Marcel Dupré

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Marcel Dupré

Marcel Dupré (født 3. mai 1886, død 30. mai 1971), var en fransk organist, pianist, komponist og pedagog. Flere norske organister har studert med ham, blant andre Søren Gangfløt.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Marcel Dupré ble født i Rouen i Normandie i Frankrike i en musikalsk familie og han var et vidunderbarn. Hans far Albert Dupré var organist i Rouen. Marcel begynte på Paris Conservatoire i 1904. Der studerte han med Louis Diémer og Lazare Lévy (piano), Alexandre Guilmant og Louis Vierne (orgel), og Charles-Marie Widor (komposisjon). I 1914 vant Dupré Grand Prix de Rome for sin kantate Psyché. I 1926 ble han utnevnt til professor i orgelspill og improvisasjon på konservatoriet, en stilling han beholdt til 1954.

Dupré ble berømt for å ha holdt mer enn 2000 orgelkonserter i Europa, USA, Canada og Australia. I 1920 holdt han en konsertserie på ti konserter hvor han fremførte Johann Sebastian Bachs samlede verker på konservatoriet og året etter gjentok han dem i Palais du Trocadéro, begge gangene helt og fullt utenat. Da han ble sponset til å ta en turne i USA, ble hans navn internasjonalt kjent.

I 1934 etterfulgte Dupré Charles-Marie Widor som titulær organist i St. Sulpice i Paris, en post han beholdt til sin død i 1971.

Fra 1947-1954 var han direktør for Det amerikanske konservatoriet, som bruker Ludvig XVs fløy av Château de Fontainebleau nær Paris. I 1954 etterfulgte han Claude Delvincourt som direktør for konservatoriet i Paris, en jobb han hadde til 1956. Han døde i 1971 i Meudon nær Paris i en alder av 85 år.

Som komponist produserte han 65 opusnummer i et bredt spekter av verker. Han underviste også to generasjoner av velkjente organister som Jehan Alain og Marie-Claire Alain, Pierre Cochereau, Jeanne Demessieux, Rolande Falcinelli, Jean Guillou, Jean Langlais og Olivier Messiaen, for bare å nevne noen få. Når man ser bort fra noen få fine verker for folk som ønsker å bli organister, slik som 79 Chorales op. 28, er de fleste av hans verker fra moderat til svært vanskelige, og noen av dem stiller nesten umulige tekniske krav til utøveren (for eksempel Évocation op. 37, Suite, op. 39, Deux Esquisses op. 41 og Vision op. 44).

De av hans stykker som oftest høres og blir spilt inn, er fra hans tidlige år. Da skrev han Trois Preludes et Fugues, Op. 7 (1914), hvor det første og det tredje preludiet med ekstremt hurtig tempo, hurtige figurer og krevende pedalbruk ble vurdert som umulig å spille av ingen ringere enn Widor. Faktisk var det ingen andre enn han selv som kunne spille dem de første årene.

På mange måter ble Dupré sett på som en Paganini for orgel. Han var en virtuos av høyeste klasse og bidro sterkt til utviklingen av teknikk, både i sin orgelmusikk og i sine pedagogiske verker. På samme måte som for Paganini er hans musikk relativt ukjent for musikere som ikke spiller det instrumentet den er skrevet for. En rettferdig og objektiv kritikk av hans musikk på ta hensynt til det faktum at noen ganger blir vekten på virtuositet og teknikk ødeleggende for musikalsk innhold og substans. Men hans mer suksessfulle verker kombinerer denne virtuositeten med høy grad av musikalsk integritet. Dette gjelder verk som Symphonie-Passion, Chemin de la Croix, Preludes et Fugues, Esquisses , Évocation og Cortège et Litanie.

Dupre gav også ut studieutgaver av orgelverkene til Bach, Händel, Mozart, Liszt, Mendelssohn, Schumann, César Franck og Alexander Glazunov. Han skrev også en orgelskole i 1927, to avhandlinger om orgelimprovisasjon (1926 og 1937) og bøker om harmonisk analyse (1936), kontrapunkt (1938), fuge (1938) og om å akkompagnere gregoriansk sang (1937) i tillegg til essays om orgelbygging, akustikk og musikkfilosofi. Som improvisatør overgikk Dupré trolig alle i det 20. århundre, han kunne ta et gitt tema og spontant veve hele symfonier rundt dem, ofte med utsøkte kontrapunktiske elementer, også inkludert fuger. At han maktet slikt skyldets både hans strålende evner og hans harde arbeid med å skrive ned øvelser på papir når han ikke øvde på sitt orgel eller komponerte. Selv om hovedvekten av hans komposisjoner er for orgel, inkluderer hans verkliste også komposisjoner for piano, orkester og kor så vel som kammermusikk og et antall transkripsjoner. Noen verker ble først publisert av HW Gray. Når de nå er gått ut og ikke lenger er å få tak i, har Crescendo Music Publications begynt å gi dem ut på nytt.

Komposisjoner[rediger | rediger kilde]

Orgel solo[rediger | rediger kilde]

  • Élévation op. 2
  • Trois Préludes et Fugues op. 7 (1914)
  • Scherzo op. 16 (1919)
  • Vêpres de la Vierge – Fifteen Pieces op. 18 (1919)
  • Cortège et Litanie op. 19 No. 2 (Transcription of the piano version, 1921)
  • Variations sur un noël op. 20 (1922)
  • Suite Bretonne op. 21 (1923)
  • Symphonie-Passion op. 23 (1924)
  • Lamento op. 24 (1926)
  • Deuxième Symphonie op. 26 (1929)
  • Sept Pièces op. 27 (1931)
  • Seventy-Nine Chorales op. 28 (1931)
  • Le Chemin de la croix op. 29 (1931)
  • Trois Élévations op. 32 (1935)
  • Angélus op. 34 No. 1 (1936)
  • Trois Préludes et Fugues op. 36 (1938)
  • Évocation op. 37 (1941)
  • Le Tombeau de Titelouze op. 38 (1942)
  • Suite op. 39 (1944)
  • Offrande à la Vierge op. 40 (1944)
  • Deux Esquisses op. 41 (1945)
  • Paraphrase on the Te Deum op. 43 (1945)
  • Vision op. 44 (1947)
  • Eight Short Preludes on Gregorian Themes op. 45 (1948)
  • Épithalame without opus (1948)
  • Variations sur 'Il est né le divin enfant' without opus (1948)
  • Miserere Mei op. 46 (1948)
  • Psaume XVIII op. 47 (1949)
  • Six Antiennes pour le Temps de Noël op. 48 (1952)
  • Vingt-Quatre Inventions op. 50 (1956)
  • Triptyque op. 51 (1957)
  • Nymphéas op. 54 (1959)
  • Annonciation op. 56 (1961)
  • Choral et Fugue op. 57 (1962)
  • Trois Hymnes op. 58 (1963)
  • Two Chorales op. 59 (1963)
  • In Memoriam op. 61 (1965)
  • Méditation without opus (1966)
  • Entrée, Canzona et Sortie op. 62 (1967)
  • Quatre Fugues Modales op. 63 (1968)
  • Regina Coeli op. 64 (1969)
  • Vitrail op. 65 (1969)
  • Souvenir op. 65bis (1965)

Orgel med andre instrumenter[rediger | rediger kilde]

  • Cortège et Litanie op. 19 for orgel og orkester (Transkripsjon av piano versjon, 1921)
  • Symphonie g-moll op. 25 for orgel og orkester (1927)
  • Ballade op. 30 for orgel og piano (1932)
  • Concerto e-moll op. 31 for orgel og orkester (1934)
  • Poème héroïque op. 33 for orgel, brass og skarptromme (1935)
  • Variations on two themes op. 35 for orgel og piano (1937)
  • Sinfonia op. 42 for orgel og piano (1946)
  • Quartet op. 52 for violin, viola, cello og orgel (1958)
  • Trio op. 55 for violin, cello og orgel (1960)
  • Sonata a-moll op. 60 for cello og orgel (1964)

Kormusikk[rediger | rediger kilde]

  • Les Normands op. 1 for kor og orkester (1911)
  • Psyché op. 4 for stemmer og orkester (1914)
  • Quatre Motets op. 9 for stemmer og to orgel (1916)
  • De Profundis op. 17 for soli, kor, orgel og orkester (1917)
  • Ave Verum op. 34 Nr. 2 for stemmer og strykere (1936)
  • La France au Calvaire op. 49 for soli, kor, orgel og orkester (1953)
  • Deux Motets op. 53 for sopran og kor (1958)

Piano solo[rediger | rediger kilde]

  • Six Préludes op. 12 (1916)
  • Marche militaire op. 14 (1915)
  • Quatre Pièces op. 19 (1921)
  • Variations C# minor op. 22 (1924)

Kammermusikk[rediger | rediger kilde]

  • Sonate g-moll op. 5 for violin og piano (1909)
  • Quatre Mélodies op. 6 for stemme og piano (1913)
  • Deux Pièces op. 10 for klarinett og piano (1917)
  • À l'amie perdue op. 11 for stemme og piano (1911)
  • Trois Pièces op. 13 for cello og piano (1916)

Forskjellige verker[rediger | rediger kilde]

  • Élevation op. 2 for harmonium (1911)
  • Fantaisie B minor op. 8 for piano og orkester (1912)
  • Marche militaire op. 14 for orkester (Transcripsjon av pianoversjon, 1915)
  • Orientale op. 15 for orkester (1916)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bruno Chaumet. Marcel Dupré, Souvenirs. Paris: Association des Amis de l'Art de Marcel Dupré, 2006.
  • Robert Delestre. L'oeuvre de Marcel Dupré. Paris: Éditions "Musique Sacrée", 1952.
  • Jeanne Demessieux. "L'art de Marcel Dupré." Études (Paris, April 1950).
  • Rolande Falcinelli. Marcel Dupré, 1955: Quelques oeuvres. Paris: Alphonse Leduc, 1955.
  • Bernard Gavoty. Marcel Dupré. Les grands Interprètes. Genève, Switzerland: Éditions René Kister, 1955.
  • Michael Murray. French Masters of the Organ. New Haven: Yale University Press, 1998.
  • Michael Murray. Marcel Dupré: The Work of a Master Organist. Boston: Northeastern University Press, 1985.
  • Graham Steed. The Organ Works of Marcel Dupré. Hillsdale, NY: Pendragon Press, 1999.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]