Kristianstad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kristianstad

Våpen

Land Sverige Sverige
Län Skåne län
Landskap Skåne
Status By
Areal 17,69 km²
Befolkning 35 711 (2010)
Bef.tetthet 2019 innb./km²

Kristianstad (til 1906 Christianstad) er en svensk by i Skåne län i landskapet Skåne, grunnlagt av kong Christian IV.

Byen er administrasjonssentrum for Kristianstad kommune, og i 2010 hadde byen 35 711 innbyggere. Deler av byen ligger under havnivået, og Sveriges laveste punkt, 2,41 meter under havet, befinner seg i Kristianstad.

Historie[rediger | rediger kilde]

Kristianstads byvåpen.

I 1612 besluttet kong Christian IV å bygge en ny sterkt befestet by i det nordøstlige Skåne, etter at den nærliggende byen var blitt ødelagt av svenskene. Byen, som fikk navn etter kongen sønn, den utvalgte prins[1], skulle danne bolverk mot svenskene og utvikles til en moderne handelsstad.

Beliggenheten på Alløn var glimrende for en festningsby. Herfra kunne man overskue landskapet til alle sider, og Helgeån dannet seilvei for små fartøyer og vareutveksling med omverdenen. Med i beslutningen var at Væ og Åhus' borgere skulle befolke den nye byen, samtidig som de to nevnte byene mistet sine bypriviliegier.

Pga. Allöns mudrete og ustabile grunn, viste foretagendet seg å bli vanskelig. Festningsverker og bygninger måtte fundamenteres ordentlig, fordi vannspeilet store deler av året sto over det normale. Store mengder sten ble derfor fraktet over til øya via en bro. Likevel kunne det ikke unngås at det oppsto senkninger og utsklidninger av vollene.

Festningsbyen[rediger | rediger kilde]

Christian IV av Pieter Isaacsz.

Planen for festningsbyen lå ferdig i 1614, utferdiget med inspirasjon fra renessansens stadsbygningsideer og med bastioner av jordvoller etter nederlandsk mønster, hvor det omliggende terrenget dannet et vollgravsystem. Den eneste adgang for allmennheten foregikk fra syd via porttårn og bro. Gatenettet ble regelrett og inndelt i kvartaler med plass til handelstorv og representative formål. Det eneste som brøt symmetrien var den veldige Trefoldighetskirken.

Modell over den opprinnelige byen.

I tillegg til kirken, lot kongen også oppføre en større representativ bygning på Kongl. Maytts Platz, som i dag inngår i byens lensmuseum. Videre bygget han en skole nær kirken samt et hospital med tilhørende kirkesal og tårnbygning. Resten av byens hus forventet han at de nye borgerne ville bygge. Byen skulle dog være presentabel, så han bannlyste gemene hytter og tillot ikke stråtak pga. brannfaren.[2]

Tavle på hus i Västra Storgatan med navnene Mavritz Dreves og Bodil Nielsdatter, en tysk skomaker med dansk kone.[3] Nederst ses en remsnitterkniv og en sko. Verset lyder: Wo Gott Svm Haus Nicht Gibt Sein Gvnst, So Arbeit Ieder Man vmb Sonst.

Helst så han at det ble oppført stenhus, men avfant seg med at kjøpmenn og borgere fra Væ gjenoppførte bindingsverkshus med materialer fra den nedlagte byen. De fornemste byggegrunnene ved Store Torv, nær den påtenkte slottsbygningen, var forbeholdt fremtredende personer, mens kjøpmenn holdt til omkring Lille Torv. Håndværkerne ble henvist til mindre representative bakstræder.

Av hensyn til avvanning ble det gravet en kanal tvers igjennom byen. Den 470 m lange broen ut til øya sto helt ferdig i 1616, og det ble bygget nye veier for å forbinde den nye byen med resten av Skåne og Blekinge. Seilleden til Østersjøen ble forbedret ved graving av kanaler til Helgeåns utmunning ved Åhus.

Christianstad ble således et revolusjonerende anlegg i Norden; den første moderne by i full skala uten middelalderens krokede gater og streder, med en åpen og luftig bebyggelse.

Svensk tid[rediger | rediger kilde]

Danske soldater gjenerobrer Christianstad 1676, maleri av Claus Møinichen, 1686.

Byen ble sammen med Skåne overgitt til Sverige ved freden i Roskilde 1658, men ble i en kort periode erobret tilbake i 1676. Det siste forsøk på tilbakeerobring var i 1710, som kun varte én måned.

På slutten av 1600-tallet fantes i alle gatenes hus et stort antall kjøpmenn og omkring hundre håndverks­mestre.[4] Byens viktigste eksportvarer var i sær bek, tjære og potaske som kunne fremstilles fra de store skogene mot nord. Nederlandske og tyske agenter hørte til byens handelsmenn, noen av dem hadde egne handelsskip som seilte på europeiske havner. Ved midten av 1700-tallet var Christianstad den fremste sjøfartsby i Skåne.[5]

Handelen med utenlandske havner bidro også til å fremme byens egne industrier med kledefabrikker, farverier, garverier og tobakksfremstilling. Utenfor byen lå et stort teglverk og en sepefabrikk. I begynnelsen av 1800-tallet ble forutsetningene for handel endret som følge av Napolenskrigene. I tillegg hadde Helgeån, byens livsnerve, dannet et nytt utløp mot Østersjøen så vanndybden ved utskipningsstedet Åhus ble mindre. Man måtte derfor i stedet bruke de vanskelige landveiene til transport av varer, og Christianstads utenrikshandel skrumpet omsider inn til ingenting.

Norreport av barokkarkitekten Carl Hårlemann, tegnet i 1752, oppført i 1766.

Inntil 1847 var Christianstad det sydlige Sveriges viktigste militærby.[6] En brann la dette året det meste av byens sydlige del øde, og samme år opphørte statusen som festningsby. Vollanleggene ble første revet ned omkring århundreskiftet 1900 og erstattet med brede boulevardanlegg. I dag er bybildet dominert av store og imponerende bygninger fra denne tid, tilsammen med 17-1800-tallets kasernebyggerier.

Kristianstad var administrasjonssentrum for Kristianstads län, som eksisterte i årene 17191997. Ved sammenslåingen av Malmöhus og Kristianstads län til Skåne län ble administrasjonssentret lagt til Malmö. Kristianstad beholdt den opprinnelige stavemåten til 1906, da en svensk rettskrivningsreform moderniserte alle stedsnavn.

Kristianstads vennskapsby i Norge er Kongsberg.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stedsnavn i Skåne.
  2. ^ Kurt Sørensen, Kristianstad. Kulturhistorisk guide for den rejsende til Christian IVs renæssancestad i det nordlige Skåne, Helgeåen, 2010.
  3. ^ Lauring, Palle: Danmark i Skåne, Gyldendal, 1999.
  4. ^ Kurt Sørensen, Kristianstad. Kulturhistorisk guide for den rejsende til Christian IVs renæssancestad i det nordlige Skåne, Helgeåen, 2010.
  5. ^ Kurt Sørensen, Kristianstad. Kulturhistorisk guide for den rejsende til Christian IVs renæssancestad i det nordlige Skåne, Helgeåen, 2010.
  6. ^ Stilling, Niels Peter: Kulturminder i Skåne, Politiken 2002.

Galleri[rediger | rediger kilde]