Slaget om Malmö
| Slaget om Malmö | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Den skånske krigen | |||||||
 Beleiringen av Malmö, maleri av Johan Philip Lemke | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Sverige | Danmark-Norge | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| feltmarskalk Fabian von Fersen | Christian V med sine rådgivere | ||||||
| Styrker | |||||||
| 2 000 soldater og 500 væpnede borgerne i hjemvern | 14 000 soldater hvorav 4 000 fra Münster i Tyskland | ||||||
| Tap | |||||||
| Ukjent, små | 3 000 til 4 000 falt, de fleste drept | ||||||
Slaget om Malmö fant sted mellom 11. juni og 5. juli 1677 og var en del av den skånske krigen (1675-1679). Det var et mislykket dansk forsøk på å erobre byen Malmö, ledet av Christian V.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Skåne hadde i lang tid vært dansk territorium, og området ble beskrevet som landets viktigste landsdel. Ved freden i Roskilde i 1658 ble imidlertid Danmark tvunget til å avstå Skåne til Sverige. Danmark forsøkte under den skånske krig (1675–79) og ved en invasjon 1709–1710 under den store nordiske krig å gjenerobre Skåne, men de lyktes ikke. Det begynte med at Christian V erklærte krig mot Sverige i 1675 for å gjenvinne de gamle danske landområdene som Frederik 3. hadde mistet ved Roskildefreden i 1658. Angrepet på Skåne ble innledet våren 1676. Danskekongen deltok selv i flere slag. Etter seks ukers felttog var Helsingborg, Landskrona og Kristianstad på danske hender. Bare Malmøhus klarte å motstå beleiringen. Svenskene trakk seg deretter tilbake til Småland for å få forsterkninger.
Malmø var den viktigste byen i Skåne. Den var omgitt av en festning og var et av de få stedene i Skåne som ikke var kommet i danskenes hender. Svenskene brukte byen som base for ulike militære operasjoner i området. Skulle kong Christian V vinne krigen, måtte han også erobre Malmø.
Etter slaget ved Lund i desember 1676 kunne svenskekongen Karl XI forsyne sine medtatte styrker med mat fra Malmö. Her var det generalguvernør Fabian von Fersen som hadde kommandoen[1]. De svenske styrkene tok Helsingborg og herjet ved nyttår rundt Landskrona i en maktdemonstrasjon for å vise at Christian V var slått på landsbygda.
Deretter rykket Karl XI mot Kristianstad i østre Skåne i januar 1677 for å ta denne viktige byen. Men da han fikk vite at danskene hadde forsterket garnisonen der, bestemte han seg for å overvintre i Vä sørvest for Kristianstad. I mellomtiden beordret kongen Gyllenstierna, Ulfeld og De la Gardie om å angripe snapphanene som var blitt en plage. Dette førte til beleiringen av Kristianopel og beleiringen av Karlshamn.
Da våren nærmet seg hadde danskene med 1700 mann forsøkt å gjenerobre Helsingborg 22. mars 1677, men uten å lykkes. Samme dag brøt Karl XI opp med sin hær fra vinterkvarteret i Vä. Karl XI ville fortsatt ta Kristianstad, men ville også flytte sin hær mot Nääs (nå Trollenäs), for derfra kunne han holde Kristianstad under oppsikt. Den 16. mai var danskene klare til et nytt felttog med sårt tiltrengte forsterkninger etter Lund-slaget.
Slaget som ikke kom[rediger | rediger kilde]
Med en hær på 12800 mann som ble mønstret 16. mai, pluss de 2400 som var forlagt på Landskrona festning, kunne Christian V forberede seg på slag. Karl XI drog ut fra Trollenäs og stilte sin hær på Rönneberga backar. Det var et sjansespill for den svenske kongen, for han hadde bare 5000 mann, litt mer enn en tredjedel av den danske styrken. Generalene bad Karl XI om å unngå kamp, men kongen truet dem med dødsstraff.
Christian V var klar over sin overlegenhet, men ventet likevel på forsterkninger. Soldatene nærmet seg den svenske hæren ved Rönneberga backar den 27. mai 1677. Kong Karl XI så den danske slagorden, stilte opp sin hær og rykket fram mot danskene.
De stilte seg opp ved et par hundre meter bredt myrlendt terreng som skilte de to hærene fra hverandre, slik at det knapt ble løst et skudd. Christian V fikk melding om at svenskene fikk forsterkninger og flyttet sin hær til et pass vest for Rönneberga backar for å vente til neste dag. Når Karl XI forstod at danskene ville omringe deres hær, gav han etter for generalenes bønn om tilbaketrekning.
Danskene oppdaget at svenskene trakk seg tilbake og sendte ut kavaleriet om morgen for å angripe dem. Generalguvernør Felsen var da kommet til Malmö og Karl XI drog til Vä, tett forfulgt av Christian V. Den 30. juni nådde Karl XI Vä og sluttet seg til observasjonsstyrken under general Schultz. Danskene gjorde fremgang og erobret Kristianstad, og dermed måtte Karl XI flykte fra Vä til Mölleröd.
Beleiringen[rediger | rediger kilde]
Christian V bestemte seg for å beleire og innta Malmö. Det var et vanskelig oppdrag, for ikke bare var generalguvernør von Fersen en erfaren kommandant med uthvilte tropper og god moral, men byen også var godt befestet. Den var forsvart med voller, høye murer og brede vanngraver. Det var spisse påler som ble beskyttet mot kanonkuler av mindre jordvoller. Mot vest i byen lå citadellet med slottet. von Fersen arbeidet med å forberede forsvarsverkene og deretter forsvaret av byen, og han ble enig med de 5000 borgerne i byen at de skulle få organisere seg i fem kompanier på hundre mann. De fikk stort ansvar for forsvaret. Alle visste hva som skjedde hvis byen ble erobret. Byen ville bli plyndret, og mord og overgrep ville florere.
Danskene startet med beleiringen den 11. juni 1677. Løpegraver ble gravd, innfallsrutene forberedt og kanoner ble stilt opp. 15. juni 1677 sendte von Fersen ut 150 soldater som gjorde stor skade, og tre netter senere kom 60 mann ut og tok major Röckling, løytnant Bülow og fire menige til fange[2]. Tidlig på morgenen 19. juni angrep 400 svensker en utpost ved stranden som generalmajor Bibow hadde fått bygd, og de drepte over hundre mann. De tar også kaptein Röpsdorf til fange. Det var ingen nåde, og stadige utfall slet hardt på de danske arbeiderne. Det danske artilleriet økte i styrke for hver dag. Natt til 22. juni stormet noen danske soldater tre bastioner, men ble slått og 300 mann ble drept. Hver natt ble det skutt inn bomber mot slottet, men det førte bare til mindre skader.
Natt til 25. juni nådde danskene fram til bastionen Stockholm ved Østerporten, og dermed skjønte svenskene at stormingen var nær, for de kunne ikke unngå å se at løpegravene blir fulle av danske infanterister som samler seg til angrep. Danskene fikk nyss om svenske forsterkninger, og bestemte seg for å fremskynde angrepet.
Stormingen[rediger | rediger kilde]
Natt til den 26. juni var det en kraftig artilleribeskytning. Deretter gikk den danske hæren til angrep på åtte ulike steder. De brukte stormstiger og pontonbroer (stormbrygge), men svenskene forsvarte seg godt med kanonskudd og muskettild. Likevel klarte danskene å bryte seg inn i bastionen "Stockholm".
Alt så ut til å ende med dansk seier, men så oppdaget man at stormstigene var for korte og at pongtongbroene ble ødelagt over vanngravene. Med generalmajor Bibow i spissen brøt en dansk styrke seg gjennom østerporten inn i byen, men svenskene hindret retrett og Bibow døde sammen med hundrevis av sine menn.[3]
Angrepet på Malmö var mislykket og 3-4000 dansker døde. De fleste ble drept siden von Fersen gjorde det klart at han ikke ville ha for mange fanger. Hastverk fra en utålmodig dansk konge som var nervøs over nyheter om den svenske flåten på vei mot slaget ved Køge bukt hadde utløst tragedien.
Etterspillet[rediger | rediger kilde]
Den 2. juli 1677 kom tre skadde krigsskip fra slaget ved Køge bukt til Malmö: «Kalmar Slott», «Mercurius» og «Geronimus». De ble angrepet av en nederlandsk eskadre på fem skip som tok de to siste etter at Kalmar Slott var satt i fyr og brant ned. En dansk eskadre på flere skip hadde skutt på Malmö siden 9. juni fra sjøsiden.
Den 5. juli var beleiringen opphevet, siden danskene hadde rømt fra løpegravene. Danskene brøt opp 12. juli 1677, fordi man hadde fått vite at forsterkninger var kommet til Herrevaldskloster i nordlige Skåne der Karl XI holdt til. Idet den danske hæren stod ved Saxtorp startet slaget ved Landskrona.
Seierherren fra slaget om Malmö, Fabian von Fersen, døde kort etterpå av naturlige årsaker. Kongen som hadde lidd nederlag, hadde nå tapt muligheten for å avgjøre krigen for egen fordel to ganger[4].
Referanser[rediger | rediger kilde]
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Claes-Göran Isacson, Skånska kriget 1675-1679 (Historiska Media, 2000) ISBN 91-88930-87-4
- Hans Christian Bjerg og Ole L. Frantzen, Danmark i Krig ISBN 87-567-7269-6
- Gustav Björlin, Kriget mot Danmark 1675-1679, Stockholm 1885 Danskarna belägra Malmö
- Berättelser ur svenska historien / Sjette bandet. Carl X Gustaf. Carl XI [1]