Al-Walīd I
| Al-Walīd I | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 668 Medina | ||
| Død | 23. feb. 715 Ghouta | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, guvernør, kalif | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Umm al-Banin bint Abdul Aziz Umm al-Banin bint Abd al-Aziz | ||
| Far | Abd al-Malik | ||
| Mor | Wallada bint al-Abbas ibn al-Jaz | ||
| Søsken | 9 oppføringer
Hišām ibn ʿAbd al-Malik
Sulaymān ibn ʿAbd al-Malik Yazīd II Maslamah ibn Abd al-Malik Muhammad ibn Abd al-Malik ibn Marwan Sa'id ibn Abd al-Malik Marwan ibn Abd al-Malik Fatima bint Abd al-Malik Bakkar ibn Abd al-Malik | ||
| Barn | 7 oppføringer
Ibrāhīm ibn al-Walīd
Al-Abbas ibn al-Walid Ibrāhīm ibn al-Walīd Abd al-Aziz ibn al-Walid Masrur ibn al-Walid Bishr ibn al-Walid Umar ibn al-Walid | ||
| Nasjonalitet | Umajjadene | ||
Al-Walīd ibn ʿAbd al-Malik (arabisk: الوليد بن عبد الملك; 668–715) var den sjette kalifen av umayyadekalifatet fra 705 til 715. Som sin far Abd al-Malik var han en effektiv hersker som utviklet et velferdssystem med sykehus og institusjoner for utdannelse og kultur. Han sørget også for at riket hadde et effektivt militærvesen, og det var i hans regjeringstid at muslimene erobret det vestlige Nord-Afrika fra Det bysantinske riket og først invaderte Den iberiske halvøy, og slik utvidet det tidlige kalifatet til dets største utstrekning.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]l-Walīd var sønn av Abd al-Malik ibn Marwan og hans hustru, som kom fra den sentralarabiske region Najd.
Kalifat
[rediger | rediger kilde]Al-Walid ibn Abd al-Malik ble kalif den 8. oktober 705; han etterfulgte sin far Abd al-Malik, som var kalif fra 685 til sin død i 705. I al-Walids regjeringstid ble umayyadenes grep om makten ytterligere befestet, delvis på grunn av at kalifen kunne fortsette å støtte seg på farens erfarne og dyktige stattholdere, som for eksempel Hadjdjadj ibn Jusuf (født ca. 661, død i 714).
Under al-Walid nådde kalifatet sin største geografiske uttstrekning. I vest strakk det seg helt til Maghreb, og med Tariq ibn Ziyad som hærfører ble erobringen av Det vestgotiske rike innledet i 711. I øst klarte kalifen å erobreSindh og Indus-dalen i 711, med Muhammad ibn al-Qasim som hærfører, og i 712 startet et felttog under ledelse av Qutaiba ibn Muslim som førte til at Transoxania ble innlemmet i kalifatet. Ummayadene klarte å sikre seg i Kaukasusområdene mot khasarenes angrep (711–713), og oppnådde også militære fremganger mot Det bysantinske rike. Al-Walid forberedte dessuten et felttog mot selve Konstantinopel, men det kunne ikke settes i gang før under hans etterfølger Sulaymān ibn ʿAbd al-Malik (715–717).
For pilegrimer og reisende sørget han for å anlegge av en rekke veier, fremfor alt mot Mekka, med brønner, herberger og hospitser. Under han ble Umayyademoskeen i Damaskus bygd; dette var islams største sakralbygg (707–715). Han lot også utvide Profetmoskeen i Medina (707). Antagelig var det i hans regjeringstid at al-Aqsa-moskeen i Jerusalem ble ferdig, en gang mellom 706 og 717.
Denne omfattende byggevirksomheten innebar imidlertid store skattleggelser av befolkningen. Bare byggingen av Umayyademoskeen i Damaskus skal ha kostet 5,6 millioner gulldirham.
Al-Walid døde den 23. februar 715.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Heinz Halm (utg.), (begründ. von Ulrich Haarmann): Geschichte der arabischen Welt. 3. erweiterte Auflage. Verlag C. H. Beck, München 1994, ISBN 3-406-38113-8, (Beck's historische Bibliothek).
- Julius Wellhausen: Das Arabische Reich und sein Sturz. Reimer, Berlin 1902, (Nachdruck: 2. unveränderte Auflage. de Gruyter, Berlin 1960).
