Toetasjes tog

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Innsiden av et Cityrail-lokaltog i Sydney i Australia.
Et toetasjes høyhastighetstog, TGV Réseau-Duplex, ved Gare d'Orange i Sør-Frankrike
Toetasjes vogn fra GO Transit, Ontario, Canada
Tysk Bombardier-dobbeltdekker, mye brukt på lokaltogene (S-banene), her S-Bahn Rostock.
Stadler KISS, en slektning av de velkjente FLIRT-togene.

Toetasjes tog brukes noen steder når en jernbanelinje utnyttes til full kapasitet – vesentlig hvis det er dyrere, mer tidkrevende eller fysisk umulig å øke togtettheten, forlenge togene (kan kreve lengre plattformer), lage bredere tog eller bygge flere spor. De er altså mest aktuelle i pendlertrafikken rundt storbyer og på tett trafikkerte stamlinjer. En annen fordel er at kapasiteten økes mer enn økningen i vekt og energiforbruk. F.eks. fikk TGV Réseau-Duplex 45 % flere seter enn forgjengeren – mens vekten pr. sitteplass ble redusert fra 1,1 til 0,7 tonn.

Vogner med to etasjer forekommer både i land med bredspor som Finland, Russland, India og Pakistan – og i land med normalspor som Sverige, Nederland, Japan, Frankrike, USA og Canada. De finnes både i lokaltog og fjerntog, inkl. høyhastighetstog som TGV Duplex.

Toetasjes vogner finnes i en rekke varianter avhengig av plattformhøyde på stasjonene, universell utforming, behovet for rask passasjerutveksling og billettkontroll osv. – og både motorvogner og andre personvogner er laget i to etasjer. I en gallerivogn, hvor 2. etasje kan sammenlignes med en mezzanin eller hems, kan konduktøren kontrollere billettene hos passasjerene i begge etasjer når han går gjennom midtgangen.

En egen form for toetasjes tog er godstog med containere stablet oppå hverandre. Disse ble innført av Southern Pacific i 1977 og ble vanlig i USA rundt 1984.[1][2]

Ulemper[rediger | rediger kilde]

  • Vanskeligheter med universell utforming da en stor del av setene er tilgjengelige bare via trapper.
  • Lave broer og tunneler. Å forhøye disse og/eller senke sporene kan være meget komplisert og dyrt. Bl.a. derfor finnes ikke toetasjes tog i Storbritannia, hvor toetasjes busser ellers har vært mye utbredt.
  • Under ellers like forhold øker aksellasten, særlig for tunge godstog. Det kan kreve at vognene lages kortere, noe som reduserer fordelen – eller at underlaget forsterkes.
  • Mer tidkrevende passasjerutveksling og større opphopning av passasjerer på enkelte stasjoner.

Ingen toetasjes tog i Norge[rediger | rediger kilde]

Norge har ikke hatt toetasjes tog, men kjøp av slike har vært diskutert flere ganger. Da NSB sist skrev ut anbudsinnbydelse på nye tog (som førte til bestilling av 50 Stadler FLIRT), fikk de ingen tilbud om toetasjes tog, sa NSBs Åge-Christoffer Lundeby til avisen Aften 4. mai 2011.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Edward S. Kaminski 1999: American Car & Foundry Company: A Centennial History, 1899–1999. – Wilton, California: Signature Press. – ISBN 0963379100
  2. ^ A new fleet shapes up. (High-Tech Railroading). – Railway Age. – (c/o HighBeam Research). – 1. september 1990.