Abimael Guzmán

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Abimael Guzmán
Abimael Guzmán.jpg
Født3. desember 1934[1][2]Rediger på Wikidata (85 år)
MollendoRediger på Wikidata
Ektefelle Augusta La Torre, Elena IparraguirreRediger på Wikidata
Utdannet ved Colegio La SalleRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Filosof, professor, skribent, politiker, revolusjonærRediger på Wikidata
Parti Den lysende stiRediger på Wikidata
Nasjonalitet PeruRediger på Wikidata

Abimael Guzmán (også kjent under sitt nom de guerre Presidente Gonzalo; født 3. desember 1934 i Mollendo) var leder for Perus Kommunistiske Parti (Partido Comunista del Perú). Under Gonzalos ledelse ledet partiet en stor folkekrig mot den peruanske staten, og systematiserte marxismen-leninismen-maoismen som et nytt utviklingstrinn i marxismen.

Partiet og dets folkehær er også kjent som Den lysende sti (Sendero Luminoso), et navn som forøvrig partiet aldri har anerkjent.[trenger referanse]

Historie[rediger | rediger kilde]

Guzmán ble født i havnebyen Mollendo i regionen Arequipa, som utenomekteskapelig sønn av en velstående kjøpmann og Berenice Reynoso.[trenger referanse] Moren døde da han var fem år, og han vokste opp hos hennes familie. I en alder av tretten år tok farens familie hånd om han, og han flyttet til byen Arequipa hvor han fikk skolegang ved et katolsk skole. Han begynte ved universitetet i byen da han var 19, og det var der han oppdaget og ble interessert i marxismen gjennom bøker av José Carlos Mariátegui, grunnleggeren av Perus kommunistiske parti.[trenger referanse]

Guzmán tok magistereksamen i juss og filosofi, med hovedoppgaver om Immanuel Kant og «det borgerlige demokratiet». I 1962 ble han utnevnt til professor i filosofi ved universitetet i Ayacucho av universitetets rektor, Efrain Morote Best, en antropolog som ifølge enkelte senere skulle bli Perus Kommunistiske Partis intellektuelle leder.[trenger referanse] Rektoren inspirerte han til å studere quechua, som er språket til Perus urbefolkning, og han ble i økende grad aktiv i venstrebevegelsen. Han samlet likesinnede unge akademikere rundt seg, og de satte seg som mål å gjennomføre en revolusjon i Peru. I 1965 besøkte han for første gang Kina. Iløpet av 1970-tallet gikk han under jorden. Han hadde over en periode ledet universitetet.[trenger referanse]

Iløpet av 1960-tallet hadde det kommunistiske partiet splittet seg i flere ulike fraksjoner. Guzmán, som hadde tatt standpunkt for Kinas linje mot Sovjetunionens nye linje, ble leder for Perus kommunistiske parti, antok navnet formann Gonzalo, og begynte å agitere for et bondeopprør etter maoistisk modell. Hans tilhengere utnevnte han, selv om han vernet om sin anonymitet, til «kommunismens fjerde sverd» (etter Marx, Lenin og Mao).[trenger referanse] Guzmán hyllet Maos utvikling av Lenins idéer om imperialismen som hva den borgerlige staten var tuftet på. Han hevdet imperialismen ville falle innen 50-100 år, og kalte denne epoken for «verdensrevolusjonens strategiske offensiv». Han rettet ikke bare den antiimperialistiske kritikken mot USA, men også mot det han kalte «sosialimperialisme» som han anså at Sovjetunionen representerte etter Stalins død.[trenger referanse]

Folkekrigen i Peru[rediger | rediger kilde]

Folkekrigen i Peru startet 3. desember 1982. I andre halvdel av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet hadde partiet kontroll over større deler av Peru.[trenger referanse] Først i Alberto Fujimoris presidentperiode lyktes det regjeringen å slå partiet kraftig tilbake. Fujimori har senere blitt dømt til flere lange fengselsstraffer i Peru[3] for maktmisbruk i presidentperioden, etter at chilenske myndigheter i 2007 utleverte han[4] til chilenske myndigheter.

Arrestasjon og fengsling[rediger | rediger kilde]

Etter ti år med folkekrig fant og arresterte den peruanske staten Guzmán og store deler av ledelsen i Perus Kommunistiske Parti, 12. september 1992. Myndighetene startet en større kampanje av razziaer for å finne angivelige terrorister, og ved et tilfelle ble det i et hus funnet en medisin som man visste at Guzmán anvendte. Som følge av dette fant de Guzmãn, og elitestyrkene arresterte han.[5] Politiet fant dermed også Guzmáns datamaskin, hvor han hadde et register over våpen og grupper rundt omkring i landet. Ifølge registrene hadde folkehæren 23400 medlemmer i 1990.[trenger referanse]

Guzmán ble pågrepet i Lima og dømt til livsvarig fengsel for terrorisme. Ifølge dommen kostet Lysende stis aktiviteter anslagsvis 70 000 mennesker livet.[6] Guzmán soner fengselsstraffen i Callao under fullstendig isolasjon. I 2004 innledet han en sultestreik for å protestere mot soningsforholdene i peruanske fengsler.

I 2003 fikk Guzmán tatt opp saken sin for ny behandling, og i 2006 ble han igjen dømt til livsvarig fengsel for terrorisme. Også hans livsledsager og nestleder for den maoistiske terrororganisasjonen, Elena Iparraguirre, ble idømt livsvarig fengsel.[trenger referanse] Guzmán ble i tillegg dømt til å betale erstatning til de pårørende til ofrene for Lysende stis massakre i Lucanamarca i 1983, der Lysende sti myrdet 69 bønder, derav 20 barn, med macheter.[trenger referanse]

Både i Peru og de fleste latinamerikanske land, samt mange land over hele verden, finnes det solidaritetsgrupper som hedrer Guzmán som en stor revolusjonær frigjører og påkaller hans frigjøring. I Norge har den maoistiske organisasjonen Tjen Folket - kommunistisk forbund løftet frem Guzmán og Gonzalos tenkning[7], og oversatt flere av de viktigste dokumentene til norsk[8].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Abimael Guzman, biography/Abimael-Guzman
  2. ^ Social Networks and Archival Context, 9. okt. 2017, Abimael Guzmán, w6dz1jr2
  3. ^ «Peruvian Court Rejects Alberto Fujimori's Final Appeal». International Center for Transitional Justice (engelsk). 12. mai 2016. Besøkt 30. desember 2018. 
  4. ^ «Fujimori godtar utlevering til Peru». www.vg.no (norsk). 21. september 2007. Besøkt 30. desember 2018. 
  5. ^ Brooke, James (14. september 1992). «Fugitive Leader of Maoist Rebels Is Captured by the Police in Peru». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 31. desember 2018. 
  6. ^ http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/10/14/479726.html
  7. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. desember 2018. Besøkt 23. desember 2018. 
  8. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. desember 2018. Besøkt 23. desember 2018.