Syntetisk språk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Syntetiske språk er i morfologisk typologi språk der syntaktiske forhold i setningen uttrykkes ved at det føyes bøyningsendelser eller suffikser til ordstammene. Et språk som ikke er syntetisk kalles gjerne for analytisk.

I et svakt syntetisk språk som norsk føyes f.eks. bøyningsendelsen -de til stammen lev(e) for å uttrykke at verbalhandlinga fant sted i fortid. Suffikset -lig føyes til stammen van(e) for å markere at ordet er et adjektiv.

Syntetiske språk kan rangeres på en skala fra svakt syntetiske (nær analytiske) språk til sterkt syntetiske (polysyntetiske) språk. I et polysyntetisk språk som grønlandsk kan innholdet i en hel setning uttrykkes ved tilføyelser til én enkelt stamme.

Som en grunnregel kan anføres at jo mindre syntetisk et språk er, jo mer avhengig er en av fast ordstilling i setningen. I det svakt syntetiske språket (moderne) norsk er det bare leddrekkefølgen i setningen «Mannen slo kona» som viser hvem som er offer og hvem som er overgriper. I det mer syntetiske norrøne språket er «Maðr sló konu» likeverdig med «Konu sló maðr», fordi bøyningsendelser viser hvilket ledd som er subjekt og hvilket som er objekt i setningen.