Alcantaraordenen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Alcantaraordenens ordenstegn.

Alcantaraordenen (spansk: Orden de Alcántara) var en religiøs og militær ridderorden i kongeriket León. Ordenen ble til på 1100-tallet, og ble anerkjent av pave Alexander III i 1176. Den kjempet for å beskytte kongeriket mot dets fiender og var i særdeleshet engasjert i kampen mot maurerne under reconquista. Ordenens tegn er et grønt liljekors.

Opphav[rediger | rediger kilde]

Ordenen oppsto i andre halvdel av 1100-tallet i landskapet Extremadura mellom Castilla og Portugal.[1] Nøyaktig årstall for innstiftelsen av ordenen, som ble først ble kalt Sankt Julian av Pereiros orden, lar seg ikke fastslå, men den var allerede virksom da den i 1176 fikk en donasjon fra kong Ferdinand II av Léon så vel som anerkjennelse fra pave Alexander III.[2] Ordenen kombinerte idealet om klosterliv med ridderskapsidealet som ledd i kampen for kristendommen under gjenerobringen av Den iberiske halvøy fra maurernes herredømme.[1] Pavens anerkjennelse la grunnlaget for mange av ordenens privilegier i de etterfølgende århundrene. Pave Lucius III fastsatte i 1183 at ordenens formål var å forsvare kristendommen og at ordenen skulle følge benediktinernes regel.[3]

Ordenens forhold til den kastiljanske Calatravaordenen er ikke helt avklart, men det kan ha forelagt en form for forbindelse mellom de to.[4] Det er mulig at Trujilloordenen, etter borgen Trujillo som gikk tapt til maurerne i 1195, er identisk med Sankt Julian av Pereiros orden.[5]

Etter at Léon, Castilla og Portugal samlet seg mot maurerne, kunne kong Alfonso IX i 1217 gi den nylig erobrede borgen Alcántara ved elva Tajo til Calatravaordenen, som inngikk en pakt med Sankt Julian av Pereiros orden og overlot borgen til den.[6][7] Det var vanlig at datidens militærordenen tok navn etter borgen der de hadde hovedsete og fra 1218 ble Sankt Julian av Pereiros orden kjent som Alcántaraordenen.[8]

Ordenen og kongemakten[rediger | rediger kilde]

I 1411 fikk ordenen pavens tillatelse til å anta et grønt liljekors som sitt merke.[9]

Ordenen kjempet for å beskytte kongeriket Léon mot dets fiender og var i særdeleshet engasjert i kampen mot maurerne under reconquista. Framgangene i denne kampen gjorde at Alcantaraordenen opparbeidet store rikdommer og betydelig makt. Etterhvert som erobringen av territorier på Den iberiske halvøy skred fram, fikk ordenen mindre å gjøre militært og virksomheten ble utover 1300-tallet stadig mer innenrikspolitisk rettet.[10] Samtidig ble ordenen stadig mer sekulær og dominert av medlemmer fra de ledende adelsfamiliene.[11]

Ordenen ble dermed en maktfaktor i konkurranse med kongemakten, som forsøkte å kontrollere den gjennom å overta stormesterembetet. Kong Alfonso XI (regjerte 1313–1350) økte sin innflytelse over ordenen ved å sikre innsettelsen av en lojal ordensmester.[12] Kong Johan I (regjerte 1379–1390) fikk pavens godkjennelse til å utnevne ny ordensmester om posisjonen skulle bli ledig i hans regjeringstid.[11]

I 1494 avgjorde pave Alexander IV at ordenen skulle underlegges kronen og i 1495 ble Consejo de las Órdenes opprettet for å administrere militærordenene.[13] I 1523, under pave Hadrian VI ble stormesterembetet, som da var besatt av Karl I gjort arvelig.[14][13]

Ordenens betydning som maktfaktor ble redusert etter at ordensriddernes sølibatforpliktelse ble opphevet i 1540. Ordenslivet falt samtidig bort. Alcantaraordenen ble etter dette et system av privilegier under kongemaktens kontroll, der 37 slott og landsbyer kunne tildeles adelige som belønning.[15]

Avskaffelse og gjenopprettelse[rediger | rediger kilde]

Kong Alfonso XIII i drakt som ordensmester for militærordenene

Ordenens midler og besittelser ble gjentatte ganger forsøkt beslaglagt på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet og ved flere anledninger ble ordenen erklært oppløst.[16] Kort tid etter opprettelsen av den første republikk ble alle de fire spanske militærordenene avskaffet ved dekret av 9. mars 1874.[17] De ble imidlertid raskt gjenopprettet, allerede før monarkiet ble gjeninnført. Medlemskapet i ordenene utviklet seg til å bli mest en æresbevisning, men seremoniellet ble opprettholdt.[17]

Fra 1875 fungerte Alcantaraordenen som en militær fortjenstorden. Medlemskap var fortsatt begrenset til adelige. Kong Alfonso XIII fungerte som ordenenes stormester, også etter kongedømmets fall i 1931.[18] Under den andre republikk ble imidlertid ordenene som offisielle institusjoner opphevet ved dekret av 1931 og var etter dette å anse som private foreninger. Opptak av nye medlemmer stanset likevel så godt som helt opp.[18]

Gjenoppliving[rediger | rediger kilde]

Ved monarkiets avskaffelse i 1931 hadde ordenen i færre enn 20 riddere.[19] Den talte da flere prinser av Borbón-Begge Sicilier blant medlemmene. Bare én av den gamle tids riddere var i live da ordenen ble gjenopplivet etter kongedømmets gjeninnførelse i 1975.[19]

Etter gjeninnføringen av monarkiet i Spania i 1975 ble ordenene gradvis gjenopplivet. Den nye kongens far, Juan, greve av Barcelona, ble utnevnt til leder for Det kongelige råd for de militære ridderordener av Santiago, Calatrava, Alcántara og Montesa.[20] Han ble i 1993 etterfulgt av prins Carlos, hertug av Calabria. Kongen selv fungerer som ordenenes stormester. I 1982 ble nye noviser tatt inn i alle fire ordener og året etter startet opptak av fullverdige riddere.[20]

Kongens beskytterskap overfor ordenene kommer også til uttrykk gjennom den tillatelse disse har fått til å avholde sine møter og seremonier i et særlig rom i det kongelige slott.[18] Ordenene er likevel fortsatt rettslig sett private ordensbrorskap med foreningsstatus og fortsetter med denne status sin religiøse, kulturelle og humanitære virksomhet.

Ordenen hadde i 2006 25 fullverdige riddere og 22 noviser.[19] Alcantaraordenen har svært strenge krav til medlemmenes adelige avstamning. For å bli opptatt som novise må potensielle medlemmer kunne vise til ubrutt adelig slektslinje på farssiden tilbake til de eldste tider.[19]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b O'Callaghan 1983, s. 239.
  2. ^ O'Callaghan 1962, s. 477.
  3. ^ O'Callaghan 1962, s. 478.
  4. ^ O'Callaghan 1962, s. 479-481.
  5. ^ O'Callaghan 1962, s. 483-484.
  6. ^ O'Callaghan 1983, s. 249.
  7. ^ O'Callaghan 1962, s. 485.
  8. ^ O'Callaghan 1962, s. 483.
  9. ^ Sainty 2006, s. 115.
  10. ^ O'Callaghan 1983, s. 496.
  11. ^ a b O'Callaghan 1983, s. 632.
  12. ^ Boulton 2000, s. 51.
  13. ^ a b O'Callaghan 1983, s. 661.
  14. ^ Sainty 2006, s. 99.
  15. ^ Sainty 2006, s. 116.
  16. ^ Sainty 2006, s. 100f.
  17. ^ a b Sainty 2006, s. 102.
  18. ^ a b c Sainty 2006, s. 103.
  19. ^ a b c d Sainty 2006, s. 117.
  20. ^ a b Sainty 2006, s. 105.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Boulton, D'Arcy Jonathan Dacre: The knights of the crown. The monarchical orders of knighthood in later medieval Europe, 1325–1520, 2. utgave, Boydell Press, 2000
  • O'Callaghan, Joseph F.: «The Foundation of the Order of Alcántara, 1176–1218», The Catholic Historical Review, bind 47, nr. 4, 1962, s. 471-486
  • O'Callaghan, Joseph F.: A History of Medieval Spain, Ithaca: Cornell University Press, 1983
  • Sainty, Guy Stair: «The Spanish Military Orders», i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo (red.): World Orders of Knighthood and Merit, første bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 97–119