Storslalåm

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Storslalåm

Storslalåm er en øvelse i alpint. Øvelsen går ut på å kjøre mellom porter på samme måte som i slalåm, men med større avstand mellom portene og dermed med større hastighet.

Forskjeller mellom storslalåm og slalåm[rediger | rediger kilde]

I storslalåm kan man holde større fart enn i slalåm, fordi en storslalåmløype inneholder færre porter, som er satt med større avstand, slik at man må svinge langt færre ganger enn i slalåm.

I slalåm er svingene kortere (og må utføres raskere), slik at kjørerne må ha en trangere, mer direkte fallinje. Denne trangere linjen holder slalåmkjørerne nærmere portene.

Dette gjør at man har utviklet portene slik at de er bøyelige. Når utøverne kjører inn over den innerste porten i en sving med overkroppen, har de beskyttelse på leggene og armene for ikke å bli skadd av portene i tilfelle de ved en feil ikke slår vekk porten med stavene som er påsatt «kopper» for ikke å skade hendene.

Utstyr[rediger | rediger kilde]

Storslalåmski er lengre og stivere enn slalåmski. Storslalåmstavene er vanligvis bøyd slik at de legger seg rundt kjørerens kropp, og har ikke like mye kontakt med snøen som slalåmkjørerens staver.

I 2003 innførte FIS for første gang minstelengder på skiene: 185 cm for menn og 180 cm for kvinner.

Øvelsen har stått på det olympiske programmet siden OL 1952 i Oslo.

Se også[rediger | rediger kilde]