Slaget ved Fyrileiv
| Slaget ved Fyrileiv | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Borgerkrigstiden | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Kong Magnus Sigurdsson | Kong Harald Magnusson | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Kong Magnus Sigurdsson | Kong Harald Gille | ||||||
| Styrker | |||||||
| Seksti hundre mann, 7200 mann | Femten hundre mann, 1800 mann | ||||||
| Tap | |||||||
| Ukjent | Kristrød kongsbror og lendmann Ingemar Sveinsson fra Ask drept sammen med omtrent 60 hirdmenn | ||||||
Slaget ved Fyrileiv var det første slaget i den norske borgerkrigstiden. Det ble utkjempet mellom samkongene Magnus Sigurdsson og Harald Gille ved gården Fyrileiv i Ranrike (nå Färlev i Stångenäs herred i Bohuslen) 9. august 1134. Slaget omtales i Magnus Blindes og Harald Gilles saga i Snorres Heimskringla, og i Fagerskinna.
Slaget endte med seier til Magnus og hans menn, som var klart tallmessig overlegne.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Forholdet mellom Magnus og onkelen Harald hadde lenge vært dårlig. Harald Gille ble født i Irland og kom til Norge som voksen fordi han hadde funnet ut at han var sønn av kong Magnus Berrføtt. Harald oppsøkte da kong Sigurd Jorsalfare og påstod at han var kongens bror. Sigurd anerkjente Harald som sin bror etter at Harald hadde gjennomført jernbyrd, men avtalen mellom dem var at Harald ikke skulle kreve kongsnavn så lenge Sigurd og sønnen Magnus levde.[1] Magnus var da tenåring, og likte dette dårlig. Trolig fryktet han sin posisjon som kommende konge. Da Sigurd døde i 1130, lot Harald seg ta til konge, og fikk mange støttespillere på grunn av sin gavmildhet og gode humør. Magnus var derimot regnet som både grisk og lite hyggelig.[2]
Slaget representerte et endelig brudd mellom de to kongene etter de fire årene som hadde gått siden Magnus' far og Haralds bror, kong Sigurd, døde. Om sommeren stevnet kong Magnus til seg en stor hær og trakk til seg støtte fra stormennene på store deler av kongeriket. Haralds hentet sine menn fra Viken, blant andre lendmannen Tjostolv Ålesson. Han hadde også med seg sin sammødre halvbror Kristrød. Lavrantsokaften, altså den 9. august, var Harald og mennene hans på gården Fyrileiv da vaktmennene hans fortalte at Magnus var på vei med hæren sin. Ifølge Snorre ville Harald først ikke tro at nevøen ville kjempe mot ham, men rustet opp mennene sine til kamp. Det ble blåst til slag ved en åker like ved gården.[3]
Slaget[rediger | rediger kilde]
Det skal ha blitt et stort og hardt slag, og Magnus' menn var i overtall. 60 av Haralds hirdmenn falt,[4] blant dem broren Kristrød. Harald flyktet til Danmark, til kong Erik Emune, for å søke støtte der. Etter slaget regnet Magnus hele Norge som sitt, og han gav grid til alle av Haralds menn som var såret. De fremste mennene til Magnus mente at de skulle vente i Viken i tilfelle Harald ville angripe sørfra, men Magnus lot i stedet alle dra hjem til gårdene sine.[5]
Snorre siterer fra et kvad av Halldor Skvalldre om slaget:[6]
Fylkingarmer lengre
fikk der kong Magnus,
for mange menn ham fulgte.
Folk falt der i mengde.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Snorre, Magnussønnenes saga, kap. 26
- ^ Snorre, Magnus Blindes og Harald Gilles saga, kap. 1
- ^ Snorre, Magnus Blindes og Harald Gilles saga, kap. 2
- ^ Snorre skriver "nesten 60", mens forfatteren av Fagerskinna oppfører "ikke mindre enn 60"
- ^ Snorre, Magnus Blindes og Harald Gilles saga, kap. 3, Fagerskinna, kap. 94
- ^ Snorre, Magnus Blindes og Harald Gilles saga, kap. 2
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Fagerskinna, oversatt av Edvard Eikill. Saga Bok, Stavanger 2005
- Snorre Sturlasson, Magnussønnenes saga, Magnus Blindes og Harald Gilles saga. I: Norges Kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark. Gyldedal, Oslo 1979