«Byenes krig»

Kart over byene som var angrepet under Irak-Iran krigen.

«Byenes krig» var en bombe- og artillerioffensiv i fem serier under Irak-Iran krigen fra 1984 til 1988 med flyangrep, artilleriangrep og rakettangrep med ballistiske missilvåpen mot iranske befolkningssentre lansert av det irakiske militæret i sann terrorbombing. Saddam Hussein hadde lidd alvorlige nederlag etter de iranske styrkene fordrevet de irakiske styrkene ut og fulgt opp suksessen med en storoffensiv mot Basra i året 1982. Angrepet på Basra ble stoppet, men Saddam prøvd å finne en diplomatisk utvei fra krigen mens man opprettholdt et sterkt forsvar i det neste året. Men Khomeini og de geistlige som hadde konsolidert sin makt i Teheran, gjort det klart at deres mål var å fjerne Saddam fra makten i Bagdad. I slutten valgt de irakiske militære å gå over til total krig inkludert terrorbombing i begynnelsen på året 1984.

Forspillet

Irak invaderte Iran den 22. september 1980, og startet en mellomstatlig konflikt i forhåpning om å vinne til seg den oljerike Khuzestan i sørvestre del av det store nabolandet som var kastet ut i turbulente tider etter den svarte revolusjonen i 1979. Khomeini som hadde tatt makten etter sjahen, ønsket å innføre sine ideer om et teokratisk styresett, en «islamisk republikk» og var ikke bare interessant på å skifte ut regimet, hele statsapparatet skulle reformeres og rives. Dette rammet det iranske militæret meget sterkt, tusenvis av offiserer ble systematisk utrensket fra sine poster og militæret kollapset nesten helt. Saddam Hussein som sto mye svakere i forhold til sjahens Persia og var tvunget til å akseptere Algierstraktaten i mars 1975 hvor man avslo fra kravet på Khuzestan og gi opp de fleste kravene omkring Shatt al-Arab, så sjansen.

Det irakiske flyvåpenet ved krigsutbruddet hadde 295 kampfly, hvorav 12 Tupolev Tu-22B og 6 Tu-16 strategiske bombefly og 68 Su-20/22 jagerbombefly. Av dette var 192 fly sendt ut i den første angrepsbølgen på strategiske mål deriblant flybaser i et håp om å ta det iranske luftforsvaret i overraskelse, men allerede fra det første øyeblikket kom man ut for meget hard motstand fra de fåtallige, men teknologiske overlegne kampflyene deriblant F-14 Tomcat og beredte luftvernsmissilbatterier. De strategiske bombeflyene var mindre effektiv enn ventet under flyangrepene på flybasene, Tu-16 bombebesetninger oppdaget at deres bombesikteutstyr var så dårlig, at man bommet på rullebanene. Tu-22B bombeflyene hadde mer hell med seg, men oppnådde ikke bedre resultater. I det første døgnet mistet irakerne 5 fly, deriblant 1 Tu-16 og 1 Tu-22B.

Den lite lovende begynnelsen på den strategiske bombingen under krigen ble raskt etterfulgt av en bakkeoffensiv som invaderte den sørvestre del av Iran, hvor de irakiske bakkestyrkene avanserte på en bred front på 644 km. Men til tross for mangel på koordinert forsvar og spredte motstand oppdaget de irakiske militære at de hadde overvurderte sin kapasitet og var dårlig forberedt for mer enn begrensede avansementer dypt inn i Iran. Egentlig skyldes dette i Saddam Husseins nøling, selv hvis man hadde territoriale ambisjoner, anså han invasjonen som et forkjøpsangrep i møte med Khomeinis åpenbare trusler om å destabilisere Irak for å velte det sekulære regimet fra makten i Bagdad. I slutten kjørte de irakiske angrepsstyrkene seg fast etter hvert som de iranske forsvarsstyrkene reorganiserte seg, ved å ta fordel av de topografiske forholdene. Saddam Hussein etter bare en uke inn i krigen anmodet om forhandlinger for å ha en politisk løsning, men allerede den gang demonstrert Khomeini og de geistlige at de ikke var lyttebar for argumenter om moderasjon.

To år senere var situasjonen snudde på hodet; de iranske styrkene klarte å beseire de irakiske styrkene i foråret 1982, blant annet ble det fjerde korpset slått under kampene ved Khorramshahr med tap av to divisjoner i mars, deretter mistet Saddam selve Khorramshahr i mai hvor styrkene flyktet bort i uorden. Dermed besluttet irakerne seg for å evakuere det som var tilbake av deres vinninger fra høsten 1980 i et håp om å avslutte krigen. Men i seiersrusen nektet de geistlige å akseptere diplomatiske muligheter, og fattet en viktig avgjørelse om at de skal invadere Irak for å fjerne Saddam fra makten. Det første angrepet var rettet mot Basra, som har en stor sjiamuslimsk befolkning, men helt fra begynnelsen 13. juli 1982 gikk det galt for dem. De irakiske styrkene var ikke for demoralisert til å bli stående og slåss på sitt hjemland, og klarte å stoppe offensiven.

Dette var begynnelsen på en blodig utmattelseskrig hvor frontene knapt flyttet på seg uten at noen av partene kunne vinne avgjørende seirer for de neste årer.

Flystyrkene

Det irakiske flyvåpenet (IrAF) med en bombeflyflåte på cirka 18 fly av type Tu-16 og Tu-22B med en bombelast på 9 tonn var bedre utstyrt for strategisk bombing enn det iranske flyvåpenet (IRIAF), men teknologisk sett var flyene dårligere mot de mindre og flerrolles F-4 Phantom flyene som allerede i det første krigsåret demonstrert en kapasitet for raid dypt inn i Irak helt fram til hovedstaden Bagdad. For begge land vist det seg at den meget lange grensen med fjellkjeder og ulendt terreng vanskelig kunne settes under radarovervåkning, og hvis man klarte å penetrere luftrommet i nabolandet var det nærmest fritt fram mot sine mål utenom mer krigsviktige beliggenheter som hovedstedene. I løpet av krigen ble det færre operative kampfly i IRIAF, som måtte innta en defensiv rolle og dermed kunne bare sende få fly på raid dypt inn i Irak. Saddam hadde derimot fått omfattende støtte fra de fleste stormaktene for sin kamp mot den iranske aggresjonen etter sommeren 1982, og var i stand til å gjenreise flyvåpenet med nye fly og nytt våpen.

Blant annet de franskbygde Mirage F-1 som vist seg fortreffende som jagerbombefly med kapasitet for å trenge seg dypt inn i fiendtlig luftrom, og som ble luftvåpensjef general Hamid Shabans førstevalg fra 1983. Han utformet EQ-varianten som var utviklet etter de irakiske spesfikasjoner, for bombeoppdrag og lengre aksjonsradius med hjelp av de franske teknikerne fra Dassault, skjerpet treningen av pilotene for å ha større kompetanse og selvsikkerhet i møte med de krevende forholdene hvor Iran hadde formidable jagerfly og effektive luftvernsvåpen av vestlig adresse. Shaban klarte å utvide flyvåpenet og gjenreiste stridskapasiteten slik at man kunne i begynnelsen på året 1984 demonstrere en ny slagkraftighet. Derfor var året 1985 kalt «Pilotens år» av Saddam, da Shabans innsats lønnet seg. I løpet av krigen ble 440 nye kampfly levert til Irak, av dette 97 Mirage F-1EQ, 27 Mirage F-1EQ5, 54 Su-20/22, 40 MiG-25 (16 MiG-25R med bombekapasitet) og 4 H-6D (Tu-16) fly. De sovjetiskbygde strategiske bombeflyene holdes i reserve og sendes ut mot befolkningssentre og større mål, ettersom disse var meget sårbart og vanskelig å erstatte, samtidig som disses effektivitet var begrenset. I mangel på annet, i møte med de politiske forlangelsene om å fortsette terrorbombingen, var MiG-25RB armert med bomber for å droppe bomber fra stor høyde og i stor hastighet mot byer.

F-14 Tomcat avskjæringsjagere med sitt Phoenix luft-til-luft missilsystem var langt overlegent enhver irakerne hadde, og dermed hadde man en stående ordre om å avbryte oppdraget ved kontakt med disse flyene. Dette fulgt til en lang rekke mottiltak for å avverge det iranske luftforsvaret fra å guide de patruljerende F-14 flyene mot angrepsformasjonene. Jo færre F-14 man hadde, jo større ble gapene i forsvaret slik at de irakiske flyene kunne komme inn og opererte fritt i det iranske innlandet. IRIAF kunne ikke erstatte sine flyene ettersom det hersket et uformelt våpenembargo mot det fundamentalistiske regimet i Iran, og de amerikanskbygde flyene var vedlikeholdskrevende. For å gjengjelde angrepene på sine sivile befolkningssentre valgt man å bruke ballistiske missiler blant annet mot Bagdad, for å spare egne fly. Dessuten hadde de geistlige gjenopptatt sine angrepene på IRIAF offiserer gjennom luftvåpensjef oberst Hushang Seddiq som fikk 5 piloter henrettet i 1984, og framprovoserte flere avhopper - deriblant med et F-4 Phantom fly som landet i Tyrkia 12. juli 1984.

I 1986 var det iranske luftforsvaret ikke lenge i stand til å hindre angrep når IrAF reorganiserte sine angrepsformasjonene inn i «svarte» og «hvite» grupper for rask hit-and-run angrep sammen med lokkemidler i form av MiG-25RD/PB fly for å stimulere falske rekognoseringstokter og dermed avledet F-14 patruljene bort fra de tiltenkte målene. Først ble det sendt opp store formasjoner som fløy i forskjellige retninger mens man vant høyde og hastighet, deretter gikk de «svarte» grupper i form av fire rekognoseringsfly og jagerfly inn, etterfulgt av de «hvite» med opptil tjue fly. Når Tu-22B fly som kunne flyr supersonisk sendes ut, hadde de alltid eskorte med MiG-29PD og Mirage F-1EQ, for å ramme mål langt vekk som Teheran. Noen ganger var penetreringen så suksessrikt at man ikke var oppdaget før bombene falt på beboere. Svært ofte var bombelasten dumpet på måfå i høy hastighet for å treffe sivile strøk i et tilfeldig mønster for å forstørre terrorvirkningen.

I det siste krigsåret hadde Saddam et formidable flyvåpen, og det var straks sendt ut i kamp i møte med IRIAF som snart var helt maktløst, bare 15 operative F-14 med AWG-9 radarsystem og Phoenix missilsystem var tilbake. Den meget høye intensiteten i året 1987 med opptil 150 tokter per dag hadde drevet det iranske flyvåpenet mot grensen. Først var IrAF sendt ut mot den persiske gulfen for å stoppe oljevirksomheten, deretter startet man den femte runden i «byenes krig» fra 29. februar 1988. Flystyrkene spilt en mindre rolle i denne runden, men bombeoffensiven mot oljeinstallasjonene og befolkningssentre i foråret var endelig blitt for mye for Iran. IRIAF sendt ut sine tilgjengelige Phantom flyene dypt inn i Irak, blant annet bombet i Bagdad i april - men overmakten var for stor.

Tupolev bombeflyene

Tu-22 og Tu-16 på Monino flymuseum, Moskva.

Det irakiske flyvåpenet hadde en bombeflyflåte på 18 fly ved krigens utbrudd, men historien om disse strategiske bombeflyene under Irak-Iran krigen er dårlig kartlagt med vage og omstridte som motstridende opplysninger. Ifølge offisielle opplysninger hadde Irak kjøpt 12 Tu-22B og 2 Tu-22U bombefly i 1973 og 11 Tu-16 var levert i 1960-årene. Det presise tallet på Tu-16 og Tu-22B flyene er ikke kjent, ikke minst fordi iranerne hadde gjort krav på nedskytninger av et stort antall fly i løpet av krigen med både fly og luftvernsmissiler. Da Sovjetunionen besluttet seg for å gi assistanse til Irak på nytt, hadde man sendte flyteknikere for å overhale bombeflyene, sammen med luft-til-bakke missilvåpen og bombeammunisjon. En omstridt opplysning vil at det også var sendt 4 Tu-22K/KP til Irak fra 1981.

9 Tu-22 og 5 Tu-16 bombefly skal ha blitt skutt ned i løpet av krigen, selv disse opplysningene er omstridt, andre mente det var 7 Tu-22 som hadde blitt skutt ned. Men bombeflyene hadde en viktig rolle under den strategiske bombeoffensiven mot Iran med en høy intensitet i angrepstoktene til tross for F-14 patruljene og HAWK bakke-til-luft missilene med sin rekkevidde og våpenlast på 9 tonn. Tu-16 som et sløvgående og lite kapabelt fly til annet enn konvensjonelle bombeoppdrag måtte ha tung eskorte og utstyr for elektroniske mottiltak, men det var sjeldent iranerne klarte å bryte seg gjennom eskorten. I februar 1985 prøvd to F-5E fly å skyte ned et Tu-16 fly bare for å bli jagd bort av haleskytteren. Tu-22B som et supersonisk bombefly kan flyr solo mot sitt mål med en topphastighet på 1,550 km/t.

Tupolev-flyene var meget ettertraktede mål for iranerne, og hadde sin base i H-3 flybase som lå lengst bort fra grensen mot Iran, så når man skulle angripe dypt inn i Iran, måtte disse mellomlande i Kirkuk. Det var ikke mulig å ha full last helt fram til Teheran, så den vanlige bombelasten var opptil 12 500-kgs FAB-500 bomber. Noen ganger hadde Tu-22B svære bomber, 5-tonns FAB-5000 og 9-tonns FAB-9000 som var droppet i supersonisk hastighet fra stor høyde. Sistnevnt var brukt av Tu-22B på kortere tokter, men hadde en ødeleggelsessone (blast zone) på 250 m i radius. Tu-16 kunne modifiseres for bruk av luft-til-bakke missilvåpen, for å kunne angripe på lang hold uten å konfrontere luftvernsforsvaret rundt storbyene. KSR-2/AS-5 «Kelt» kryssermissiler med en rekkevidde på 200 km var benyttet mot Teheran i 1985. Ifølge andre opplysninger var andre kryssermissiler sett under krigen som Kh-22/AS-4 og KSR-5/AS-6 også brukt av Tu-16 og Tu-22K.

Missilvåpnene

Al-Hussein missilene i våpenutstilling, Bagdad 1989.

Irak hadde ballistiske missiler i sitt arsenal i begynnelsen på krigen, men sjeldent brukt dem fram til 1983 ettersom disse var upresist og lite effektiv mot annet enn store mål som store bebygde områder. De var ansett som strategisk artillerivåpen ifølge den sovjetiske doktrinen, klassifisert som rakettsystemer på taktisk nivå. Den irakiske hæren hadde 26 ZIL-135 kjøretøyer med utskytningsramper og 160 FROG-7 (FROG står for Free Rocket Over Ground i NATO-betegnelse) og 18 mobile rakettramper med 120 Scud-B. Rekkevidden for FROG-7 med et stridshode på 550 kg var på opptil 70 km mens Scud-B har en rekkevidde på 280 km med et stridshode på 1 tonn.

Det iranske militæret hadde ikke tilsvarende våpen mot dette i sitt artilleriarsenalet i de første fire år av krigen, det var først i 1985 man fikk 6 mobile rakettramper levert fra Libya sammen med 26 Scud-B. Det var innledet et samarbeid mellom Iran og Nord-Korea omkring det iranske rakettprogrammet, som vedvarte i de etterfølgende tiår, og lokalproduksjon av FROG-7 under det lokale navnet Oghab startet i 1986. Det ble også levert 100 Hwasong-5 (Scud-B) til Iran fra Nord-Korea i 1987. Da hadde man brukt ordinære artilleri mot befolkningssentre som Basra, blant annet store 203mm haubitser og 122mm BM-21 rakettkaster.

Fra 1985 ble 500 Scud-B ballistiske missiler levert fra Sovjetunionen sammen med 18 mobile rakettramper til Irak, som iverksatt sitt egne rakettprogram for å improvisere missilvåpenet, blant annet for å kunne angripe den iranske hovedstaden Teheran. Dette programmet med kodenavnet «144» tok to år for å utvikle fram den nye varianten med fordoblet rekkevidde opptil 650 km, men med kun halvparten av vekten på stridshodet ned til 500 kg. Disse missilene var gitt navnet Al-Hussein i ære for den sjiamuslimske imamen. Halvparten av de sovjetiske Scud-B missilene som var levert, ble oppgradert til den nye varianten. Da Saddam lanserte rakettangrepene på de iranske storbyene langt inn i Iran, kunne man frigjøre mesteparten av flystyrkene for oppdrag annetsteds og unngå unødvendig tap og ressursforbruk. I sluttkampene var dette avgjørende, da IrAF kunne slå ut oljeinstallasjonene og støtte bakkestyrkene under de irakiske offensivene i 1988.

Som en del av «Tankkrigen» hadde Iran og Kuwait kommet ut i en uerklærte konflikt med hverandre, ettersom emir Jaber ønsket å opprettholde sitt lands nøytralitet og tillatt oljelevering fra Irak ut til resten av verden. I året 1987 ble det gjort forsøk om å stoppe tankskiptrafikken til Kuwait, noe som fulgt til internasjonal intervensjon da supermaktene rykket inn i den persiske gulfen. To Silkworm sjømålsmissiler var avfyrt fra Al-Faw halvøya på Kuwait for å demonstrere alvoret. Dette gjentok seg i september 1987, da to Silkworm-missiler var sendt ut, det ene traff havneområdet i Kuwait by. Et nytt angrep hendt 22. oktober som respons på amerikanernes ødeleggelse av Rostam oljeplattformene, da en Silkworm rammet al-Ahmadi oljeterminalen. Det var først etter Irak gjenvunnet sine kysttraktene det ble slutt på trusselen, men ikke før en Scud var avfyrt 20. april 1988 mot al-Ahmadi oljeterminalen.

Overgangen til total krig

Den blodige utmattelseskrigen i 1982-1983 siden juli 1982 kostet begge parter store tap i soldater, våpen og ressurser, hvor Iran fortsatte sine angrepene i et forsøk om å bryte seg gjennom det sterke forsvaret mens Irak prøvd å tvinge fram våpenstillstand med andre midler, allerede den 12. august 1982 etablerte han en oljeblokade av Iran ved å erklære at den nordvestre delen av den persiske gulfen vil bli en krigssone. Opprettelsen av oljeblokaden vist seg å ha marginal virkning, og de irakiske regjeringsstyrkene var tvunget til å gi fra seg terreng for å opprettholde forsvaret. Saddam var villig til å bruke alle mulige pressmidler, og hadde dermed autorisert angrep på sivile byer ved flere ganger.

Allerede mens slaget om Basra pågikk i juli 1982 var den første angrepsbølge mot iranske byer sett, da Ahwaz, Hamedan, Khoram-Abad og Ilam ble utsatt for diskriminerende flyangrep av flyene fra IrAF. I 27. oktober ble det første angrepet med ballistiske missiler mot et sivilt mål i en by, registrert; tre Scud-B ble avfyrt mot byen Dezful. 21 ble drept, 100 skadet under angrepet. Dette gjentok seg 19. desember, da ble store deler av bysenteret raserte med 62 drepte og 287 skadede. Angrepene på Dezful var en maktdemonstrasjon om at man vil opptrappe krigen i møte med Iran. Khomeini og de geistlige var ikke villig til å respektere dette signalet, og fortsatte sine forberedelsene for etterfølgende offensiver.

Ettersom oljeblokaden ikke hadde fått det ønskede resultatet samtidige som stridighetene fortsatte, beordret Saddam på nytt angrep på befolkningssentra i Khuzestan fra 3. til 11. januar 1983, bare for å miste flere fly til F-14 patruljene. I mellomtiden hadde Teheran og Bagdad indirekte dialog, da iranerne publisert et kart hvor man forlangt at de irakiske styrkene skulle trekke seg fra iransk territorium - inkludert irakiske grenseområder Iran/Persia hadde gjort krav på. Saddam nektet å akseptere dette kravet, men signalisert en villighet til et toppmøte med Khomeini som fattet interesse for dette forslaget. I slutten klarte Rafsanjani og Khamenei å overtale storayatollahen til å la være, og det ble utsendt en erklæring 31. januar om at krigsmålet ikke lenge var å tvinge ut Saddams tropper, men å «straffe» ham.

Den første større offensiven, «Daggry 1» som startet 10. april ved byen Fakkeh, måtte avblåstes etter en uke med blodige kamp, men dette fulgt til de første gjengjeldelsesangrepene i april-mai på byene da FROG- og Scud-B missiler avfyres mot byene Dezful, Andiemeshk og Shush, hvor flere hundre var drept og skadet. Med dette som utgangspunkt kom Saddams utsending Tariq Aziz den 25. mai ut med et tilbud om å stoppe fremtidige angrep på sivilbefolkning under dekning av FN. Dette tilbudet ble avslått uten nøling. En andre storoffensiv startet 30. juli da iranske styrker brøt gjennom ved byen Mehran bare for å bli haltet av irakiske motangrep, men det var meget spent, da det så ut at iranerne kunne slå seg fram til Tigris.

På nytt angrepet irakerne byene med ballistiske missiler, spesielt etter en ny iransk offensiv, «Daggry 4», startet 19. oktober i nord omkring byen Panjvein. Dette ble gjengjeldt med artilleriangrep på sivile strøk i Basra etter Khomeini gav sin tillatelse, ettersom sjiamuslimene ikke hadde reist seg i opprør mot Saddam. FN-sikkerhetsrådet grepet inn den 31. oktober 1983 med FN-resolusjon 540 som forlangt en umiddelbar slutt på militæroperasjonene og all angrep på sivile mål. Mens Bagdad aksepterte FN-resolusjonen, ble den avslått av Teheran.

De geistlige hadde vist seg ubøyelig i sitt krav om at Saddam Hussein måtte gå av, og hadde vist seg lite villig til å akseptere diplomatiske alternativer inkludert våpenstillstand, forhandlinger og dialog. Samtidig hadde den militære ledelsen i Bagdad konkludert med at man ikke kan vinne ved å være på defensiven, og for Saddam hadde alle tenkelige pressmidler feilet. Dermed besluttet man seg for å gå til total krig ved å lansere terrorbombing i håp om å demoralisere det iranske folket. Som et resultat av den iranske utenrikspolitiske satsingen på terrorvirksomhet i Midtøsten som blant annet rammet araberstater og Vesten, hadde Teheran blitt sterkt isolert, og karakteren på regimet gjorde det mulig å plassere ansvaret for et terroristangrep 27. november i Bagdad med 100 drepte, på Iran. I den 1. februar erklærte Bagdad at 11 utvalgte byer vil bli utsatt for terrorbombing og at disse burde evakueres, dette fulgt til et svar om at Iran vil gjengjelde disse angrepene.

Den første «byenes krig»

Utdypende artikkel: Den første «byenes krig»

Den første runden varte fra 7. til 22. februar 1984, etter lang tids advarsler fra Bagdad om at de aktet å lansere angrep på befolkningssentra som respons på truslene fra Teheran om å fortsette stridighetene for å velte Saddams regimet, i sitt svar ovenfor Iraks forsøk om å søke diplomatiske løsning på krigen.

Det første angrepet med to Scud-B ble beordret mot Dezful av Saddam den 12. februar, 40 ble drept og andre 200 skadet. Det første større flyangrepet på en by fant sted den 14. februar da 20 fly bombet i byen Ilam. Irakerne kunne ikke bruke artilleri ettersom de fleste iranske byene lå for langt vekk fra fronten, og var nødt til å bruke ballistiske missiler og fly mens iranske artilleri kunne når irakiske befolkningssentre, først og fremst Basra. al-Faw, al-Qurnah, Mandali og Khanaqin var også truffet av iranske artilleri. I første omgang var det ikke mulig å når byene Teheran, Shiraz, Qom og Esfahan mens IRIAF kunne sende sine flyene dypt inn i Irak helt fram til Bagdad.

Det første iranske gjengjeldelsesangrepet på Basra 12. februar kostet 15 sivilister disses liv. Mens angrepene pågikk, hadde Iran startet tre offensiver; «Tahrir al-Qods» (Frigjøring av Jerusalem) i nord ved Suleimaniyah fra 5. februar og «Daggry 5» fra 14. februar ved Mehran, og siden «Daggry 6» ved Dehloran i Ammarah-provinsen. Disse var avledningsgest for å skjule forberedelsene av en storoffensiv mot Majnoon-øyene, som startet 22. februar som «Operasjon Kheibar». Dette bare oppildnet IrAFs angrepene på de iranske byene, spesielt ettersom Saddam hadde den 18. februar kommet med et tilbud om å halte angrep mot sivile mål. Dette var avslått av Iran.

Irakerne hadde sendt et MiG-25 fly ut til Teheran og Qom for å bryte lydmuren i natten til 17. februar for å skape et psykologisk press på befolkningen. Det var besluttet å øke presset ved å sende ut de strategiske bombeflyene etter Irans avslag, men FN klarte å tvinge Iran til å gå med på irakernes forslag fra 22. februar. I den samme dagen startet «Operasjon Kheibar», og IrAF måtte dermed konsentrert seg om å gi bakkestyrkene støtte.

Den andre «byenes krig»

Utdypende artikkel: Den andre «byenes krig»

Irakisk MiG-25RD tatt som krigsbytte i 2003 av amerikanske militære.

Angrepene dypt inn i Iran stoppet ikke med avtalen fra 22. februar 1984, istedenfor hadde man startet strategisk bombing mot krigsviktige og mindre viktige mål for å opprettholde et konstant press på Iran så lenge Irak forbli på defensiven. Det var besluttet å ikke retirere Tu-22B flyene fra aktiv tjeneste, men de var sendt ut i nattlige tokter ettersom man ikke hadde eskorte med seg fram til Teheran. Effektene av bombetoktene i foråret 1984 gav marginale resultater, så irakerne besluttet seg for å starte det som er kjent som «Tankkrigen». I mellomtiden hadde disse angrepene fulgt til sivil tap, og avtalen fra 22. februar ble forsterket med en moratorium fra 12. juni 1984.

Det kom en pause på seks måneder for større bakkeoperasjoner fra juli 1984, da Egypt og India lagt fram en fredsplan som ble underlagt studier i Teheran, slik at begge parter kunne oppruste seg for den neste omgangen. Det var først i februar 1985 den strategiske bombingen gjentok seg til den tidlige intensiteten. Denne gangen med Irak i offensiven, fra 27. januar gikk de irakiske bakkestyrkene til angrep i et forsøk om å gjenvinne kontrollen over Majnoon-øyene. Men Iran hadde sin egne plan, «Operasjon Badr», som startet fra 10. mars 1985. Etter å ha halte de irakiske angrepene i slutten av februar gjenvant iranerne initiativet ved å angripe og brøt gjennom til floden Tigris i et håp om å kutte Irak i to.

Saddam som først fant seg i krise, opplevd omfattende støtte fra araberstatene og at hans styrkene var i stand til å reversere de iranske vinningene under meget dramatiske omstendigheter. Irak vant en kostbar, men meget moralsk viktig seier. Men situasjonen var i den første uken meget kritisk, dermed beordret Saddam en ny bombeoffensiv som gjengjeldelse fra 14. mars da Iran for første gang angrepet sivile mål med Scud-B missiler. Dette angrepet kom som et sjokk ettersom irakisk etterretning var holdt i uviten om at Iran hadde fått et arsenal av Scud-B missiler.

Iranerne ment angrepet som var rettet mot Saddam Husseins politisk kontroll over det irakiske folket ved å garantere normalisering tross den pågående krigen, kunne rettferdiggjøres som et resultat av den irakiske bombingen - da kjernekraftverket i Bushehr var sterkt skadet av Etendard fly med AM.39 Exocet missiler 3. mars, fulgt dette til artilleriangrep på Basra. Dette var besvart med hevnangrep på byer ved grensen med Su-20/22 og Mirage F-1EQ.

Det var besluttet i 17. mars at krigssonen som først gjaldt den sørøstre delen av Iran, vil dermed utvides til å omfatte hele Iran, og vil tre i kraft etter få dager for at sivilflytrafikken innenfor Iran kan deaktiveres. Allerede like etter det første Scud-angrepet på Bagdad var den andre runden i «Byenes krig» startet.

Scud-angrepet kom overraskende på Saddam Hussein, som beordret flyvåpensjef Shaban om å finne ut hvordan man kan angripe Teheran så ofte som mulig uten å risikere uaksepterte tap. Svaret var bruk av eskorte for de strategiske bombeflyene og de nylige leverte MiG-25RB rekognoseringsflyene som kunne frakte bombene. MiG-25RB flyene utplasseres i Kirkuk flybase hvorfra man kan bruke mindre enn en halvtime flygning for å komme fram til Teheran. Ved dropp i Mach 2 vil bombene fortsette 40 km videre mot det tiltenkte målet, og dermed kunne ikke luftvernsforsvaret stoppe angrepene. Ikke bare var bombeflyene gitt eskorte, de var også under en kompetent ledelse som samtidige sendte flyene mot separate mål for å overstrekke det iranske forsvarets reaksjonsevne, slik at IRIAF ikke kunne avverge større angrep som sett 25. mars da 7 Tu-22B uten varsel bombet i Teheran.

Iranerne desperat prøvd å reorganisere og improvisere luftvernsforsvaret, men IrAF hadde tatt initiativet og kunne fritt bombe hvor de ville mot Teheran, Tabriz, Shiraz, Esfahan og Qom nesten hver eneste dag i fire uker. Det kom en pause da FNs generalsekretær Javier Pérez de Cuéllar gjennomført en rundreise i Midtøsten inkludert Irak og Iran ved 31. mars. Saddam 25. april kom med et tilbud om å halte angrepene med en våpenstillstand hvor man kan trekke styrkene ut av hverandres territorier, men det var avvist av Teheran som ønsket å velte hans regime. For å demonstrere dette ble Scud-B missiler avfyrt på nytt mot Bagdad.

IrAF som respons på dette sendt de eldre Tupolev Tu-16 bombeflyene ut for første gang på lenge. Tu-16 hadde både luft-til-bakke missiler og bombelast med seg under toktene, hvor man hadde tung eskorte. Under et nattlig angrep bombet 4 Tu-16 den iranske hovedstaden, drepte 78 sivilister og skadet 325 andre. Ved begynnelsen på juni 1985 var Teheran sterkt preget av de daglige og nattlige angrepene med store ødeleggelser, flere tusen skadede i hospitalene og kronisk strømbrudd. Men terrorbombingen hadde ikke den ønskede virkningen, de geistlige nektet å gi etter og det var besluttet at bombeflyene skulle sendes mot oljefasilitetene. En ny FN-avtale fra 15. juni var straks akseptert av Saddam, som nektet å svare på et provoserende Scud-angrep på Bagdad i den neste dagen.

Den tredje «byenes krig»

Utdypende artikkel: Den tredje «byenes krig»

Det irakiske flyvåpenet konsentrerte seg om å slå ut oljeeksporten fra Iran, men kom ut for et kraftig forsvar som tok en toll på de angripende flyene. Da hadde Irak blitt det største våpenimportlandet i året 1985, idet en samlet verden med få restriksjoner tillatt omfattende våpensalg og våpenassistanse til det irakiske militæret. En rekke mindre offensiver fra Iran fant sted, men disse var nytteløse gest i en krig som hadde kjørt seg fast. To viktige hendelser fant sted, Saddam Husseins møte med Mikhail Gorbatsjov 16. desember 1985 hvor det ble avtalt at 300 eldre Scud-B missiler vil bli levert til Irak; og OPEC-vedtaket om å senke oljeprisen ned til 15 dollar per fat. Dette skulle bli fatal for det iranske regimets forhåpninger om å fjerne Saddam fra makten.

I januar 1986 klarte de irakiske styrkene å gjenerobre en del av Majnoon-øyene, men iranerne besluttet seg for å forlede irakerne til å tro den ventede storoffensiven vil skje i myrene omkring Majnoon-øyene eller omkring Basra, for å ta dem i overraskelse. Planen lykkes over all forventning under «Daggry 8»-offensiven fra 9. februar. Det irakiske forsvaret på al-Faw halvøya mellom Basra, Kuwait og Shatt al-Arab ble overløpet av de iranske styrkene. Irakerne klarte å stabilisere situasjonen, men forbindelsen med den persiske gulfen gikk tapt. For å «straffe» Iran for dette, ble iranske byer på nytt angrepet, og den tredje runden startet 10. februar.

Under det første angrepet på Teheran deltok 6 Tu-22B bombefly, dette besvares med tre Scud-B missiler i løpet av to dager. Terrorbombingen var vanskelig å gjennomføre i tillegg til den strategiske bombingen og støtte til bakkestyrkene med for få fly og for mange mål i korte tidsperioder. Først etter situasjonen hadde stabilisert seg på al-Faw kunne IrAF gå til angrep med full kraft med en innlært operasjonsplan for sine flystyrkene i bruk av taktikk for å redusere det iranske luftforsvarets effektiviteten, og etter kort tid var virkningene merkbart; sivilbefolkningen som hadde kommet under angrep, uttrykket sterk misnøye på fravær av forsvar av disses hjemstedene. IRIAF prøvd gang på gang å stoppe det verste, men de hadde for få tilgjengelige fly og for store gap i sitt forsvar som store irakiske formasjoner kunne flyr gjennom.

Militæroffiserene fikk frie hender for planlegging av den strategiske bombingen i Iran, og startet en reorganisering av IrAF samtidig som man fortsatte angrepene dypt inn i Iran. I juli ble flyangrepene intensiverte etter man hadde fått flere fly og bedre utstyr. Rafsanjani og Khamenei valgt å fortsette med krigsforberedelsene i troen om at krigen kan vinnes, noe som illustreres av kodenavnet på offensiven fra 30. juni; «Karbala», som er om den hellige byen Karbala i Irak. Utfallet av «Karbala 1»-offensiven overbeviste iranerne om at de kan vinne, så en rekke offensiver ble startet i resten av året. General Shaban var fast besluttet om å tvinge fram en avgjørelse, og satset på økonomisk krigføring ved å ramme Irans økonomi selv om det sendes ballistiske missiler over grensen mellom Irak og Iran. Selv om 4 Scud-B og 19 Oghab missiler var avfyrt mot Amarah og Basra, ble ikke flystyrkene beordret på nytt mot byene. Hver gang Shaban angrepet oljefasiliteter som Kharg, Lavan og endog Larak oljeterminalene - sistnevnt lå 1,200 km fra Irak - gjengjeldte Iran med fly- og rakettangrep på irakiske byer.

Men flyangrepene mot byene ble prioritert på nytt i midten av desember som respons på et angrep med Scud på Bagdad 1. desember og angrep på Basra 8. desember som forårsaket store sivile tap, og hele Kermanshah-provinsen ble utsatt for daglige angrep. Dette fulgt til at IrAF var beredt da forberedelsene på en ny iransk storoffensiv mot Basra var oppdaget. Da «Karbala 4»-offensiven startet natten til 25. desember, var det irakiske militæret i stand til å motstå angrepene med full kraft. Nederlaget bare oppmuntret fram en ny offensiv, «Karbala 5», som startet 13. januar 1987. Dermed startet terrorbombingen på nytt i full kraft, og den skulle fortsette fram til 26. februar.

Den fjerde «byenes krig»

Utdypende artikkel: Den fjerde «byenes krig»

Avgjørelsen om å intensivere flyangrepene på byene når det var et behov for støtte til bakkestyrkene kritiseres, men IRIAF med langt færre fly hadde også avdelte betydelige flystyrker for angrep på irakiske byer. Teheran var daglige angrepet med MiG-25RB som forsterket terroreffekten ved at disse kunne sees og høres, men var nesten urørlige med sin hastighet og operasjonshøyde på opptil 22 km. Men angrepene var allikevel en demonstrasjon for det ressurssterke flyvåpenet som hadde flere MiG-25RB, bedre utstyrte Su-20/22 fly og potensielle Mirage F-1, slik at de eldre og sårbare Tupolev bombeflyene kan settes på bakken.

Den tredje runden glir inn i den fjerde runden i fra 9. januar 1987 fram til 26. februar, men intensiteten i flyangrepene var så sterk, at begge flyvåpnene var utmattet i slutten da Irak fra 18. februar erklærte at de vil stoppe terrorbombingen som svar på anmodning fra Khomeini om å stoppe i bytte mot et halt i angrepene på Basra. Det var først etter de større militæroperasjonene hadde ebbet ut, bombeangrepene på de irakiske og iranske byene nesten helt opphørt fram til april 1987. Etter dette konsentrerte irakerne seg på nytt om å stoppe oljeeksporten enten ved å angripe oljefasiliteter eller å angripe tankskip under «Tankkrigen».

I løpet av året 1987 var den persiske gulfen blitt et slagsted ikke bare mellom Irak og Iran, men også for utenforstående makter som vil opprettholde oljetransporten til resten av verden. USA og Iran kom etter hvert ut i åpen konflikt med hverandre, samtidig som ekstremistene fra Teheran forsterket den politiske og diplomatiske isolasjonen av Iran. Saddam flere ganger prøvd å få Iran til å gi etter om å starte en våpenstillstand, men Teheran tok ikke note av anstrengelsene om å bringe krigen til en slutt.

Den femte «byenes krig»

Det irakiske flyvåpenet gradvis, men sikkert ødelegge oljeinstallasjonene og påførte den iranske oljeøkonomien store skader, men det hendt langsomt til en høyere pris enn akseptert. I januar 1988 hadde den iranske økonomien tatt en vending mot det verste, man var blitt tvunget til å importere gass for å raffinere råolje for levering og egne bruk. Iran lansert enkelte angrep på flere irakiske byer flere ganger, men disse ble ikke besvart, selv da 5 Scud-B avfyres mot Bagdad i høsten 1987. I mellomtiden hadde Saddam og hans generalene sluttførte arbeidet på opprustningen av de irakiske styrkene som for første gang under hele krigen hadde like mange soldater som Iran.

MiG-25RD den 27. februar startet den femte og siste runden i «Byenes krig» ved å ødelegge oljeraffineriet i Teheran, dette fulgt til et gjengjeldelsesangrep med tre Scud-B missiler mot Bagdad og en Scud-B mot Tikrit, Saddam Husseins fødeby. Hva som var tenkt som en politisk maktdemonstrasjon for å vise at man kan angripe fritt på befolkningssentra i Irak og et forsøk om å lokke flystyrkene bort fra oljeinstallasjonene, ble et alvorlig tilbakeslag for regimet i Teheran. For irakerne var forberedt med et nytt våpen som kan helt avløse flystyrkene; al-Hussein missilvåpenet som hadde den nødvendige rekkevidden fram til den iranske hovedstaden, og om aften den 29. februar ble 16 al-Hussein avfyrt.

Dette kalles «hovedstedenes krig» ettersom de rivaliserende rakettstyrkene avfyrte sine våpnene mot hovedstedene, og for Saddam kunne ikke timingen ha vært bedre, han hadde overtaket for en gangs skyld og med de forekommende parlamentsvalgene i Iran håpte man at dette kan skape tøvær for å avslutte krigen. Iranerne sendte Phantom fly mot mål ved Basra og Bagdad 1. mars, men dette gjengjeldes med MiG-25RB som siden innledet en daglig bombing av de iranske storbyene. Det var også sett nattlige angrep med andre fly inkludert Tu-22B mot Teheran, Qom, Shiraz og Esfahan - men disse reserveres for det meste for den økonomiske krigføringen.

Det var med Tu-22B Irak vant en viktig seier; i natten til 19. mars ble Khark-øya utsatt for et meget stort angrep med alle seks gjenværende bombefly. Tross smertelige tap var deler av oljeterminalen påførte alvorlige skader for resten av krigen, og oljeeksporten stoppet nesten helt opp. Samtidig fortsatte bombardementet av Teheran med tre til fire al-Hussein angrep per dag i en sjokkende demonstrasjon av irakernes brutalitet og regularitet i deres angrepene. Til å begynne med utholde folket i Teheran det verste, men så kom sjokknyheter i dagene etter 17. mars.

Halabja-massakren da irakerne utryddet store deler av befolkningen i den kurdiske byen som straff for tilbakeslagene for de irakiske styrkene, beviste det iranerne hadde lenge fryktet siden de første meldinger om bruk av kjemiske stridsmidler; at det finnes en villighet til å angripe befolkningssentre med giftgass. I løpet av få uker flyktet over en tredjedel av befolkningen i Teheran ut på det rurale landet, kastet landets økonomi ut i krise. For regimet i Teheran var offensiven, «Daggry 10» som fulgt til Halabja-massakren i Irakisk Kurdistan en skuffelse, og man opplevd en ny intensitet i flyangrepene.

IRIAF besvarte dette med flere flyangrep som fortsatt inn i april, blant annet mot Bagdad 7. april, det første raidet mot det irakiske hovedstedet i fem år. Flyangrepene fra Irak reduseres fram til et opphør fra 10. april ettersom man vil konsentrere seg om større offensiver som var ment for å drive de iranske styrkene ut av Irak. Rakettangrepene fortsatte fram til 20. april, da aksepterte begge parter en ny avtale om å stoppe alle angrep på hverandres befolkningssentra. Egentlig skyldes dette at det snart var tomt for Scud-raketter, bare 5 Scud-B i Iran og 10 al-Hussein i Irak var tilbake.

Med «Ramadan al-Mubarak» offensiven fra 17. april hadde irakerne snudde krigens gang og startet en storoffensiv for å drive ut de iranske styrkene. Det tok irakerne bare ett døgn for å ta tilbake al-Faw halvøya, og dette var nådestøtet for kreftene i Teheran som hadde ønsket å fortsette stridighetene. I våren og sommeren gjenvant Saddam det tapte og fordrevet de iranske styrkene ut fra Irak med unntak av mindre områder, og endog avansert inn på Iran. I den 15. juli måtte de geistlige akseptere faktumet om at krigen var tapt, at de måtte slutte fred tidsnok. Våpenstillstanden trådte i kraft 20. august 1988.

Sluttkonklusjonen

Det var gjennomført over 500,000 flytokter i løpet av krigen av det irakiske flyvåpenet, en stor del av dette for strategisk bombing mot krigsvitale mål som oljeraffinerier og for terrorbombing mot et stort antall byer. Irak hadde avfyrt 523 ballistiske missiler, hvorav 189 al-Hussein, 174 Scud-B og 160 FROG mot befolkningssentre, mens Iran hadde avfyrt 325 ballistiske missiler, 204 Oghab og 121 Scud-B som gjengjeldelseshandlinger. Det var også avfyrt 9 Silkworm sjømålsmissiler og 1 Scud av Iran mot mål i Kuwait. Ifølge ukomplette data har 15,000 sivilister mistet livet under krigen, over 10,000 i Iran og 5,000 i Irak. Av dette sto de ballistiske missilene for over 4,000 drepte og 12,000 skadede Presise data om sivil tap innenfor Iran er usikkert, det er oppgitt at 11,000 var drept ifølge de iranske myndighetene i september 1988.

Bare 3 prosent av de døde under krigen, over 10,000 ut av 680,000 døde og savnede, var sivilister drept under «Byenes krig» som var en del av den irakiske strategiske bombingen fra 1984 til 1988, som i slutten lykkes med å slå ut Irans kapasitet til å føre krig og demoralisere det iranske folket som mistet troen på en snar avslutning etter hvert som utmattelseskrigen fortsatte. Men selve terrorbombingen hadde liten effekt fram til mars 1988, ettersom det bare styrket besluttsomheten om å fortsette krigen, og de materielle ødeleggelsene var mindre enn ventet.

Det irakiske flyvåpenet hadde ikke mange fly, og kunne bare bombe på måfå i raske hit-and-run angrep for minst mulig opphold innenfor iransk luftterritorium. Mangel på effektiv ledelse med mange mål av varierte karakter for et flyvåpen som var overarbeidet i de meste intense perioder når iranske storoffensiver pågikk, var et problem fram til våren 1986. Det var først etter man hadde besluttet om å ikke la seg provosere til nye «runder» for å konsentrere seg om å slå ut Irans økonomi og man hadde fått et rakettarsenal som kunne når Teheran og andre storbyer i Irans indre landet, irakerne fikk et overtak i luftkrigen.

Under den femte runden opplevd iranerne masseflukt ut av Teheran og andre byer ettersom man fryktet angrep med kjemiske stridsmidler. Terrorbombingen i slutten virket gjennom den potensielle trusselen om dødelige giftgass fraktet med ballistiske missiler som traff helt tilfeldig. I mars-april 1988 var regimet i Teheran paralysert gjennom masseflukten fra Teheran og andre byer, økonomien tok alvorlige skader og nasjonalmoralen hadde kollapset. Nederlagene på slagmarken og den blodige utmattelseskrigen hadde en viktig rolle, men irakerne tok krigen til sivilbefolkningen og påførte dem ekstra påkjenninger med et regn av bomber og missiler.

De geistlige i Teheran lanserte angrep ikke bare som gjengjeldelsesangrep, men også for å sabotere Saddam Husseins politiske kontroll. For å holde på det irakiske folkets støtte arbeidet han meget hardt med å opprettholde en atmosfære av normalisering i de irakiske befolkningssentra gjennom utbyggingsprosjekter, stimulans av økonomisk aktivitet og velferdspolitikk. Iranerne kunne ikke sende mange fly dypt inn i Irak, og var redusert til raid med så få som to fly om gang. I slutten kunne ikke Iran følge etter Irak i terrorbombing.

Litteratur

• Tom Cooper, Farzad Bishop; artikkel Bombed by Blinders i Air Enthusiast 117 May/June 2005 ISSN 0143 5450
• Cordesman, Anthony H.; Wagner, Abraham R. (1990). The lessons of modern war: 2: The Iran-Iraq war. 2. Boulder, Colorado: Westview Press. ISBN 0813309557. 
• Cooper, Tom; Bishop, Farzad (2000). Iran-Iraq War in the air, 1980-1988. Atglen, PA: Schiffer Military History. ISBN 0764316699. OCLC 51811958. 
• Dilip Hiro; The Longest War - The Iran-Iraq Military Conflict Routledge 1991 ISBN 0-415-90406-4
• Yefim Gordon; Tupolev Tu-22/Tu-22M Midland Publishing 2012 ISBN 978-1-8570-356-3
• Yefim Gordon; Tupolev Tu-16 Versatile Cold War Bomber Schiffer Publising 2017 ISBN 978-0-7643-5418-2
• Efraim Karsh; The Iran-Iraq War 1980-1988 Osprey Pub. 2002 ISBN 1-84176-371-3
• Pierre Razoux; The Iran-Iraq War Belknap Press 2015 ISBN 978-0-0674-08863-4