Rue de Rivoli
| Rue de Rivoli | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Basisdata | |||
| Land | Frankrike | ||
| Kommune | 1. arrondissement, 4. arrondissement, Saint-Germain-l'Auxerrois, Halles, Quartier du Palais-Royal, Quartier Saint-Merri, Quartier Saint-Gervais, Quartier de la Place-Vendôme | ||
| Navngivning | 3. mai 1848 | ||
|
| |||
 rue de Rivoli 48°51′25″N 2°21′13″Ø | |||
Rue de Rivoli er en gate i 1. arrondissement og i 4. arrondissement i Paris og har i lang tid utgjort en av de viktigste gateaksene i byen.
Historie[rediger | rediger kilde]
Gatens bygninger ble etter førstekonsul Napoleon Bonapartes uttrykkelige anvisning anlagt med gjennomløpende arkader etter bygningskunstnerisk forbilde fra Place des Vosges. Napoleon lanserte på denne tid omfattende byggeprosjekter for modernisering og forskjønnelse av Paris.
Beslutningen om å bygge gaten ble fattet den 9. oktober 1801. Senere ble prosjektet del av Baron Haussmanns byplanleggingsplan. Utførelsen av arbeidene fulgte på grunnlag av et dekret av 21. april 1802 etter tegninger av arkitekten Charles Percier. Først ble gateavsnittet nær og vest for Louvre anlagt mellom 1806 og 1835. Det østlige gateløp stammer fra Karl Xs, Ludvig Philipps og keiser Napoléon IIIs tid. De første bygninger som fulgte arkadebyggemåten ble bygd fra 1811. Nødvendige ekspropriasjoner ble muliggjrt ved lov av 4. oktober 1849 og et dekret av 23. desember 1852. Den komplette gaten ble i 1865 klar for trafikk med det opprinnelige navnet rue Impériale. Det senere navnet Rue de Rivoli kommer fra den italienske småbyen Rivoli ved Verona, nær der Napoleons franske revolusjonshær den 14. og 15. januar 1797 beseiret østerrikerne i der slaget ved Rivoli.
Hôtel Meurice (Rue de Rivoli 228) var fra 9. august 1944 hovedkvarter for den tyske stattholder Dietrich von Choltitz, som undertegnet kapitulasjonen den 25. august 1944 kl 14.45. Choltitz kunne overlate en nesten uskadet hovedstad til franskmennene; ved at generalen saboterte Adolf Hitlers ordrer om ødeleggelser ble byen bevart fra Stalingrads, Warszawas og Berlins skjebne. General von Choltitz skulle egentlig ha formidlet Hitlers befaling om å kjempe til siste mann og legge byen i ruiner.[1]
Rue de Rivoli er en av de mest kjente innkjøpsgater i Paris. Den strekker seg med en lengde på 3,07 kilometer og en bredde på 20,78 meter i øst-vest-retning mellom Rue de Sévigné og Place de la Concorde; den østlige forlengelsen av gateaksen, Rue Saint-Antoine, fortsetter til Place de la Bastille. Den vestlige forlengelse er Avenue Gabriel, som løper parallelt med Avenue des Champs-Élysées.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ DER SPIEGEL 36/1964 vom 2. September 1964, Karl kam nicht an, S. 79 ff. Arkivert 6. oktober 2013 hos Wayback Machine.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Chris Boicos u.a. (1994). Paris. Berlin: RV Reise- und Verkehrsverlag. s. 121–123, 130, 314.
- Julia Droste-Hennings, Thorsten Droste (2003). Paris. Eine Stadt und ihr Mythos. Köln: DuMont-Reiseverlag. s. 46.
- Fritz Stahl (1929). Paris. Eine Stadt als Kunstwerk. Berlin: Rudolf Mosse Buchverlag.
- Heinfried Wischermann (1997). Architekturführer Paris. Ostfildern: Gerd Hatje Verlag. s. 30, 96, 120.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Rue de Rivoli (Paris) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- insecula.com: "Rue de Rivoli"
- "Paris History: Rue de Rivoli"