Walter Dexel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Walter Dexel (født 7. februar 1890 i München, død 9. juni 1973 i Braunschweig) var en tysk maler, reklamegrafiker,designer, trafikkplanlegger, kunsthistoriker og museumsleder.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Som maler var han autodidakt. Han studerte kunsthistorie ved universitetet i München mellom 1910 og 1914, og tok privattimer i tegning parallelt. De første kjente bildene er datert til 1912-13, da han var på studietur i Italia. Tidlig i kunstnerkarrieren finnes trekk som både knytter bildene inn i Cézanne-tradisjonen, og med noen trekk fra kubisme og impressjonisme. I 1914 stilte han ut på Galerie Drexel med nærmest ren kubisme.

Etter krigen flyttet han til Jena. Hans virksomhet der var flersidig. Han interesserte seg for de fleste sider av livet og prøvde seg både som designer og scenograf.

I 1916 fikk han stilling som utstillingsleder av kunstforeningen i Jena. (Stilling tilsvarer sjefskonservator i dag.) Han var uten fast tilknytning til noen av tidens kunstretninger, men hadde sans for hva som rørte seg i tiden. Han arrangerte både dadakvelder og utstilling med ekspresjonister, Bauhaus, realisme og konstruktivisme. Seks år senere ba han om utvidede lokaler som kunne dekke større prosjekter innen arkitektur, romutforming (interiører), kunstfag og «forbilledlige industrielle og håndverksmessige frembringelser». Dette var ment ut fra en tanke om at det hele var større enn elementene, og burde vises så reelt som mulig. Sammen med folkehøyskolestyrer (tilsvarer mere folkeuniversitetet/friundervisningen slik denne kjennes i dag) Adolf Reichwein fremmet han en plan om å bruke kunstforeningen som et ledd i folkeopplysningen. Dexel hevdet i den sammenheng at: «Tyngdepunktet i dag ligger ikke lengre på bilder på en vegg, men på utformingen vi gir våre omgivelser». Han var derfor opptatt av utforming av reklame, typografi, saklig design av møbler og bruksgjenstander, bygg til bolig og nytte.

Hans typografiske grep kom også en begrenset kunstforeningskasse til gode: Trykksaker skulle være knappe og saklige. Hans brosjyrer var eksempler på lavbudsjettdesign.

Han lanserte begrepet forbrukersuverenitet allerede før 1930, noe som kom inn i handelsstandstenkning ca. 1970-årene. Kravet til reklame var korte meldinger og minst mulig tidsspille for den som ikke hadde behov for varen. For ham var typografi og reklame så tett sammenvevd, at de nærmest var synonyme og sto for et slag brukskunst uten store kunstnerfakter i tillegg. Han så klart at byrom og ferdselsårer ble fylt opp med reklame, og mente at det burde kreves et estetisk minstemål, slik at sansene ikke ble overkjørt.

Belysning og opplysning[rediger | rediger kilde]

I løpet av hans tyveårige opphold i Jena, bidro han til utforming av de første masseproduserte med målrettet design. Han trakk da veksler på og videreførte «tredimensjonale opplyste plakater» fra sine malerier og kunnskpen om bruksgrafikk. Han fungerte som uavhengig rådgiver for byrådet i Frankfurt am Main da det var spørsmål om utforming av enhetlige butikkfasader og reklame. Han oppnådde i 1927/1928 å få satt sammen transparenter, husfasader, takreklame, reklamesøyler og reklameur. Dertil kom telefonautomater og lyssøyler for offentlige ur.

Dette bragte ham inn på tanker om universel utforming av bransjekjennetegn (logoer), trafikksignaler, postkontormerking, og veiskilt. Mye av dette så han som videreføring av laugenes skilting fra gammel tid, med kringle over bakerens dør, messingtallerkenen over frisøren, tre blanke kuler over pantelånerlokalet, osv.

Trafikkskilt, -signaler og markeringer[rediger | rediger kilde]

I september 1925 ble hans første belyste vegskilt satt opp i Jena by. Året etterpå tenkte han at vegskiltene kunne fargekodes slik at en kunne vite hovedretningene bare ved å kjenne forholdet mellom grunnfarge og tekstfarge. Gass- og vannverket i Jena patentsøkte kombinasjonene, men Deutsche Industrienormal(DIN) valgte gule skilt med svart tekst uavhengig av himmelretninger.

Allerede i 1926 tok han til orde for at det ville bli nødvendig å sortere trefikken etter lokaltrafikk, pendlertrafikk og gjennomgangsårer mellom større byer «på grunn av den stadig økende utbredelsen av automobiler». Hans vinkling gikk på å lage visuelt lett lesbare skilt og markeringer som kunne sette den veifarende på riktig spor.

Boligutforming[rediger | rediger kilde]

Forbindelsen til Bauhaus førte til utgivelse av bok om moderne boliger: «Das Wohnhaus von Heute» sammen med fru Grete Dexel. Bauhaussamarbeidet varte til 1925.

Vennskapet med Theo van Doesburg startet da de møttes i 1921 og varte livet ut. I denne perioden deltok han flere ganger med bilder i Galerie «Der Sturm» i Berlin.

I 1928 ble han ansatt som dosent i kunstgrafikk ved kunsthåndverkskolen i Magdeburg. Denne stillingen hadde han til han ble oppsagt av naziregimet som overtok byen i 1935. Han ga da opp malingen, men slapp ikke unna å bli utstilt og med på listen over degenererte kunstnere fra 1937. Beslagslisten inneholder 8 verk.[1]

Han konsentrerte seg deretter om utformingen av husholdningsredskaper og bygget opp en historisk samling i Braunschweig (hovedsakelig 1942 – 1955) samt ga ut flere bøker om emnet.

Etter innspill fra flere venner, tok han opp igjen malerkunsten og laget en del bilder fra 1961 av. Han døde i Braunschweig i en alder av 83 år.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]