Skattepolitikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Skattepolitkikk er et politisk partis eller myndighetenes prinsipielle synspunkter på og praktiske fremgangsmåte for utformingen og innretningen av skattenelønns- og andre inntekter (f.eks. kapitalinntekter), bolig, annen fast eiendom, formue, arv samt avgifter.

Skatte- og avgiftspolitikken har tre hovedmål: Den skal bidra til offentlige inntekter, utjevning av inntekter og levekår og til effektiv ressursutnyttelse.[1]

Motsetningene i skattepolitikken følger en utpreget «høyre-venstre-akse» , og hovedproponentene vil i de fleste land argumentere hovedsakelig med hensynet til enten vekst, eller atferd, eller fordeling. Det er antakelig bred oppslutning om at veksttakten avhenger av skattesatsnes nivå, at publikums atferd avhenger av skattenes innretning (f.eks mellom inntektsskatt og forbruksskatt), og at den økonomiske og sosiale fordeling i samfunnet avhenger av skattesatsenes progresjon.

Skattepolitikken har vært et viktig politisk og vitenskapelig debattema i lang tid. Usosial skattlegging har spilt en rolle i venstre-populistisk og revolusjonær bevegelse i så ulike stater som Romerriket, Tsar-Russland og dagens Norge. Radikale skattekutt for å stimulere arbeidsinnsats og vekst er et viktig element i såkalt «dynamisk skattepolitikk», som for alvor seiret i mange land på 1980-tallet med talspersoner som Ronald Reagan, Margaret Thatcher, Poul og Kåre Willoch. I nyere tid har såkalt «grønn» skattepolitikk kommet i sentrum, med økt fokus på å skattlegge forbruk gjennom særavgifter, eller internasjonale finanstransaksjoner gjennom såkalt Tobin-skatt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ NOU 2003: 9 Skatteutvalget, mandat, besøkt 25. januar 2010