Suzanne Valadon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Portrett av Suzanne Valadon med tittel: «Tømmermenn» laget av Henri de Toulouse-Lautrec

Marie-Clémentine Valadon, bedre kjent som Suzanne Valadon (født 23. september 1865, død 7. april 1938), var en fransk maler og den første kvinnelige kunstner som ble medlem av det franske kunstnerforbundet Société Nationale des Beaux-Arts (1894). Hun arbeidet også med tegninger og pastell. I motsetning til de fleste av sine samtidige, oppnådde hun også økonomisk suksess mens hun levde.

Valadon ble født i Bessines-sur-Gartempe, Haute-Vienne, Frankrike, som datter av en ugift renseriarbeiderske. Hun tok kunstnernavnet Suzanne og dro med et sirkus som 15-åring for å bli akrobat, men fall fra en trapes stoppet karriereplanene i den retningen.

Hun flyttet da til Montmartre og dyrket sin interesse for kunst ved dels å være modell og dels å lære av de kunstnerne som hun sto for. Hun ble etterhvert en dyktig tegner og maler og svært etterspurt fordi hun var vakker og velskapt, noe bildene av henne viser.

Hun sto som modell for kunstnere som Edgar Degas, Henri de Toulouse-Lautrec, Pierre-Auguste Renoir og Pierre-Cécile Puvis de Chavannes, og er kjent for å ha hatt «une affaire» i hvertfall med de to sistnevnte. Degas var den som ble mest imponert av de kunstneriske sidene hennes. Han både oppmuntret henne og kjøpte bilder.

Det mest gjenkjennelige bildet hun opptrer i, er Renoirs «Dans i Bougival» (1883)[1]. Det samme året sto hun for «Dans i byen»[2]. I 1985 figurerte hun igjen i et portrett av Renoir, «Kvinne som fletter håret»[3]. Et neste fra 1885 har bare tittelen «Suzanne Valadon» og viser hode og skuldre i profil[4]. Hun slo ofte følge med sine mannlige kunstnervenner på barrunder, og det var i en slik etterdønning Toulouse-Lautrec malte hennes tømmermenn.

Tross suksessen hun hadde ble sønnens navn enda mer velkjent. Han ble født i 1883. Hun røpet aldri hvem faren var, men kalte ham Maurice Valadon. Sønnen tok senere navn etter en god venn av moren, Miguel Utrillo y Morlius, som eide og drev Auberge du Clou. Stedet var en kneipe som var besøkt av beboere, butikkeiere, arbeidsfolk og kunstnere fra Montmartre. Etter å ha fått opplæring i tegning og malekunst av moren (og trolig også vennene hennes) ble Maurice Utrillo en av de mest kjente malerne fra Montmartre.

Suzanne Valadon malte stilleben, portretter, blomstermotiver og landskaper som utmerker seg som sterkt komponert og fargesatt. Hun er imidlertid best kjent for sine direkte kvinneakter.

På sine første utstillinger viste hun mest portretter, blant dem også av komponisten Erik Satie, som hun hadde et seks måneders forhold med i 1893. Satie ble sterkt forelsket og fridde etter den første natten. For ham ble affæren så tett og intim at det ble en en-gang-i-livet-opplevelse som han senere oppsummerte som «intet annet enn en iskald ensomhet som fyller hodet med tomhet og hjertet med tristhet.»

Som god bohem og eksentriker brukte hun et gulrotskjørt i atelieret, hvor hun også hadde en geit som hadde fast jobb med «å spise opp hennes dårligere tegninger». Katten hennes fikk kjøtt alle ukedager unntatt fredager – da fikk den kaviar som god romersk-katolsk katt. Ekteskapet med aksjehandleren Paul Mousis i 1896 endte i 1905, da Suzanne forlot ektemannen til fordel for den da 23 år gamle maleren André Utter, som hun giftet seg med i [1914].

Hun døde 7. april 1938 og er gravlagt i Cimetière de Saint-Ouen ved siden av ektemannen Utter, som først døde i 1948. Blant vennene og kollegene som fulgte henne til graven var André Derain, Pablo Picasso og Georges Braque.

I dag finnes arbeidene hennes blant annet på Centre Georges Pompidou i Paris, Musée des Beaux Arts i Grenoble og Metropolitan Museum of Art i New York.

Forfatter June Rose ga i 1998 ut boken Suzanne Valadon – Mistress of Montmartre.
Romanen Suzanne: of Love and Art av Elaine Todd Koren ble gitt ut i 2001.

Ekstern lenke[rediger | rediger kilde]