Robert de Beaumont, 2. jarl av Leicester

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Robert de Beaumont, 2. jarl av Leicester (11045. april 1168) var justiciar av England i årene 11551168.

Etternavnet «de Beaumont» er en senere tilskrivelse fra slektsforskere. Den eneste samtidige tilnavn han fikk var som «Robert, sønn av greve Robert». Henry Knighton, en kronikør fra 1300-tallet, omtalte ham som Robert «Le Bossu» i betydningen «Robert pukkelryggen» på fransk.

Tidlig liv og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Robert var en engelsk adelsmann av normannisk-fransk avstamming. Han var sønn av Robert de Beaumont, greve av Meulan og 1. jarl av Leicester, og Elizabeth de Vermandois. Han var tvillingbror med Waleran de Beaumont. Det er ikke kjent om de var identiske eller broderlige tvillinger, men det faktum at de blir nevnt av samtidige kilder som tvillinger indikerer at de sannsynligvis var identiske.

De to brødrene, Robert og Waleran, ble adoptert av den kongelige husholdningen kort tid etter deres fars død i juni 1118 (hvor Robert da arvet sin fars andre tittel som jarl av Leicester). Deres landområder på begge sider av den engelske kanal ble styrt av en gruppe verger, ledet av deres stefar, William de Warenne, 1. jarl av Surrey. De fulgte kong Henrik I av England til Normandie for å møte pave Callistus II i 1119 og hvor kongen egget dem til å diskutere filosofi med kardinalene.

Begge brødrene var skrive- og lesekyndige, og klosteret Abingdon Abbey hevdet senere å ha vært Roberts skole, men selv om dette er mulig er ikke denne redegjørelsen troverdig. En bevart avhandling om astronomi[1] har en dedikasjon «til jarl Robert av Leicester, den mann av forretninger og inngående lærdom, meget kunnskap i lovsaker» som kan være denne Robert. Ved sin død etterlot han sin Salmenes bok til det kloster som han grunnla i Leicester, og som fortsatt var i dets bibliotek på slutten av 1300-tallet. Denne eksistensen indikerer at som mange andre andelsmenn i sin tid fulgte han de kirkerettslige tidene for sin kapell.

Karriere ved det normanniske hoff[rediger | rediger kilde]

I 1120 ble Robert erklært som myndig og arvet det meste av sin fars eiendommer i England mens hans bror fikk de franske landområdene. Imidlertid i 1121 brakte kongelig gunst Robert de store normanniske eiendommene og titlene Breteuil og Pacy-sur-Eure med hans ekteskap med Amice de Montfort, datter av en bretagnsk opprører eller brysom person som kongen hadde konfiskert eiendommene til i 1119. Robert tilbrakte en del av sin tid og ressurser over de neste tiårene til å integrere de vanskelige og uavhengige baronene i Breteuil i hans større kompleks av eiendommer. Han deltok ikke i sin brors store normanniske opprør mot kongen i 11231124. Han opptrådte med ujevne mellomrom ved det kongelige hoff til tross for hans brors fangenskap, som denne satt i fram til 1129. Deretter ble brødrene ofte funnet sammen ved kong Henriks hoff.

Robert holdt landområder over hele England. På 1120-tallet og 1130-tallet forsøkte han å rasjonalisere sine eiendommer i Leicestershire. Områdene i Lincoln og jarledømmet Chester ble tatt med makt. Dette utvidet helheten av hans eiendommer i sentrale Midlands, forbundet med Nuneaton, Loughborough, Melton Mowbray og Market Harborough.

I 1135 var tvillingene tilstede ved kong Henriks dødsseng. Roberts handlinger i forbindelse med kongens etterfølger er ikke kjent, men han støttet helt klart hans brors beslutning om å delta i hoffet til den nye kongen Stefan av England før påsken 1136. I løpet av de første to årene av Stefans regime var Robert i Normandie hvor han bekjempet rivaliserende utfordrere til hans tittel og eiendom i Breteuil. Militære handlinger førte til at han kunne legge festningen i Pont St-Pierre til sitt normanniske rike i juni 1136 på bekostning av en av hans motstandere. Fra slutten av 1137 var Robert og hans bror i økende grad dratt inn i de politiske stridighetene ved kong Stefans hoff hvor Waleran sikret seg et herredømme som varte til begynnelsen av 1141. Robert deltok i hans brors politiske kupp mot kongens justiciar, Roger av Salisbury, som også var biskop av Salisbury.

Borgerkrig i England[rediger | rediger kilde]

Det brøt ut borgerkrig i England i september 1139 og den førte Robert i konflikt med Robert, 1. jarl av Gloucester, en sønn utenfor ekteskap til Henrik I og den som i første rekke støttet keiserinne Maud av England (Matilda). Hans havn i Wareham og eiendommer i Dorset ble erobret av Gloucester i det første hærtoktet i borgerkrigen. I dette felttoget belønnet kongen Robert med by og festningen i Hereford for å etablere jarlen som hans løytnant i Herefordshire som da gjorde opprør.

Sannsynligvis seint i 1139 grunnla jarl Robert på nytt hans fars kollegiale kirke St Mary de Castro i Leicester som et betydelig augustinsk kloster på engen utenfor byens nordlige port, tilstøtende til fakultets betydelige stiftelser til klosteret.

Slaget ved Lincoln den 2. februar 1143 førte til at Stefan ble tatt til fange og satt i fengsel. Selv om grev Waleran fortsatte kampen på kongens vegne i England inn i sommeren måtte han til slutt kapitulere til keiserinnen og dro tilbake til Normandie hvor han inngikk fred med keiserinnens ektemann Geoffrey av Anjou. Jarl Robert hadde vært i Normandie siden 1140 i forbindelsen med en invasjon fra Angevin, og han forhandlet vilkårene for sin brors overgivelse. Han dro fra Normandie kort tid etter og hans normanniske eiendommer ble konfiskert og benyttet som belønning for tilhengere av keiserinnen.

Jarl Robert ble på sine eiendommer i England for resten av kong Stefans regime. Selv om han støttet kongen i kun navnet synes det som om det var lite kontakt mellom ham og kongen, og Stefan bekreftet ikke grunnleggelsen av klosteret Leicester Abbey før i 1153. Jarl Roberts hovedaktiviteter mellom 1141 og 1149 var hans private krig med Ranulf av Gernon, 2. jarl av Chester. Selv om detaljene er uklare synes det som om han førte en utholdenhetskrig med den andre som til slutt sikret ham kontroll over nordlige Leicestershire og den strategiske festningen Chester Castle i Mountsorrel.

Da Robert, 1. jarl av Gloucester, døde i 1147, leder Robert av Leicester en bevegelse blant de større jarlene i England for å forhandle private avtaler for å etablere fred i deres områder, en prosess som ble bremset av keiserinnens avreise til Normandie, men fullført i 1149. I løpet av denne prosessen var han verge for sin brors jarldømme i Worcester, og i 1151 blandet han seg inn i kongens forsøk på å erobre byen.

Jarl Robert og Henry Plantagenet[rediger | rediger kilde]

Da keiserinnens sønn, hertug Henrik kom til England i januar 1153 oppsto det store muligheter for jarl Robert. Han var sannsynligvis i forhandlinger med Henrik i løpet av våren og nådde en enighet i mai 1153 hvor hertugen ga tilbake hans normanniske eiendommer. Hertugen feiret pinse ved Leicester i juni 1153 og han og jarlen var i stadig kontakt til fredsavtalen mellom hertugen og kongen kom i november 1153. Jarlen dro til Normandie med hertugen i januar 1154 og fikk der tilbake sine normanniske festninger, eiendommer og titler. Som en del av hans avtale ble han også øverste justiciar av England og Normandie.

Jarl Robert begynte sin karriere som justiciar av England sannsynligvis så snart som hertug Henrik etterfulgte Stefan som kong Henrik II av England i oktober 1154.[2] Posisjonen ga jarlen oppsyn og kontroll over administrasjonen og de legale prosessene i England enten kongen var tilstede eller fraværende. Han opptrådte med tallrike administrative forordninger, og hadde en nestleder i Richard de Lucy, en annen tidligere tjener av kong Stefan. Jarlen hadde stillingen i nær 14 år og fram til han døde, og fikk respekt fra det voksende Angevin-byråkratiet i England. Hans meninger ble sitert av lærde geistlige og hans egen lærdom ble rost.

Jarl Robert døde den 5. april 1168, sannsynligvis ved hans festning i Brackley, Northamptonshire, for hans innvoller ble begravd ved byens hospital. Han ble mottatt som en kanon av Leicester ved sin dødsseng, og gravlagt nord for høyalteret i det store klasteret som han hadde grunnlagt og bygget. Han etterlot seg et testamente hvor hans sønn, den tredje jarl, var eksekutor av, noe som utgår fra en referanse datert 1174.

Beskytter av kirken[rediger | rediger kilde]

I tillegg til klosteret St. Mary de Pré i Leicester skal jarlen ha grunnlagt det cistercianske klosteret i Garendon i 1133, priorinnekloster Fontevraldine ved Nuneaton mellom 1155 og 1160, priorinneklosteret i Luffield og et hospital ved Brackley. Han grunnla kollegiekirken St Mary de Castro tilknyttet klosteret i Leicester en gang rundt 1164, etter å ha undertrykket det i 1139. En gang rundt 1139 grunnla han på nytt kollegiekirken i Wareham som et priorinnekloster av hans kloster i Lyre i Normandie. Hans viktigste normanniske grunnleggelser var priorinneklosteret i Le Désert i skogen ved Breteuil og et betydelig hospital i selve Breteuil. Han var en sjenerøs støtter av benediktinerklosteret i Lyre, det eldste klosterhus i Breteuil.

Familie og barn[rediger | rediger kilde]

Han giftet seg etter 1120 Amice de Montfort, datter av Ralph, senior av Gael eller Montfort. De hadde fire barn:

  1. Hawise, som ble gift med William Fitz Robert, 2. jarl av Gloucester;
  2. Robert de Beaumont, 3. jarl av Leicester;
  3. Isabel, som ble gift med:
    1. Simon II av St Liz, 4. jarl av Huntingdon og Northampton;
    2. Gervase Paynel av Dudley.
  4. Margaret, som ble gift med Ralph V de Toeni

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ British Library ms Royal E xxv
  2. ^ Powicke Handbook of British Chronology. Side 69

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Crouch, D.: The Beaumont Twins: the Roots and Branches of Power in the Twelfth Century (Cambridge, 1986).
  • Crouch, D.: The Reign of King Stephen, 1135-1154 (London, 2000).
  • King, E.: «Mountsorrel and its region in King Stephen's Reign», Huntington Library Quarterly, 44 (1980), 1-10.
  • Leicester Abbey, red. J. Storey, J. Bourne and R. Buckley (Leicester, 2006).
  • Powicke, F. Maurice & Fryde, E. B.: Handbook of British Chronology 2nd. red. London: Royal Historical Society 1961
  • British Library ms Royal E xxv.


Forgjenger:
 Roger, biskop av Salisbury
Holdt posisjonen uten tittelen 
Justiciar av England
Etterfølger:
 Richard de Luci 
Forgjenger:
 Robert de Beaumont 
Jarl av Leicester
Etterfølger:
 Robert «Blanchemains»