Tambora

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tambora
Tambora
Høyde: 2850 moh.
Land: Indonesia
Tambora sett fra rommet

Tambora er en stratovulkan på øya Sumbawa i Indonesia. Vulkanens diameter er 60 km. I 1815 hadde vulkanen et utbrudd som er det kraftigste i moderne tid. Den førte til at minst 117 000 mennesker døde og utslettet det lille kongedømmet Tambora. Før utbruddet var fjellet omkring 4300 meter høyt, ett av Indonesias høyeste fjell. Høyden er nå 2850 meter. Vulkanen var antatt utslokt inntil 1812, da rystelser ble merket første gang. Eksplosjonen i 1815 påvirket et enormt område, som omfattet Molukkene, Java og deler av Sulawesi (Celebes), Sumatra og Borneo. Tungt askeholdig regn rammet også øyene Bali og Lombok. 1816 er blitt kalt «året uten sommer» på grunn av nedkjølingen utbruddet forårsaket over hele kloden. Dette førte til avlingssvikt og hungersnød mange steder.

Det kraftigste vulkanutbruddet historisk beskrevet[rediger | rediger kilde]

Etter berettelsene varte Tamboras utbrudd fra 10. april til 15. april. Den første eksplosjonen ble hørt 5. april 1815, uten at folk forlot husene sine. Fem dager senere klokken 10 om formiddagen kom den største eksplosjonen etterfulgt av en 44 km høy ildsøyle. Søylen la seg etterhvert og skapte en lavastrøm. Strømmens fart er beregnet til 150 km/t. Palasset til rajaen av Tambora gikk sannsynligvis med i lavastrømmen da.

Om kvelden 10. april har vitner som befant seg 30 km unna beskrevet hvordan tre ildsøyler over krateret forente seg i stor høyde. Hele fjellet syntes dekket av flytende ild. Snart ble disse vitnene bombardert med 20 cm store steiner fra vulkanen. Skyer av stein og aske som falt ned over byen brøt ned hus og de høyeste trærne.

16. april var eksplosjonene sterke nok til å bli hørt så langt som til Sumatra, 2500 km mot vest. Fjellet var dekket av enorme skyer, og syntes å brenne helt ned til havflaten. I to dager ble himmelen svart og luften kald. Da utbruddet opphørte snudde støvskyene mot vest. Lombok, 200 km unna, ble dekket av 60 cm aske.

Eksplosjonen utløste omkring fire ganger energien ved 1883-utslippet fra Krakatau, åtte ganger utbruddet av Vesuv. 100 kubikkilometer masse ble slynget ut. Resultatet ble en 1110 m dyp kaldera, nesten 7 km i diameter.

Tabell 1. Sammenligning mellom utvalgte vulkanutbrudd.
Utbrudd År Vertikal
askeutbredelse (km)
Masse (kg) Sommeravkjøling på
nordlige breddegrader (°C)
Dødsfall
Taupo 181 51 77 x 1012  ? usannsynlig
Baitoushan 969 25 58 x 1012  ?  ?
Kuwae 1452  ? > 80 x 1012 -0.5  ?
Huaynaputina 1600 46 21 x 1012 -0.8 ≈1400
Tambora 1815 43 140 x 1012 -0.5 > 71,000
Krakatau 1883 25 30 x 1012 -0.3 36,600
Santamaría 1902 34 22 x 1012 ingen 7,000 - 13,000
Katmai 1912 32 25 x 1012 -0.4 2
Mt. St. Helens 1980 19 0,7 x 1012 ingen 57
Pinatubo 1991 34 13 - 18 x 1012 -0.5 1202
Kilde: Oppenheimer (2003).[1]
Indonesia er det land i verden med flest aktive vulkaner.

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

All vegetasjon på flere nærliggende øyer forsvant. Omkring 10 000 mennesker døde umiddelbart som følge av utbruddet, mens ytterligere 82 000 døde lokalt av senere virkninger. Dødstallet av sult og sykdom i resten av verden på grunn av klimaendringen er vanskeligere å kvantifisere presist. Et kongedømme på Tamboras fjellside ble begravd under et tre meter dypt askelag.[2]

Sulfatavleiringer i Grønlandsisen. Sulfat fra Tambora peker seg ut. Nedfallet som topper seg i 1810 er fra en annet, ukjent utbrudd.

Utbruddet sendte så mye aske opp i stratosfæren at været ble påvirket over hele jorden slik at det følgende året i England ble kalt «Året uten sommer». Gjennomsnittlig ble den globale temperaturen redusert med 0,4 – 0,7 grader Celsius. Avkjølingen ble ikke jevnt fordelt. I Nord-Amerika og i Europa ble det registrert betydelig avlingssvikt, og New England hadde snøfall i august måned. Sommeren 1816 er den kaldeste som er registrert i Sentral-Europa, og var årsaken til en hungersnød der mer enn 200 000 sultet ihjel. De sveitsiske alpene ble spesielt berørt. Gjennom sommeren 1816 falt det snø der nesten hver uke.

Som et resultat av et tidligere vulkanutbrudd i 1808[3]som ikke ennå ikke er stedfestet, inntraff Tamboras nedkjøling i en lengre periode med mange uår, og det er ikke samtidige opptegnelser i Norge som kan påvise at 1816 var et spesielt kaldt år.

Iskjerner tatt fra både Grønland og Antarktis viser nedfall av sulfat fra begge disse utbruddene.

Støvet som ble sendt opp i stratosfæren dekket hele jordkloden og forårsaket flotte, røde solnedganger. Slike ble malt av William Turner på forsommeren.

Sitater fra 1815 som beskriver utbruddet[rediger | rediger kilde]

Utbruddet[rediger | rediger kilde]

«Rystelsene etter dens eksplosjoner ble følt over en avstand av 1600 km i alle retninger og lyden ble hørt på en så stor avstand som 2700 km. På Java ble dagen til natt ved askeskyene som ble kastet ut fra vulkanen over store avstander (500 km). Husene, gatene og markene ble dekket med et flere desimeter tykt askelag. Askemengdene var så store at hustakene 65 km fra vulkanen ble brutt ned av vekten. Virkningene av utbruddet ble følt helt til vestkysten av Sumatra, der en mengde pimpstein ble sett flytende på havet i en meters tykkelse og i mange kilometers utstrekning.»

Lavastrømmen[rediger | rediger kilde]

«Fra selve krateret ble det sett tre ildsøyler som steg til en betraktelig høyde, der det virket som de ble forent på toppen på en forvirrende måte. Etter kort tid virket hele fjellsiden nær landsbyen Sang'ir som en eneste stor flytende brann. Gjenskinnet var grufullt, helt til mot kvelden, da det ble delvis skjermet av store mengder støv, aske, steiner og lava som var kastet ut fra krateret. Mellom klokken ni og ti om kvelden begynte asken og steinene å falle over landsbyen Sang'ir, og over hele nabolaget på fjellet.»

Atmosfæriske forstyrrelser[rediger | rediger kilde]

Tykke skyer av aske ble sendt ut fra vulkanen Pinatubo i 1991. dette er et bilde fra romfergen. Tambora hadde i 1815 et enda større utbrudd som medførte en global nedkjøling de nærmest påfølgende årene.

«Varmen utløste en 'forferdelig virvelvind', som blåste ned nesten alle husene i landsbyen, mens tak og lette vegger ble kastet høyt opp i lufta. I havnene var virkningen enda voldsommere. Der hadde de største trærne blitt revet opp med rota og slynget opp. Ikke noe levende kunne motstå et så voildsomt uvær. Mennesker, hester og buskap ble virvlet opp i lufta som strå og deretter kastet ned på bakken igjen. Havet steg nesten fire meter over det høyeste tidevannsmerket, og feide med seg hus, trær og alt det kunne nå. Virvelvinden varte omkring 20 sekunder.»

Gradvis roligere[rediger | rediger kilde]

«Den 'forferdelige indre tordningen fra fjellet' fortsatte neste uten opphør helt til 11. juli, da det ble roligere. Så ble det gradvis lengre opphold mellom lydene helt til 15. juli da det var slutt. Nesten alle landsbyene på lang avstand fra fjellet var ødelagt. De klart største ødeleggelsene kom av den voldsomme virvelvinden som fulgte med utbruddet.»

Nyere funn[rediger | rediger kilde]

I 2006 ledet Haralður Sigurdsson en ekspedisjon til Tambora for å lete etter ruiner på samme måte som Pompeii ble gravet ut.[4] Utgravingene vil fortsette i 2007.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • S. Self, M. R. Rampino, M. S. Newton, J. A. Wolff: Volcanological Study of the Great Tambora Eruption of 1815. In: Geology. Bd. 12, 1989, S. 659–663.
  • H. Sigurdsson, S. Carey: Plinian and Co-Igmibrite Tephra Fall from the 1815 Eruption of Tambora Volcano. In: Bulletin of Volcanology. Bd. 51, 1989, S. 243–270.
  • R. B. Stothers: The Great Tambora Eruption of 1815 and Its Aftermath. In: Science. Bd. 224, 1984, S. 1191–1198.
  • Gillen D'Arcy Wood: Tambora: The Eruption that Changed the World, Princeton University Press, 2014, ISBN 9780691150543

Referanser[rediger | rediger kilde]