Place de la Bastille

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Julisøylen - Colonne de Juillet.
Napoleons elefant

Place de la Bastille er en plass i Paris, mellom 4., 11. og 12. arrondissement. Den er anlagt der festningen Bastillen en gang lå.

Midt på plassen står Colonne du Juillet (= juli-søylen), reist til minne om julirevolusjonen i 1830, da Karl X ble avsatt og erstatta med borgerkongen Ludvig Filip. Da Ludvig Filip i sin tur ble styrta i februarrevolusjonen 1848, fikk søylen en ny inskripsjon.

Til tohundreårsjubileet for den franske revolusjon i 1989 åpnet den nye Paris-operaen – Opéra Bastille – som i dag dominerer plassen.

Stormen på Bastillen er sjølve symbolet på franskmennenes frihetsbestrebelser og den franske republikk; derfor har Bastille-plassen stor symbolverdi. Fortsatt brukes plassen til store politiske markeringer, som under de store demonstrasjonene mot Le Pen i 2002.

Napoleons elefant[rediger | rediger kilde]

Napoleon hadde planlagt å reise sin triumfbue på tomten der Bastillen hadde ligget, men det østlige Paris var dengang et nedslitt arbeiderstrøk, så han fikk i stedet triumfbuen sin lenger vest i byen. Han mente likevel at en statue av en elefant ville være et passende minnesmerke på Bastille-tomten, selv om elefanter symboliserte den tapende part i de puniske kriger. Elefanten skulle støpes av bronse fra kanoner erobret i Spania. Det skulle sprute vann fra snabelen, og statuen skulle være stor nok til at publikum kunne gå opp en innvendig trapp til tårnet på ryggen dens. Imidlertid krevde våpenindustrien den bronsen som fantes, så i stedet for en bronsestatue ble en elefant av gips satt opp på plassen, stor som et hus i tre etasjer. Etter Napoleons fall planla bourbonerne å reise en elefantstatue der i marmor, men så klarte de ikke å avse mer enn åtte hundre francs årlig som lønn til en vaktmann ved navn Levassure, som bosatte seg sammen med rottene i det ene av statuens smuldrende bein.[1]

Mellom 1814 og 1846 ruvet elefanten over Bastilleplassen, som var et hav av søle i vinterregnet og en støvmark i sommervarmen. Under julirevolusjonen i 1830 hadde statuen mistet en støttann, og var svart og grimet av sot og skitt, omgitt av løvetann og tistel. Prosjektene med å grave ut Canal d'Ourcq og jevne Bastilleplassen, fikk statuen til å sige ned i grunnen. Store hull dannet seg i gipsen og ble nattely for rotter, hjemløse katter og omstreifere. Alt fra slutten av 1820-tallet var husene rundt plassen sterkt plaget av rottegjenger som holdt til i statuen, og foretok rene raid mot bolighusene i strøket. Myndighetene vurderte å omplassere gipskjempen til Tuileriene eller Les Invalides, men den ble stående til 1846.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Simon Schama: Citizens (s. 3-4), Penguin books, 1989, ISBN 0-14-017206-8
  2. ^ Simon Schama: Citizens (s. 4-5)