Slaget ved Køge bukt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Køge bukt
Konflikt: Den skånske krig
Slaget ved Køge bukt
Dato 1. juli-2. juli 1677
Sted Farvannet mellom Stevns og Falsterbo ved inngangen til Køge bukt, sør for København
Resultat
Dansk seier
Parter
Sverige Danmark
Kommandanter
Henrik Horn Niels Juel
Styrker
48 skip
8 636 mann.
38 skip
6 992 mann
Tap
8 skip
ca. 3000 drepte, hardt sårede og fanger
Ca. 100 døde av 375 falne

Slaget ved Køge bukt foregikk 1.- 2. juli 1677 mellom danske og svenske sjøstridskrefter. Slaget var en del av den skånske krig, også kalt Gyldenløvefeiden. Slaget endte med seier til de danske styrkene under ledelse av Niels Juel. Den svenske styrken var ledet av Henrik Horn.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter å ha tapt herredømmet over Østersjøen i slaget ved Öland året før, ville svenskene ta det tilbake. Det var nødvendig for innsatsen på den skånske slagmarken. Kong Christian V hadde etter det knusende nederlaget i slaget ved Lund trukket seg tilbake til Landskrona i sikkerhet. Danskene kunne få nye forsterkninger og forsyninger sjøveien til de to besatte skånske havnebyene Landskrona og Kristianstad, fordi den danske marine behersket Øresund. I tillegg hadde krigen i Tyskland gått dårlig for svenskene, og svenske tropper var innesluttet i Stettin og Stralsund. For å få unnsetning fra Sverige måtte forbindelseslinjer over Østersjøen sikres.

Sveriges konge Karl XI ga ordre om at den svenske flåten skulle gjenvinne herredømmet i Østersjøen. Dette kunne bare oppnås ved et overraskende angrep så tidlig at den danske flåten kunne beseires eller jages på flukt før nederlandsk hjelp kom fram. Typisk for den dumdristige Karl XI ble Göteborgeskadren beordret ut for å slutte seg til hovedflåten i Østersjøen. Eskadre ble imidlertid tilintetgjort i slaget ved Møn 31. mai – 1. juni. Admiral Niels Juel visste at svenskene ville forsøke et større sjøslag, og etter å ha vunnet ved Møn samlet han en flåte på 38 fartøyer med 1 412 kanoner ved Stevns.

Den 1. juli 1677 møttes den svenske flåten på 48 fartøyer med 1 651 kanoner og 8 636 mann om bord og den danske flåten på 38 fartøyer med 1 412 kanoner og 6 992 mann om bord utenfor Køge bukt. Etter et hardt sammenstøt vant danskene og erobret eller senket 8 skip. Marinehistorikerne er fremdeles uenige om hvilke taktiske doktriner partene brukte.

Dette er regnet som Danmark-Norges største seier til sjøs uten hjelp fra andre. I moderne litteratur har slaget ved Køge bukt fått navnet slaget ved Stevns.

Forspillet[rediger | rediger kilde]

Etter slaget ved Møn 1. juni hadde utslettet den viktigste del av Göteborgeskadren, trakk admiral Niels Juel seg til Dragør, hvor han ankret opp sin flåte for å vente på den nederlandske hjelpeflåten under admiral Cornelis van Tromp, som hadde seilt ut den 19. juni. Under et krigsåd den 30. juni besluttet Niels Juel å holde flåten mellom Stevns og Falsterbo for å bevokte innløpet til Øresund, og eventuelt risikere et sjøslag om det skulle vise seg nødvendig.

I mellomtiden hadde den svenske flåten under admiral Henrik Horn 9. juni seilt ut fra Dalerö ved Stockholm med 22 linjeskip, 4 fregatter og 8 kompaniskip. Ti dager senere krysset den utenfor Bornholm for å vente på forsterkninger resten av måneden. Niels Juel fikk allerede 21. juni vite om den svenske flåten ved Bornholm. Dersom værforholdene ikke skulle vise seg gode nok for ferden videre mot Øresund, kunne han seile ut med sin flåte to dager senere og legge seg til å vente ved Stevns, hvor han måtte krysse fram og tilbake på tvers av innløpet fordi vinden skifter retning hele tiden.

Allerede den 24. juni hadde Horn nådd Møn for så å krysse tilbake mot Bornholm og endelig ankre opp ved Møn 29. juni. Neste dag kunne Niels Juel observere den fiendtlige flåtens seil i le av Møn. Den svenske flåten var fremdeles der da den ble oppdaget av Niels Juel. Horn mente nå at vinden var gunstig, og han lot flåten letter anker for å angripe danskene mot nord.

Flåtene[rediger | rediger kilde]

Niels Juel delte den danske flåten i tre eskadrer.

1. eskadre:

  • Lindormen 50 stk. 212 mann
  • Norske Løve 86 stk. 568 mann
  • Friedericus III 52 stk. 260 mann
  • Anna Sophia 58 stk. 360 mann
  • Christianus IV 54 stk. 272 mann
  • Hommeren 40 stk. 152 mann
  • Delmenhorst 50 stk. 200 mann
  • Havmanden 30 stk. 154 mann
  • Bonte Falk 18 stk.
  • Grønne Jæger 4 stk. brannskip
  • Bon Eventyr 4 stk. galiot
  • Norske Løve galiot

2. eskadre:

  • Christiansand 40 stk. 174 mann
  • Churprinsen 74 stk. 454 mann
  • Enighed 62 stk. 260 mann
  • Christianus V 84 stk. 567 mann admiral Niels Juels flaggskip
  • Neptunus 40 stk. 180 mann
  • Maria 30 stk. 120 mann
  • Tre Løver 58 stk. 286 mann
  • Havfruen 30 stk.
  • Postillionen 18 stk. 50 mann
  • Forgyldte Fisk 8 stk. brannskip
  • Kong David 10 stk. galiot
  • Venus 4 stk. jakt

3. eskadre:

  • Svanen 58 stk. 340 mann
  • Gyldenløve 56 stk. 268 mann
  • Lossen 30 stk. 84 mann
  • Christiania 54 stk. 230 mann
  • Tre Croner 68 stk. 420 mann
  • Nellebladet 52 stk. 267 mann
  • Charlotta Amalia 58 stk. 322 mann
  • Hvide Falk 30 stk. 102 mann
  • Svenske Falk 40 stk. 203 mann
  • Unge Prins galiot
  • Kleine Jæger 6 stk. galiot
  • St.Johannes 4 stk. galiot
  • Diana 4 stk. jakt

Henrik Horn med den svenske flåte delt i tre eskadrer.

1. eskadre:

  • Victoria 84 stk. 480 mann admiralgeneral Henrik Horns flaggskip
  • Wrangel 64 stk. 400 mann
  • Saturnus 64 stk. 380 mann
  • Mars 74 stk. 430 mann
  • Carolus 56 stk. 250 mann
  • Wismar 52 stk. 250 mann
  • Riga 46 stk. 230 mann
  • Hjorten 34 stk. 150 mann
  • Flygande Wargen 56 stk. 230 mann
  • Andromeda 52 stk. 250 mann
  • Friderica Amalia 32 stk. 150 mann
  • Elisabeth 18 stk. 100 mann
  • Trumslagar 18 stk. 130 mann
  • St.Jacob 20 mann brannskip
  • Drufvan 17 mann brannskip
  • Mjøhunden 10 stk 32 mann boiert
  • Ekorren 12 stk 26 mann boiert
  • Råbocken 4 stk. 20 mann boiert
  • St.Johannes 4 stk. 22 mann boiert

2. eskadre:

  • Solen 72 stk. 470 mann
  • Venus 64 stk. 410 mann
  • Mercurius 66 stk. 400 mann
  • Hercules 54 stk. 260 mann
  • Spes 46 stk. 210 mann
  • Svenska Lejonet 52 stk. 230 mann
  • Phonix 34 stk. 150 mann
  • Kong David 32 stk. 140 mann
  • Pärlan 18 stk. 100 mann
  • St.Johannes 22 mann brannskip
  • Bjørnen 22 mann brannskip
  • Laurentius 8 stk. 44 mann boiert
  • Gripen 8 stk. 25 mann boiert
  • Lille Fortuna 10 stk. 29 mann boiert
  • Luna 4 stk. 20 mann boiert

3. eskadre:

  • Nyckeln 88 stk. 450 mann
  • Jupiter 68 stk. 400 mann
  • Draken 64 stk. 390 mann
  • St.Hieronymus 72 stk. 390 mann
  • Cæsar 60 stk. 240 mann
  • Kalmar 66 stk.
  • Gøteborg 52 stk. 220 mann
  • St.Maria 50 stk. 110 mann
  • Gustavus 48 stk. 200 mann
  • Solen 22 stk. 100 mann
  • Salvator 22 stk. 140 mann
  • Danska Svan 18 mann brannskip
  • Förgylda Falken 10 stk. 44 mann boiert
  • Fortuna 10 stk. 50 mann boiert
  • Gröna Draken 8 stk. 25 mann boiert
  • Sjöman 4 stk. 20 mann boiert

Disse listene er ikke komplette, fordi de forskjellige kildene oppgir ulike antall fartøyer. I det minste er antallet orlogsskip med flere enn tretti kanoner noenlunde sikkert; det var 16 danske linjeskip mot 18 svenske linjeskip. Partene var derfor mer jevnebyrdige under sjøslaget enn antallet fartøyer eller størrelsen på besetningene skulle tilsi.

Taktikk[rediger | rediger kilde]

Marinehistorikere i Danmark og andre land er uenige om hva slags taktiske doktriner som ble anvendt under slaget ved Køge bukt. I siste halvdel av 1600-tallet hadde det nedfelt seg to ulike doktriner samtidig.

Linjestrid med kjølvannsorden var den formaltaktiske, lære som først på 1700-tallet ble dominerende under sjøslagene, og hvor skipene la seg på rigide slaglinjer under streng kontroll. Den andre doktrinen for sjøslag aksepterte bruk av kjølvannsorden ved å stille opp flåten på linje, men ble kalt den mêléetaktiske orden, siden man tok sikte på å avgjøre kampen i et mêlée (fransk: mølje), hvor skipsgrupper skulle kjempe mot hverandre på kloss hold. For å oppnå raskere avgjørelser brukte Nelson og hans samtidige i Royal Navy den mêléetaktiske doktrine i sine sjøslag under Napoleonskrigene mer enn hundre år senere.

Det er klart at begge flåter under slaget ved Køge bukt fremdeles brukte den mêléetaktiske doktrine, for et bevart brev fra Karl XI til Horn viser at svenskene skulle forsøke å entre og borde de danske skipene, for der ville avgjørelsen ligge. Niels Juel hadde mange nederlandske offiserer i sin flåte, eller offiserer med opplæring fra Nederland, så hans taktikk fulgte også nederlandsk praksis, som foretrakk den mêléetaktiske doktrinen. Det man vet om forløpet av sjøslagets viser at den formaltaktiske doktrinen ikke ble fulgt ved Køge bukt.

Sjøslaget[rediger | rediger kilde]

Kl. 4 om morgenen den 1. juli fikk de to flåtene øye på hverandre. Niels Juel var nå nødt til å gå til kamp fordi Horn befant seg sør for Stevns med kurs for Køge bukt. Det betydde at Niels Juel måtte holde sin flåte i stilling og forsvare sin egen ankringsplass. Hvis svenskene skulle få kontroll over Køge bukt, kunne de sperre innløpet til Øresund og dermed hindre den nederlandske hjelpeflåten fra å forene seg med danskene. Horn tok en stor sjanse ved å seile i kjølvannsorden på nordvestlig kurs nær kysten av Stevns i den hensikt å komme forbi den danske flåten.

Den tredje svenske eskadren under admiral Hans Wachtmeister seilte først, så den første under Horn, og deretter den andre under admiral Hans Clerck. Den danske avantgarden, som besto av den første dansk eskadren under admiral Markvard Rodsten, kom etter og seilte parallelt litt nord for den svenske slaglinjen vendt mot Horn og Clerck, deretter fulgte Niels Juel med den andre danske eskadren i vestlig retning. Niels Juel ville nå forsøke å tvinge svenskene på grunn ved Stevns Klint ved å presse fra øst. Med sine egne 17 skip angrep han 29 svenske skip mens Markor Rodsteen holdt seg litt på avstand.

Niels Juel var i en utsatt stilling, for om admiralene i den svenske flåten hadde hatt større erfaring i manøvrering til sjøs, kunne Clerck med sin 2. eskadre ha falt av for vinden og seilt rundt den danske flåten, som dermed ville ha kommet under dobbelt ild. Dessuten var Horns plan nær ved å lykkes fordi de svenske skipene seilte raskere og nådde først fram til Stevns. Men det var da Niels Juels plan viste seg overlegen, for farvannet under Stevns var ikke godt nok kjent. Ettersom danskene var kommet nærmere svenskene enn ventet, måtte flåten vende seg vekk. Først ble flere brannskip sendt mot det danske flaggskipet, slik at det måtte redusere farten for å unngå de farlige fartøyene. Dermed kunne Horn vende flåten mot nord og deretter i østlige retning. Det var da Markor Rodsteen kom til og angrep første svensk eskadre.

Etter at Horn hadde fått kjennskap til at store seil var observert fra Køge bukt i sørlig retning, antok han at det var danske forsterkninger eller den nederlandske hjelpeflåten. Dermed mente han at han kunne risikere å komme under dobbelt ild. Han måtte vende om flåten og beordret Wachtmeister med den tredje svenske eskadren til å angripe. Men Draken grunnstøtte plutselige ved odden Esketi og ble satt under skarp beskytning. Wachtmeister var nå i kamp med første danske eskadre og måtte vende tilbake for å hjelpe Draken. I mellomtiden hadde Horn snudd vekk i østlige retning med to tredjedeler av sin egen flåte. Niels Juel oppdager dette og vendte også i østlige retning.

Nå som første og tredje svenske eskadre hadde slått inn på østlig kurs, kunne danskene innhente dem og angripe. Et stort mêlée oppsto, og skip sloss mot skip like øst for Stevns. Det var da Horn gjorde en fatal feil, fordi han fremdeles var i villrede om den siste og tredje danske eskadren under Markor Rodsteen og valgte ikke å sette fulle seil akkurat da vinden snudde.

Ikke bare kunne Juel ta igjen svenskene, men også seile rakt på med sin egen eskadre. Gjennombruddstaktikken for å bryte seg gjennom en slaglinje var Niels Juel den første til å prøve ut, selv om det bare skjedde ved en tilfeldighet. Sju linjeskip i bakerste del av den svenske kjølvannsordenen ble avskåret, og deretter seilte Jens Rodsten med sin tredje danske eskadre opp langs svenskene, med Niels Juel på motsatt side. Horn ble satt under dobbelt ild mens andre skip angrep de ensomme svenske skipene under Clerck, som hadde vendt tilbake.

I mellomtiden utkjempet Markvard Rodsten et hardt slag med Wachtmeister og tok Draken. Mens fem sterkt skadede skip flyktet unna med kurs for Malmö, styrte de gjenværende svenske skipene mot hovedslaget lenger ute til sjøs. Striden var brutal og så hard at Juel måtte flytte sitt flagg fra Christianus V til Fridericus III og deretter til Charlotta Amalia. Skipene på begge sider var til slutt så hardt skadet at mange måtte trekke seg vekk. Kl. 3 om ettermiddagen måtte Horn innse at slaget var tapt.

Skarpt forfulgt av danskene, som tok linjeskipet Svenska Lejonet, kom svenskene seg unna takket være sine raskere skip og mørket som senket seg. I mellomtiden hadde linjeskipene Kalmar, Mercurius og St.Hieronymus nådd fram til Malmö, bare for å oppdage neste dag at nederlenderne var kommet til Øresund. De erobret to skip, og Kalmar ble brent av svenskene for å unngå erobring. Under sjøslaget hadde danskene erobret Mars, Cesær og Flygande Vargen, så svenskene hadde mistet til sammen åtte linjeskip og noen mindre fartøyer, blant dem Gripen.

Tapene[rediger | rediger kilde]

I likhet med at antallet skip varierer fra kilde til kilde, er det omstridt hvor mange som falt eller ble tatt til fange under sjøslaget. På den danske siden var det 100 drepte og 275 sårede; overraskende lave tall i betraktning av hvor mange skip som var blitt hardt skadet. På svensk side er tapstallene usikre, men det antas at 3 000 falne og tilfangetatte var resultatet av nederlaget. Eldre svenske kilder oppgir så mange som 4 200 falt eller ble tatt til fange.

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

Seieren ved Køge bukt var avgjørende for resten av krigen. Danskene beholdt herredømmet over Østersjøen, og den suksess som de danske skipsjefene hadde oppnådd under Niels Juel, gjorde at de nå fikk anerkjennelse for å være blant samtidens beste sjøoffiserer. Det førte til mindre avhengighet av nederlandsk assistanse. Det var også på tide, for året etter ville ikke Nederland lenger ha støtte Danmark, ettersom de ville ha fred med Frankrike, Sveriges allierte.

Men selv om danskene hadde hell med seg til sjøs og vant flere minneverdige seire under den skånske krig, gikk det dårligere for dem til lands. Der viste svenskene seg overlegne, og det var der krigen ble avgjort.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Jørgen H. Barfod, Niels Juels flåde Den Danske Flådes Historie 1660-1720 1997 ISBN 87-00-30226-0
  • Hans Christian Bjerg og Ole L. Frantzen, Danmark i Krig 2005 ISBN 87-567-7269-6
  • Svenska slagfält av flere forfattere utlagt av Wahlström & Widstrand 2003 ISBN 91-46-20225-0