Helgoland–Zanzibar-traktaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Overleveringsseremoni på Helgoland 10. august 1890.

Helgoland–Zanzibar-traktaten (engelsk: Heligoland–Zanzibar Treaty, tysk: Helgoland-Zanzibar-Vertrag) fra 1. juli 1890, også kjent som Den engelsk-tyske avtalen fra 1890, var en avtale mellom Storbritannia og Det tyske riket som hovedsakelig omhandla territorialrettigheter i Afrika.

Betingelser[rediger | rediger kilde]

Tyskland fikk Helgoland-øyene i Nordsjøen, den såkalte Caprivistripa (området til fwe-folket i dagens Namibia), og fri hånd til å kontrollere og innta kysten ved Dar-es-Salaam, som seinere blei kjerna i Tysk Øst-Afrika (seinere Tanganyika, nå fastlandsdelen av Tanzania).

I bytte mot dette ga Tyskland Storbritannia protektoratet Wituland (ved dagens kenyanske kyst) og deler av Øst-Afrika som var viktige for britene for å bygge jernbane til Victoriasjøen, og forplikta seg til ikke å forstyrre Storbritannias relasjoner med sultanatet Zanzibar (dvs. øyene Unguja og Pemba). Traktaten etablerte også den tyske interessesfæren i Tysk Sørvest-Afrika (dagens Namibia), og fastslo grensene mellom tyske Togoland og den britiske Gullkysten (dagens Ghana), samt grensene mellom tyske Kamerun (dagens Kamerun) og britiske Nigeria.

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Storbritannia blei kvitt Helgoland, som var vanskelig å beskytte i tilfelle væpna konflikt. De erklærte umiddelbart Zanzibar som et britisk protektorat, og fikk full kontroll over sultanatet etter den anglo-zanzibarske krigen i 1896.

Med traktaten blei den tyske kansleren Leo von Caprivis mål om en enighet med britene nådd. Etter Berlinkonferansen hadd Tyskland allerede tapt kappløpet om Afrika; Karl Peters ved det tyske østafrikanske kompani hadde tatt en landstripe ved den tanganyikanske kysten (hvilket førte til Abushiri-opprøret i 1888), men hadde aldri hatt noen kontroll over Zanzibar, så tyskerne ga ikke fra seg noen vitale interesser. Til gjengjeld fikk de Helgoland, som var strategisk viktig for kontroll over Tyskebukta, som hadde blitt viktig for keiser Vilhelm IIs planer om utvide den tyske keiserlige flåte etter at Kielkanalen blei konstruert.

Traktatens villedende navn blei introdusert av Tysklands tidligere kansler Otto von Bismarck, som mente å angripe sin etterfølger Caprivi fordi han gikk gjennom med en avtale som Bismarck hadde stelt i stand da han var kansler. Bismarcks navn på traktaten hinta til at Tyskland hadde bytta et afrikansk imperium med lille Helgoland. Dette blei utnytta av imperialister, som klaga over forræderi mot tyske interesser.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]