Julius Wellhausen
Julius Wellhausen (født 17. mars 1844 i Hameln i Tyskland, død 7. januar 1918 i Göttingen) var en tysk orientalist og bibelforsker. Han er særlig kjent for firekildehypotesen om Mosebøkene.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Wellhausen studerte ved Göttingens universitet og ble i 1872 professor i teologi ved Greifswalds universitet, men på grunn av mange angrep mot deler av hans arbeider på teologisk engasjerte motstander, skiftet han i 1882 fra denne lærestol innen det teologiske fakultet mot et ekstraordinarie professorat i orientalske språk innen det filologiske fakultet ved universitetet i Halle. I 1885 tok han i mot et kall til ordinarie professur i hebraisk ved Marburgs universitet og 1892 ved Göttingens.
Ved verket Geschichte Israels (1878; 2. utgave under tittelen Prolegomena zur Geschìchte Israels, 1883) ble Wellhausen kjent og beryktet på ett slag. Dette arbeide var vesentlig bygd på Wilhelm Vatkes Biblische Theologie og på Karl Heinrich Grafs banebrytende verk Die geschichtlichen Bücher des Alten Testaments (1866). Grafs idéer var allerede i 1869 og 1870 blitt tatt opp av nederlenderen Abraham Kuenen i hans religionshistoriske arbeid De godsdienst van Israel.
Graf (likesom muligens også Vatke) i sin tur hadde hovedsakelig fått sine kritiske synspunkter av sin gamle lærer Eduard Reuss, som allerede i 1833 i forelesninger og skrifter hadde uttalt dem. Alment kjente og gjenstand for diskusjon blant teologene ble disse kritiske idéer imidlertid først ved Wellhausens nevnte publikasjon av 1878, opphavet til «wellhausenianismen». Ifølge denne kritiske skole er Israel og jødedommen to forskjellige foreteelser, mellom hvilke det babylonske fangenskap utgjør grensen.
Jødedommen er den strengt hierarkisk-rituelle skikkelse i hvilken det gamle Israel fremtrer fra denne fangenskap, som på et gjeenomgripende vis forandret det gamle Israels karakter. Den gammeltestamentlige kanon er jødedommens verk, hvori den tendensiøst fremstiller Israels historie og lar denne begynne med den mosaiske lovstiftning samt slutte med profetdømmet. Men i virkeligheten har den mosaiske lovgivning aldri eksistert. Pentateuken (de fem «mosebøkene») er i alle sine deler meget yngre enn Moses. Dens eldste beståndsdel er Femte Mosebok, forfattet omkring 622 f. Kr.
Større del av den øvrige lovsamlingen, fremför alt hele Tredje Mosebok, er forfattet først etter det babylonske fangenskap. Hele fortellingen om tabernaklet under ørkenvandringen, om ykkerstepresten og hans embedsdrakt, om lovtavlene med mer, er ren diktning. For de historiske bøkene ligger flere forskjellige urkunder til grunn. De eldste og mest autentiske skrifter i gamle testamente er de eldre profetiske skrifter, som imidlertid ikke har unngått redaksjonsforandringer och interpolasjoner.
Patriarkenes historie i Første Mosebok er sammensatt av gamle myter uten historisk verdi. Såsom alle andre religioner er den jødiske begynt med flerguderi og myter, og så videre. Den egentlige opphavsmannen til «wellhausenianismen», veteranen på bibelkritikkens område Eduard Reuss, utgav mange år deretter (1881) Geschichte der heiligen Schriften med vesentlig samme oppfatning. Snart samlet seg en hel hær av teologer omkring Wellhausens navn. Firekildehypotesen (eller firekildehypotesen, den litterærkritiske kildesondringshypotese) skulle dominere bibelforskningen i et århundre.
Wellhausens andre betydelige verk er Die Komposition des Hexateuchs und der historischen Bücher des Alten Testaments (1885) og Israelitische und judische Geschichte (1894). Videre er blant hans mange vitenskapelige arbeider å merke Skizzen und Vorarbeiten (6 bind, 1884-99) om Arabia og Muhammed. Også Det nye testamente har vært gjenstand for hans forskning, i det at han 1903-05 utgav fire monografier over de fire evangeliene.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Kategori:Julius Wellhausen – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Julius Wellhausen – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Verker av Julius Wellhausen i Prosjekt Gutenberg
|
