Valdemar III av Slesvig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Valdemar III av Slesvig (ca. 1238 – 1257) var den eldste sønnen av kong Abel av Danmark og hans hustru Mechtild av Holstein, og således direkte arveberettiget til Danmarks trone. Fra 1252 var han som Valdemar III hertug av Sønderjylland, senere kalt Hertugdømmet Slesvig.

I ungdomsårene studerte Valdemar i Paris. Da hans far Abel ble konge av Danmark ble han kalt tilbake til København for å bli klargjort som etterfølger. På tilbakereisen ble han tatt til fange av erkebiskopen av Köln, Konrad av Ahr-Hochstaden. Da faren døde i 1252 var han ennå ikke sluppet fri da erkebiskopen krevde den enorme sum av 6000 mark sølv. Da Valdemar ikke var i Danmark gjorde det mulig for hans onkel, Kristoffer I, å bli kronet til Danmarks konge i Lund domkirkejuledagen 1252.

Grevene i Holstein, brødre av hans mor, krevde at hertugdømmet skulle bli gitt til Valdemar, og de kom med soldater til Sønderjylland for hevde kravet mot den danske kongen. Samtidig fikk de også betalt ut Valdemar fra fangenskapet i Köln, og kongen ble nødt til å la Valdemar få hertugdømmet Slesvig for å unngå borgerkrig. Valdemar var siden en konstant trussel for strid for den danske kongen. Kong Kristoffer kom med en hær til Slien i 1253, men mer er ikke kjent, noe som tyder på at de kom til en forsoning. I løpet av sommeren 1257 var han deltagende til fredsmøtet mellom Kristoffer og Norges store middelalderkonge, Håkon Håkonsson, i København. Det samme året døde han og ble etterfulgt av sin bror, Erik I av Slesvig.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]