Slaget ved Køge bukt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Køge bukt
Konflikt: Den skånske krig
Battle in køge bay-claus moinichen 1686.jpg
Dato 1. juli-2. juli 1677
Sted Farvannet mellom Stevns og Falsterbo ved inngangen til Køge bukt, sør for København
Resultat Dansk seier
Stridende parter
Sverige Danmark
Kommandanter og ledere
Henrik Horn Niels Juel
Styrker
48 skip
8 636 mann.
38 skip
6 992 mann
Tap
8 skip
ca. 3000 drepte, hardt sårede og fanger
Ca. 100 døde av 375 falne

Slaget ved Køge bukt foregikk 1.- 2. juli 1677 mellom danske og svenske sjøstridskrefter. Slaget var en del av den skånske krig, også kalt Gyldenløvefeiden. Slaget endte med seier til de danske styrkene under ledelse av Niels Juel. Den svenske styrken var ledet av Henrik Horn.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Året før tapte svenskene i slaget ved Öland, og da tapte de samtidig herredømmet over Østersjøen. Nå ville de ta det tilbake. Herredømme over Østersjøen var helt nødvendig for innsatsen på den skånske slagmarken. Etter nederlaget i slaget ved Lund hadde Kong Christian V trukket sine styrker tilbake til sikkerhet ved Landskrona. Den danske marinen behersket Øresund, så forsterkninger og forsyninger hadde lett adgang sjøveien til Landskrona og Kristianstad. Dessuten hadde krigen i Tyskland gått dårlig for svenskene. Svenske tropper var innesluttet i Stettin og Stralsund, og for å få unnsetning hjemmefra måtte forbindelseslinjene over Østersjøen sikres.

Den svenske kongen Karl XI ga ordre om at den svenske flåten måtte gjenvinne herredømmet i Østersjøen. Dette kunne man bare oppnå ved et overraskende angrep slik at den danske flåten kunne beseires eller jages på flukt før nederlandsk hjelp kunne komme fram. Typisk for den dumdristige Karl XI ble Göteborgeskadren beordret ut for å slutte seg til hovedflåten i Østersjøen. Eskadren ble imidlertid tilintetgjort i slaget ved Møn 31. mai – 1. juni. Admiral Niels Juel visste at svenskene ville forsøke et større sjøslag. Etter seieren ved Møn samlet han flåten ved Stevns.

Den 1. juli 1677 møttes den svenske flåten, 48 fartøyer med 1 651 kanoner og 8 636 mann, og den danske flåten, 38 fartøyer med 1 412 kanoner og 6 992 mann, utenfor Køge bukt. Etter et kraftig sammenstøt vant danskene og erobret eller senket 8 skip. Marinehistorikerne er fremdeles uenige om hvilke taktiske doktriner partene brukte.

Dette er regnet som Danmark-Norges største seier til sjøs uten hjelp fra andre. I moderne litteratur har slaget ved Køge bukt fått navnet slaget ved Stevns.

Forspillet[rediger | rediger kilde]

Etter at Göteborgeskadren ble nesten utslettet ved Møn trakk admiral Niels Juel seg til Dragør. Der han ankret han opp flåten for å vente på den nederlandske hjelpeflåten under admiral Cornelis van Tromp, som hadde seilt ut den 19. juni. Under et krigsråd den 30. juni besluttet Niels Juel å holde flåten mellom Stevns og Falsterbo for å bevokte innløpet til Øresund, og eventuelt risikere et sjøslag om det skulle vise seg nødvendig.

I mellomtiden, den 9. juni, hadde den svenske flåten seilt ut fra Dalerö ved Stockholm med 22 linjeskip, fire fregatter og åtte kompaniskip. Ti dager senere krysset den utenfor Bornholm, for så å vente på forsterkninger hele resten av måneden. Allerede den 21. juni fikk Niels Juel vite om den svenske flåten ved Bornholm. Da været ikke var godt nok for å gå mot Øresund, kunne han seile ut med flåten to dager senere og legge seg til å vente ved Stevns. Der krysset den fram og tilbake på tvers av innløpet ettersom vinden skiftet retning.

Den 24. juni hadde Horn nådd Møn, for så å krysse tilbake mot Bornholm og endelig ankre opp ved Møn 29. juni. Dagen etter kunne Niels Juel observere den fiendtlige flåten i le av Møn. Horn mente da at vinden var gunstig, og han lot flåten lette anker for å angripe den danske styrken.

Flåtene[rediger | rediger kilde]

Niels Juel delte den danske flåten i tre eskadrer.

1. eskadre:

  • «Lindormen» 50 stk. 212 mann
  • «Norske Løve» 86 stk. 568 mann
  • «Friedericus III» 52 stk. 260 mann
  • «Anna Sophia» 58 stk. 360 mann
  • «Christianus IV» 54 stk. 272 mann
  • «Hommeren» 40 stk. 152 mann
  • «Delmenhorst» 50 stk. 200 mann
  • «Havmanden» 30 stk. 154 mann
  • «Bonte Falk» 18 stk.
  • «Grønne Jæger» 4 stk. brannskip
  • «Bon Eventyr» 4 stk. galiot
  • «Norske Løve» galiot

2. eskadre:

  • «Christiansand» 40 stk. 174 mann
  • «Churprinsen» 74 stk. 454 mann
  • «Enighed» 62 stk. 260 mann
  • «Christianus V» 84 stk. 567 mann (admiral Juels flaggskip)
  • «Neptunus» 40 stk. 180 mann
  • «Maria» 30 stk. 120 mann
  • «Tre Løver» 58 stk. 286 mann
  • «Havfruen» 30 stk.
  • «Postillionen» 18 stk. 50 mann
  • «Forgyldte Fisk» 8 stk. brannskip
  • «Kong David» 10 stk. galiot
  • «Venus» 4 stk. jakt

3. eskadre:

  • «Svanen» 58 stk. 340 mann
  • «Gyldenløve» 56 stk. 268 mann
  • Lossen 30 stk. 84 mann
  • «Christiania» 54 stk. 230 mann
  • «Tre Croner» 68 stk. 420 mann
  • «Nellebladet» 52 stk. 267 mann
  • «Charlotta Amalia» 58 stk. 322 mann
  • «Hvide Falk» 30 stk. 102 mann
  • «Svenske Falk» 40 stk. 203 mann
  • «Unge Prins» galiot
  • «Kleine Jæger» 6 stk. galiot
  • «St.Johannes» 4 stk. galiot
  • «Diana» 4 stk. jakt

Henrik Horn delte den svenske flåten i tre eskadrer.

1. eskadre:

  • «Victoria» 84 stk. 480 mann (admiralgeneral Horns flaggskip)
  • «Wrangel» 64 stk. 400 mann
  • «Saturnus» 64 stk. 380 mann
  • «Mars» 74 stk. 430 mann
  • «Carolus» 56 stk. 250 mann
  • «Wismar» 52 stk. 250 mann
  • «Riga» 46 stk. 230 mann
  • «Hjorten» 34 stk. 150 mann
  • «Flygande Wargen» 56 stk. 230 mann
  • «Andromeda» 52 stk. 250 mann
  • «Friderica Amalia» 32 stk. 150 mann
  • «Elisabeth» 18 stk. 100 mann
  • «Trumslagar» 18 stk. 130 mann
  • «St.Jacob» 20 mann brannskip
  • «Drufvan» 17 mann brannskip
  • «Mjøhunden» 10 stk 32 mann boiert
  • «Ekorren» 12 stk 26 mann boiert
  • «Råbocken» 4 stk. 20 mann boiert
  • «St.Johannes» 4 stk. 22 mann boiert

2. eskadre:

  • «Solen» 72 stk. 470 mann
  • «Venus» 64 stk. 410 mann
  • «Mercurius» 66 stk. 400 mann
  • «Hercules» 54 stk. 260 mann
  • «Spes» 46 stk. 210 mann
  • «Svenska Lejonet» 52 stk. 230 mann
  • «Phonix» 34 stk. 150 mann
  • «Kong David» 32 stk. 140 mann
  • «Pärlan» 18 stk. 100 mann
  • «St.Johannes» 22 mann brannskip
  • «Bjørnen» 22 mann brannskip
  • «Laurentius» 8 stk. 44 mann boiert
  • «Gripen» 8 stk. 25 mann boiert
  • «Lille Fortuna» 10 stk. 29 mann boiert
  • «Luna» 4 stk. 20 mann boiert

3. eskadre:

  • «Nyckeln» 88 stk. 450 mann
  • «Jupiter» 68 stk. 400 mann
  • «Draken» 64 stk. 390 mann
  • «St.Hieronymus» 72 stk. 390 mann
  • «Cæsar» 60 stk. 240 mann
  • «Kalmar» 66 stk.
  • «Göteborg» 52 stk. 220 mann
  • «St.Maria» 50 stk. 110 mann
  • «Gustavus» 48 stk. 200 mann
  • «Solen» 22 stk. 100 mann
  • «Salvator» 22 stk. 140 mann
  • «Danska Svan» 18 mann brannskip
  • «Förgylda Falken» 10 stk. 44 mann boiert
  • «Fortuna» 10 stk. 50 mann boiert
  • «Gröna Draken» 8 stk. 25 mann boiert
  • «Sjöman» 4 stk. 20 mann boiert

Disse listene er ikke komplette. De forskjellige kildene oppgir ulike antall fartøyer. I det minste er antallet orlogsskip med flere enn tretti kanoner noenlunde sikkert; det var 16 danske linjeskip mot 18 svenske. Partene var derfor mer jevnbyrdige under sjøslaget enn det antallet fartøyer eller størrelsen på besetningene skulle tilsi.

Taktikk[rediger | rediger kilde]

Marinehistorikere i Danmark og andre land er uenige om hva slags taktiske doktriner som ble anvendt under slaget ved Køge bukt. I siste halvdel av 1600-tallet hadde det nedfelt seg to ulike doktriner:

Linjestrid i kjølvannsorden var den formaltaktiske, lære som først på 1700-tallet ble dominerende under sjøslagene Da la skipene seg på rigide slaglinjer under streng kontroll. Den andre doktrinen aksepterte bruk av kjølvannsorden ved å stille opp flåten på linje, men ble kalt den mêléetaktiske orden, siden man tok sikte på å avgjøre kampen i et mêlée (fransk: mølje). Da skulle grupper av skip kjempe mot hverandre på kloss hold. For å oppnå raske avgjørelser brukte Nelson og hans samtidige i Royal Navy den mêléetaktiske doktrine i sine sjøslag under Napoleonskrigene, mer enn hundre år senere.

Det er klart at begge flåter under slaget ved Køge bukt benyttet seg av den mêléetaktiske doktrine. Et et bevart brev fra Karl XI til Horn viser at svenskene skulle forsøke å entre og borde de danske skipene, for der ville avgjørelsen ligge. Niels Juel hadde mange nederlandske offiserer , eller offiserer med opplæring fra Nederland, i sin flåte. Hans taktikk fulgte nederlandsk praksis, som foretrakk den mêléetaktiske doktrinen. Det man vet om forløpet av sjøslaget viser at formaltaktisk doktrine ikke ble fulgt ved Køge bukt.

Sjøslaget[rediger | rediger kilde]

Kl. 4 om morgenen den 1. juli fikk de to flåtene øye på hverandre. Niels Juel var nå nødt til å gå til kamp. Horn lå nemlig sør for Stevns med kurs for Køge bukt. Dette betød at Niels Juel måtte holde sin flåte i stilling og forsvare sin egen ankringsplass. Dersom svenskene skulle ta kontroll over Køge bukt, kunne de sperre innløpet til Øresund og dermed hindre den nederlandske hjelpeflåten fra å unnsette danskene. Horn tok en stor sjanse når han forsøkte å komme forbi den danske flåten, i kjølvannsorden på nordvestlig kurs, nær kysten av Stevns.

Den tredje svenske eskadren under admiral Hans Wachtmeister seilte først, så den første under Horn, og deretter den andre under admiral Hans Clerck. Den danske avantgarden, som besto av den første danske eskadren under admiral Markvard Rodsten, kom etter og seilte parallelt litt nord for den svenske slaglinjen vendt mot Horn og Clerck. Deretter fulgte Niels Juel med den andre danske eskadren i vestlig retning. Niels Juel ville nå forsøke å tvinge svenskene på grunn ved Stevns Klint ved å presse fra øst. Med sine egne 17 skip angrep han 29 svenske skip mens Markor Rodsteen holdt seg litt på avstand.

Niels Juel var i en utsatt stilling. Dersom admiralene i den svenske flåten hadde hatt større erfaring i manøvrering til sjøs, kunne Clerck med sin 2. eskadre ha falt av for vinden og seilt rundt den danske flåten, som dermed ville ha kommet under dobbelt ild. Dessuten var Horns plan nær ved å lykkes fordi de svenske skipene seilte raskere og nådde først fram til Stevns. Men det var da at Niels Juels plan viste seg overlegen. Svenskene var ikke godt nok kjent i farvannet under Stevns. Ettersom danskene var kommet nærmere svenskene enn ventet, måtte flåten vende seg vekk. Først ble flere brannskip sendt mot det danske flaggskipet, slik at det måtte redusere farten for å unngå de farlige fartøyene. Dermed kunne Horn vende flåten mot nord og deretter i østlig retning. Det var da Markor Rodsteen kom til og angrep første svensk eskadre.

Etter at Horn hadde fått kjennskap til at store seil var observert fra Køge bukt i sørlig retning, antok han at det var danske forsterkninger, eller den nederlandske hjelpeflåten. Dermed mente han at han kunne risikere å komme under dobbelt ild. Han måtte vende om flåten og beordret Wachtmeister med den tredje svenske eskadren til å angripe. Men Draken grunnstøtte plutselig ved odden Esketi og ble satt under kraftig beskytning. Wachtmeister var nå i kamp med første danske eskadre og måtte vende tilbake for å hjelpe Draken. I mellomtiden hadde Horn snudd vekk i østlig retning med to tredjedeler av sin egen flåte. Niels Juel oppdaget dette og vendte også i østlig retning.

Nå hadde første og tredje svenske eskadre slått inn på østlig kurs, og danskene hadde mulighet for å innhente dem og angripe. Et stort mêlée oppsto, og skip sloss mot skip på østsiden av Stevns. Det var da Horn gjorde en fatal feil. Han visste fremdeles ikke om den siste og tredje danske eskadren under Markor Rodsteen, og valgte ikke å sette fulle seil da vinden snudde.

Ikke bare kunne Juel ta igjen svenskene, han kunne også seile rakt på med sin egen eskadre. Gjennombruddstaktikken for å bryte seg gjennom en slaglinje var Niels Juel den første til å prøve ut, selv om det bare skjedde ved en tilfeldighet. Sju linjeskip i bakerste del av den svenske kjølvannsordenen ble avskåret, og deretter seilte Jens Rodsten med tredje danske eskadre opp langs svenskene, med Niels Juel på motsatt side. Horn ble satt under dobbelt ild mens andre skip angrep de ensomme svenske skipene under Clerck, som hadde vendt tilbake.

I mellomtiden utkjempet Markvard Rodsten et hardt slag med Wachtmeister og tok Draken. Mens fem sterkt skadede skip flyktet med kurs for Malmö, styrte de gjenværende svenske skipene mot hovedslaget lenger ute til sjøs. Striden var brutal og så hard at Juel måtte flytte sitt flagg fra Christianus V til Fridericus III og deretter til Charlotta Amalia. Skipene på begge sider var til slutt så hardt skadet at mange måtte trekke seg vekk. Kl. 3 om ettermiddagen måtte Horn innse at slaget var tapt.

Skarpt forfulgt av danskene, som tok linjeskipet Svenska Lejonet, kom svenskene seg unna takket være sine raskere skip og mørket som senket seg. I mellomtiden hadde linjeskipene Kalmar, Mercurius og St.Hieronymus nådd fram til Malmö, bare for å oppdage neste dag at nederlenderne var kommet til Øresund. De erobret to skip, og Kalmar ble brent av svenskene for å unngå erobring. Under sjøslaget hadde danskene erobret Mars, Cæsar og Flygande Vargen. Svenskene hadde mistet til sammen åtte linjeskip og noen mindre fartøyer, blant dem Gripen.

Tapene[rediger | rediger kilde]

Som nevnt varierer antall skip fra kilde til kilde. Derfor er det også omstridt hvor mange som falt eller ble tatt til fange under slaget. På den danske siden var det 100 drepte og 275 sårede; dette er overraskende lave tall, i betraktning hvor mange skip som var blitt hardt skadet. På svensk side er tapstallene usikre, men det antas at resultatet av nederlaget var ca. 3 000 falne og tilfangetatte. Eldre svenske kilder oppgir så mange som 4 200 falt eller ble tatt til fange.

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

Seieren ved Køge bukt var avgjørende for resten av krigen. Danskene beholdt herredømmet over Østersjøen. Den suksessen som de danske skipssjefene hadde oppnådd under Niels Juel, gjorde at de nå fikk anerkjennelse for å være blant samtidens beste sjøoffiserer. Dette førte til mindre avhengighet av nederlandsk assistanse. Det var også på tide, for året etter ville ikke Nederland lenger støtte Danmark, ettersom de ville ha fred med Frankrike, Sveriges allierte.

Likevel, danskene hadde hell med seg til sjøs og vant flere minneverdige seire under den skånske krigen. Men generelt gikk det dårligere for dem til lands. Der viste svenskene seg overlegne, og det var der krigen ble avgjort.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Jørgen H. Barfod, Niels Juels flåde Den Danske Flådes Historie 1660-1720 1997 ISBN 87-00-30226-0
  • Hans Christian Bjerg og Ole L. Frantzen, Danmark i Krig 2005 ISBN 87-567-7269-6
  • Svenska slagfält av flere forfattere utlagt av Wahlström & Widstrand 2003 ISBN 91-46-20225-0