Sigfrid Karg-Elert

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sigfrid Karg-Elert
Født21. nov. 1877[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Oberndorf am Neckar[5]
Død9. apr. 1933[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (55 år)
Leipzig[6]
BeskjeftigelseKomponist, pianist, organist, musikkforsker, musikkpedagog, universitetslærer Rediger på Wikidata
Utdannet vedHochschule für Musik und Theater Leipzig
NasjonalitetTyskland
GravlagtSüdfriedhof Leipzig

Sigfrid Karg-Elert (opprinnelig Siegfried Theodor Karg; født 21. november 1877 i Oberndorf am Neckar i kongeriket Württemberg i Det tyske keiserrike, død 9. april 1933 i Leipzig i Sachsen) var en tysk organist og komponist. Han skrev musikk innen flere stilarter (fra senromantikk til modernisme).

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Siegfried Karg var yngstemann av en søskenflokk på tolv; faren var bokhandleren (eller kanskje avisredaktør?) Johann Jacob Karg, og moren var Marie Auguste Karg, født Ehlert (sic). Familien slo seg ned i Leipzig i 1882, der Siegfried fikk sin første musikkundervisning og private pianotimer. Han presenterte sine første forsøk på komposisjon under en samling av komponister, og komponisten Emil von Reznicek fikk ordnet med et treårig gratisstudium for ham ved Leipzigkonservatoriet (Königliches Konservatorium der Musik). Slik fikk han anledning til å studere med Salomon Jadassohn, Carl Reinecke, Alfred Reisenauer og Robert Teichmüller.

Fra august 1901 til september 1902 var han pianolærer i Magdeburg. Det var her han endret sitt navn til Sigfrid Karg-Elert, ved å legge en variant av morens pikenavn til sitt etternavn, og stave fornavnet sitt på svensk manér.

Komponist[rediger | rediger kilde]

Tilbake i Leipzig begynte han å vie seg til komponering, særlig for (inspirert av Edvard Grieg, som han beundret stort). I 1904 møtte han publisisten Carl Simon, som introduserte han for harmoniet. Fra da og til sin død skulle han skape de viktigste og fleste verker tilpasset dette instrument. Og det han i ettertid er mest kjent for, er engasjementet for harmonium-musikken. Ved siden av César Franck er han den komponist som i mest omfattende grad har utforsket de muligheter for ekspressivt spill som harmoniet gir. Karg-Elert har levert en lang rekke komposisjoner for dette instrumentet. Han var særlig opptatt av kunstharmoniet, som er en «konsertutgave» av det mer folkelige tråorgelet.

Oppmuntret av organisten Paul Homeyer skrev han orgelversjoner for flere av disse harmoniumkomposisjonene, og skrev det første av sine verker beregnet nettopp for kirkeorgel, 66 Choral-Improvisationen op. 65 i 1909.

I 1910 giftet han seg med Louise Kretzschmar (1890–1971); fire år etter ble deres datter Katharina født.

Etter å ha tjenestegjort som regimentsmusiker under første verdenskrig ble Karg-Elert instruktør i musikkteori og komposisjon ved Leipzigkonservatoriet i 1919.

Det kulturelle klima i Tyskland fra 1920-årene og utover var svært avvisende til den musikk den internasjonalt orienterte og fransk-influerte Karg-Elert stod for. Selv om hans verker ble høyt skattet utenfor hjemlandet, særlig i Storbritannia (Organ Music Society of London arrangerte en tidagers festival til hans ære i 1930) ohg i USA, ble hans musikk nesten helt neglisjert i Tyskland (det var først noen år etter neste verdenskrig at dette skulle slå om). Dette fikk ham til å takke ja til en orgelkonsertturné i Amerika våren 1932. Musikalsk gikk dette slett ikke bra Conley 2001. Han slet med en diabetes som snart etter skulle koste ham livvet, og svekket som han var kom han til kort når man sammenlighet ham med den virtuosostandard som amerikanerne var blitt vant til fra organister av det nivå som Marcel Dupré og Louis Vierne hadde satt.

Blant nasjonalsosialistene, som ikke likte hans musikk, var det noen som må ha trodd han var jøde. Han ble derfor medtatt i et smede-leksikon over jødiske komponister, det beryktede Lexikon der Juden in der Musik. Feilen ble rettet i senere utgave. Men hans musikk var uansett ikke høyt skattet - ikke før etterkrigstidens orgelbevegelse i Tyskland gjenoppdaget den.

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

Orgelverker[rediger | rediger kilde]

  • 66 Choral-Improvisationen op. 65
  • Trois Impressions op. 72
  • Chaconne und Fugentrilogie mit Choral op. 73
  • Sonatine a-Moll op. 74. Möseler, Wolfenbüttel 1977
  • 20 Präludien und Postludien op. 78
  • 3 Symphonische Kanzonen für Orgel op. 85
  • 10 Charakteristische Tonstücke op. 86
  • Symphonischer Choral „Ach bleib mit deiner Gnade“ op. 87, 1
  • Symphonischer Choral „Jesu meine Freude“ op. 87, 2
  • Symphonischer Choral „Nun ruhen alle Wälder“ op. 87, 3
  • 3 Pastelle op. 92
  • Seven Pastels from the Lake of Constance op. 96
  • Cathedral Windows op. 106
  • Drei Impressionen op. 108
  • Triptych op. 141
  • Drei neue Impressionen op. 142
  • Sinfonie fis-Moll op. 143
  • Kaleidoskop op. 144
  • Musik für Orgel op. 145
  • Introduktion, Passacaglia und Fuge über B-A-C-H op. 150 (Originalfassung verschollen). Neufassung von Wolfgang Stockmeier. Möseler, Wolfenbüttel 2000
  • Acht kurze Stücke op. 154
  • Rondo alla campanella op. 156. Möseler, Wolfenbüttel 1986

Harmoniumverker[rediger | rediger kilde]

  • Passacaglia, es, op. 25, 1903–5, rev. als op. 25b, org, 1905–7
  • 6 Skizzen, op. 10, 1904
  • Improvisation (Ostinato und Fughetta), E, op. 34, 1905, arr. org
  • 5 Monologe, op. 33, 1905, no.4 arr. org
  • Partita, D, op. 37, 1905, movts 1, 3, 4, arr. org, 1906–11
  • Phantasie and Fugue, D, op. 39, 1905, arr. org
  • 5 Aquarellen, op. 27, 1905, arr. org Kunstharmonium
  • 8 Konzertstücke, op. 26, 1905–6, nos.1, 4, 6, 7 arr. hmn, pf Kunstharmonium
  • Sonata no.1, b, op. 36, 1905, 2nd movt arr. org Kunstharmonium
  • 3 Sonatinas, G, e, a, op. 14, 1906 Kunstharmonium
  • Scènes Pittoresques, op. 31, 1906, nos.1 and 6 arr. hmn/pf Kunstharmonium
  • Silhouetten, op. 29, hmn/pf, 1906; Leichte Duos (T. v. Obendorff), c, woo 7, hmn/pf, 1906 Kunstharmonium
  • Poesien, op. 35, hmn/pf, 1907 Kunstharmonium
  • Renaissance, op. 57, 1907 Kunstharmonium
  • 5 Miniaturen, op. 9, 1908 Kunstharmonium
  • Sonata no.2, b, op. 46, 1909–12, 2 movt arr. org, 1911 Kunstharmonium
  • 2 Tondichtungen op. 70, 1910 Kunstharmonium
  • Intarsien, op. 76, 1911 Kunstharmonium
  • Schule für Harmonium, op. 99
  • Portraits von „Palestrina bis Schönberg“, op. 101, 1913–23
  • Die hohe Schule des Ligatospiels, op. 94, hmn/pf, 1912
  • Erste grundlegende Studien, op. 93, 1913
  • Gradus ad Parnassum, op. 95, 1913–14
  • 12 Impressionen, op. 102, 1914
  • Romantische Stücke (Impressionen aus dem Riesengebirge), op. 103, 1914;
  • 7 Idyllen, op. 104, 1914
  • Tröstungen (8 religiöse Stimmungsbilder), op. 47, 1918
  • Innere Stimmen, op. 58, 1918–19

Klaververker[rediger | rediger kilde]

  • Reisebilder. Eine Suite von acht Klavierstücken op. 7
  • Drei Walzer-Capricen. Für Klavier zu vier Händen op. 16
  • Aus dem Norden. Sechs lyrische Stücke op. 18
  • Scandinavische Weisen. Sieben Vortragsstücke op. 28
  • Walzerszenen op. 45
  • Sonate Nr. 1 fis-moll op. 50
  • Patina. Zehn Miniaturen im Stile des XVIII. Jahrhunderts op. 64 [I]
  • Drei Sonatinen op. 67
  • Dekameron. Eine Suite (a-Moll) von zehn leichten, instruktiven Charakterskizzen op. 69
  • Poetische Bagatellen op. 77
  • Sonate Nr. 2 op. 80 (gilt heute als verschollen)
  • Sonate (Patetica) Nr. 3 cis-Moll op 105
  • Partita (g-Moll) op. 113
  • Exotische Rhapsodie (Dschungel Impressionen) op. 118
  • Heidebilder. Zehn kleine Impressionen op. 128
  • Mosaik. 29 kleine, instruktive Stücke op. 146

Kammermusikk[rediger | rediger kilde]

  • 2 Stücke für Violine und Orgel op. 48b
  • Trio für Oboe, Klarinette und Englischhorn op. 49/1
  • Sonate für Violoncello und Klavier A-Dur op. 71
  • Zehn Charakterstudien für zwei Violinen op. 90
  • Sonate für Flöte und Klavier B-Dur op. 121
  • Sonate für Klarinette solo op. 110
  • Sonate für Klarinette (Viola) und Klavier H-Dur op. 139b
  • 25 Capricen und Sonate fuer Saxophon solo op. 153
  • Sinfonische Kanzone für Flöte und Klavier op. 11

Vokalmusikk[rediger | rediger kilde]

  • Die Grablegung Christi op. 84
  • 2 Gesänge mit Orgel op. 98
  • Requiem op. 109

Andre verker[rediger | rediger kilde]

  • Etüden-Schule für Oboe oder Englisch Horn op. 41

Skrifter[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Sigfrid-Karg-Elert, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Musicalics, Musicalics komponist-ID 80002[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sigfrid Karg-Elert – Die theoretischen Werke. Paderborn: Verlag Peter Ewers. 2005. 
  • Hermann F. Bergmann: Harmonie und Funktion in den Klavierwerken von Sigfrid Karg-Elert (1877–1933). Münster 1991
  • Sonja Gerlach: Sigfrid Karg-Elert: Verzeichnis sämtlicher Werke. Zimmermann, Frankfurt/Main 1984, ISBN 3-921729-23-8
  • Günter Hartmann: Sigfrid Karg-Elert und seine Musik für Orgel. 2 Bände. Bonn 2002
  • Stanley Sadie. The New Grove Dictionary of Music and Musicians. London: Macmillan Publishers. 
  • Elke Völker (2007). Sigfrid Karg-Elert – Music for Organ – Der Jugendstilkomponist im Spannungsfeld seiner Zeit. Paderborn: Peter Ewers Verlag. 
  • (de) Anton Würz: «Karg-Elert, Sigfrid Theodor.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 11, Duncker & Humblot, Berlin 1977, ISBN 3-428-00192-3, s. 154–156 (digitalisering).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]