøker Larry på en restaurant og gir ham en ørefik foran en pressefotograf som hun har med seg. Larry vil ikke la henne få siste ordet, og skriver en spydig kommentar om henne i avisen.

All medieomtalen gir Larry innpass på eksklusive fester med teatereliten. Kate blir med ham, men som husmor er hun ikke interessant for de fornemme gjestene. Larry og Kate har i mange år diskutert å flytte på landet, men Larrys nye popularitet gjør ham plutselig lunken til dette. Da leieavtalen er iferd med å gå ut, og de må flytte innen tre uker, klarer likevel Kate til å overtale ham.

Grunnet tidspress finner de bare et stort, men svært nedslitt hus å flytte inn i. De blir raskt oppsøkt av sine nye naboer, som inviterer dem til å delta i den lokale teatergruppens oppsetning, som skal gå til veldedighet. Larry avviser dem blankt, men Kate vil gjerne være med. På barnas første skoledag blir de informert om at det ønskes at foreldre skal hjelpe til med aktiviteter etter skoletid, men også dette er Larry motvillig til. Kate kontakter Alfred for å høre om han har et teaterstykke å tilby teatergruppen, ettersom Larry ikke ville hjelpe. Alfred bestemmer seg for å lære Larry en lekse, og gir henne et dårlig teaterstykke som Larry skrev for mange år siden. Han endrer imidlertid både tittel og forfatter, slik at hun ikke skal være klar over det.

Kate organiserer oppussingen av huset. Alt bråket gjør at Larry ikke får arbeidsro, og Kate foreslår derfor at han skal ta inn på hotell i byen noen dager, mens hun får huset klart til han er tilbake. Han har lagt konflikten med Deborah bak seg, og hun benytter enhver mulighet til å flørte med ham når han er alene. Larry er imidlertid ikke interessert.

Da Larry møter opp for å se Kate øve på det nye teaterstykket til teatergruppen, innser han raskt at det er hans, og nekter dem å fremføre det. I den påfølgende krangelen sier Kate at hun aldri kommer til å tilgi ham dersom han ikke lar dem få fremføre teaterstykket, og han gir da motvillig tillatelse. På premierekvelden slakter Larry sitt eget teaterstykke, og ber publikum om å holde seg unna. På hotellrommet sitt innser han imidlertid at den nye, tøffe stilen hans bare har gjort ham ensom og ulykkelig. Larry bestemmer seg for å reise hjem igjen til Kate, men da han går til heisen er hun kommet for å slutte fred. Hun tilbyr seg å selge huset, men han ønsker at de skal fortsette å bo der, og at ting skal bli som før. Med konflikten lagt bak seg reiser de hjem sammen.

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Isobel Lennart skrev manuset basert på boken Please Don't Eat the Daisies (1957), skrevet av Jean Kerr.[1] Boken inneholdt historier om Kerrs liv med ektemannen Walter Kerr, som var en Pulitzerpris-vinnende dramatiker og dramakritiker i New York Herald Tribune. Da boken skulle filmatiseres stilte hun et krav om at navnet hennes, navnet på ektemannen og deres fire barn, samt avisen som ektemannen jobbet i, ikke skulle brukes.[2] I filmen heter ekteparet Laurence og Kate Mackay, og avisen som ektemannen jobber i er ikke presisert.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Variety likte filmen og mente den var underholdende og fartsfylt, selv om selve historien «var ganske tynn». Anmelderen trakk frem både Days og Nievens skuespillerprestasjoner som gode.[3]

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

År Pristittel Kategori Nominert Resultat
1960 Golden Laurel Beste komedie 4.-plass
Golden Laurel Beste kvinnelige birolle Janis Paige 3.-plass
Golden Laurel Beste kvinnelige birolle Spring Byington 4.-plass
1961 Directors Guild of America Award Beste filmregissør Charles Walters Nominert
Writers Guild of America Award Beste manus til en amerikansk komedie Isobel Lennart Nominert

Andre versjoner[rediger | rediger kilde]

Fra september 1965 til april 1967 produserte NBC TV-serien Please Don't Eat the Daisies, som var basert på både boken og filmen. I hovedrollene spilte Pat Crowley og Mark Miller.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]