Visborg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Visborg i Olaus Magnus Suecia antiqua et hodierna, publisert 1693

Visborg var en borg i Visby på den svenske øya Gotland (dansk: Gulland), og er i dag en ruin.

Et forsvarsanlegg hadde blitt påbegynt allerede under den Tyske ordens fogd Johan Tethvitz, men 1441 regnes som året da byggearbeiden ble igangsatt for alvor. Ifølge visbyfranciskanernes diarium Scriptores rerum svecicarum medii aevi var det kong Erik av Pommern som den 1. august 1411 la ned grunnsteinen. Byggingen fortsatte under den skånske ridderen Thrugot Hass/Trued Hases tid som høvedsmann på Gotland.

Etter at kong Erik mistet sin svenske kongetittel i 1439 ble borgen hans residens, og derfra ledet han sjørøvervirksomhet i Østersjøen. Borgen var tilstrekkelig befestet til å klare en langvarig beleiring av Karl Knutssons tropper i 1448. Erik hadde kommet overens med Karl Knutsson om å forlate borgen ved påske 1449 i bytte mot Borgholms slott og Øland på livstid. Kong Christian I reagerte raskt og sikret seg herredømmet over Gotland ved å tilby Erik tre danske slottslen og 10 000 gylden i årlig understøttelse. Da den danske flåten dukket opp, kunne Erik overlate borgen til Olof Axelsson, som kong Christian innsatte. Han var slottsherre fra 1449 til 1464 og bygget ut borgen videre. Han ble etterfulgt av sine brødre Filip og Ivar.

I 1487 overlot Ivar Axelsson borgen til kong Hans, som innsatte den skånske ridderen Jens Holgersen Ulfstand som høvedsmann, fulgt av Laurens Schinkel i 1509 og Søren Norby i 1517. Norby holdt borgen til 1525, da den ble overlatt til kong Frederik I.

Under Christian IIs tid ble borgen modernisert 1539–1544 under ledelse av Wladislaw Wobisser fra Pommern.

Etter freden i Brömsebro 1645 fikk borgen svensk garnison med Åke Hansson Ulfsparre som borgherre. Da var borgen i sterkt forfall, og danskene hadde ved avreisen ødelagt mye av innredningen. Under den den Skånske krig i 1676 ble Visby overfalt av en dansk flåte under kommando av Niels Juel, og etter at byen åpnet sine porter den 1. mai, begynte den danske styrken beskyte borgen. Den svenske kommandanten Mikael Schoultz kapitulerte etter noen timer. De danske slottsherrene Christian Bilefeldt (1676–1678) og Marin Barthold (1678–79) begynte å ruste opp borgen grundig. Første halvår 1679 var det klart at Danmark ville bli tvunget til avstå Gotland til Sverige, og det er sannsynlig at ordren om å rive borgen kom fra København. Fra juli til september ble borgen revet og sprengt bit for bit.

Borgen var bygd som en uregelmessig firkant og opptar omtrent det kvartalet som nå begrenses av sørmuren, Visborgsgatan, Kommendantbacken, Piparhålstrappan og havneområdet. Langs borgens sør mur sto de fire tårnene Segeltornet (over havnen), Smala Henrik, Kikut og Mynttornet. I det nordøstre hjørnet sto Kungstornet med hovedporten, og i et annet hjørne tårnet Slukupp. I sentrum sto tårnet Blacken, som sammen med klokketårnet og slottskirken skilte den ytre borggården fra den indre. Øverst i midttårnet Blacken lå borgherrens saler, der han rimeligvis må ha hatt en milevid utsikt over havet. Den vestre siden ble opptatt av fruerstuen og et par andre bygninger. Utenfor sørmuren lå et utenverk med palisader, hvor spor gjenstår i de såkalte Palissaderna.

Etter å Gotland var overtatt av Sverige, lot generalguvernør Johan Cedercrantz anlegge et par kalkovner ved ruinene, og størstedelen av steinene ble brent til kalk som ble brukt til å oppføre Stockholms slott og noen offentlige bygninger i Karlskrona. De grove murpartiene som gjenstår i det sørvestre hjørnet er rester av fruerstuen og sørmuren. For øvrig fikk ruinen forfalle og området ble brukt av bybefolkningen som beitemark for buskap. I midten av 1700-tallet begynte området omkring nåværende Visborgsgatan åbli bebygget.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Lundberg, Erik B. Visborgs slott och dess förstöring. Gotlandsk arkiv 1942 (lenke)
  • Lundberg, Erik B. Vem anlade Visborgs slott - Tyska orden eller Erik av Pommern? Några synpunkter. Gotlandsk arkiv 1984 (lenke)
  • Nordisk familjebok (1921), band 32, s. 794-795 (lenke)