Robert Cray

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Robert Cray

Robert Cray (født 1. august 1953 i Colombus, Georgia) er en amerikansk bluesartist og sanger som debuterte i 1980.

Cray ble valgt inn i Blues Hall of Fame i 2011,[1] har blitt belønnet med fem Grammy Awards,[2] han leder sin egen gruppe (Robert Cray Band) og har dessuten en anerkjent solokarriere.[3]

Karrieren[rediger | rediger kilde]

Tidlig i tenårene begynte Cray å spille gitar, og han startet sitt første band kalt Steakface samtidig med at han begynte å studere arkitektur for å utdanne seg til arkitekt. Steakface ble beskrevet som «the best band from Lakewood you never heard of».[4] Crays gitarspill og sang var en viktig del i låtene på bandets liste, som var skrevet av Jimi Hendrix, Quicksilver Messenger Service, Fleetwood Mac, The Grease Band, Blodwyn Pig, Jethro Tull, Spirit og The Faces.

Da han hadde fylt tyve år hadde han sett Albert Collins, Freddie King og Muddy Waters opptre på konserter, og han startet sitt eget band som han turnerte med mellom college-byer på USAs vestkyst. På slutten av 1970-tallet bodde han i Eugene i Oregon. Mens han bodde i Eugene startet han Robert Cray Band og inngikk et samarbeid med Curtis Salgado i Cray-Hawks. I filmen National Lampoon's Animal House var han bassist i bandet Otis Day and the Knights, men han ble ikke kreditert i rulleteksten. I 1982 skrev Cray kontrakt med Mercury Records, og han fikk en Grammy for det tredje albumet, Strong Persuader.

På konserter varmet Cray opp for for eksempel Eric Clapton, mens han som soloartist også spilte for fulle hus i større konsertlokaler.

Vanligvis spiller Cray på gitarer fra Fender (Telecaster og Stratocaster), og Fender har to Robert Cray signature Stratocastere. Robert Cray Custom Shop Stratocaster produseres i USA, mens Robert Cray Standard Stratocaster er en billigere modell som produseres i Ensenada, Mexico.

John Lee Hookers album Boom Boom spiller Cray gitarsoloen i nummeret «Same Old Blues Again», og på albumet The Healer spiller han en gitarsolo i «Baby Lee». Robert Cray Band spiller med Hooker på tittelsporet til albumet Mr. Lucky. Her spiller Cray sologitar, synger og småprater han med Hooker gjennom hele sangen.

Robert Cray ble invitert til å opptre under «Guitar Legends»-konsertene i Sevilla, Spania under Expo '92. Der spilte han et av sine signaturnumre, «Phone Booth». En av de andre legendariske gitaristene som opptrådte på den samme blueskonserten var Albert Collins.

Han fortsatte å reise på turneer, og å gjøre nye opptak. Cray opptrådte på Crossroads Guitar Festival, og åpnet for Eric Clapton på verdensturneen hans i 2006–2007. I Fargo, North Dakota kompet han for Clapton under Cream-nummeret «Crossroads».

Grammy awards[rediger | rediger kilde]

  • 1999: Best Contemporary Blues Album for Take Your Shoes Off – Robert Cray Band.
  • 1996: Best Rock Instrumental Performance for SRV Shuffle – delt med Art Neville, B.B. King, Bonnie Raitt, Buddy Guy, Dr. John, Eric Clapton og Jimmie Vaughan.
  • 1988: Best Contemporary Blues Recording for Don't Be Afraid Of The Dark – Robert Cray Band.
  • 1987: Best Contemporary Blues Recording for Strong Persuader – Robert Cray Band.
  • 1986: Best Traditional Blues Recording for Showdown! – delt med Albert Collins og Johnny Copeland.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Album[rediger | rediger kilde]

År Album US Blues[5] US[5] UK[6]
1980 Who's Been Talkin'?
-
-
-
1983 Bad Influence
-
#143
-
1985 False Accusations
-
#141
#68
1985 Showdown!
(spilt inn med Albert Collins og Johnny Copeland)
-
-
-
1986 Strong Persuader
-
#13
#34
1988 Don't Be Afraid of the Dark
-
#32
#13
1990 Midnight Stroll
-
#51
#19
1992 I Was Warned
-
#103
#29
1993 Shame + A Sin
-
#143
#48
1995 Some Rainy Morning
#2
#127
#63
1997 Sweet Potato Pie
#3
#184
-
1999 Take Your Shoes Off
#2
#181
-
2001 Shoulda Been Home
#2
-
-
2003 Time Will Tell
#3
-
-
2005 Twenty
#2
-
-
2007 Live From Across The Pond
#1
-
-
2008 Live At The BBC
#7
-
-
2009 This Time
#2
-
-
2010 Cookin' In Mobile
#5
-
-
2012 Nothin But Love
-
-
-

Samlealbum og nyutgaver[rediger | rediger kilde]

  • In Concertlive album – 1999
  • Who's Been Talkin' (sluppet på nytt som Too Many Cooks i 1990, og sluppet på nytt som Who's Been Talkin' i 2001)
  • Heavy Picks – The Robert Cray Band Collection – 1999 – U.S. Top Blues Albums #9
  • The Best Of Robert Cray edition of 20th Century Masters / The Millennium Collection - 2002 - U.S. Top Blues Albums #11[5]

Singler[rediger | rediger kilde]

År Tittel U.S. Mainstream Rock Tracks Chart[7] U.S. Billboard Hot 100 Chart[7] UK Singles Chart[6]
1986 «Smoking Gun»
#2
#22
-
1987 «I Guessed I Showed Her»
#28
-
-
1987 «Right Next Door (Because of Me)»
#27
#80
#50
1987 «Nothin' But A Woman»
-
-
-
1988 «Don't Be Afraid of the Dark»
#4
#74
-
1988 «Night Patrol»
-
-
-
1989 «Acting This Way»
#24
-
-
1990 «Consequences»
#32
-
-
1990 «The Forecast (Calls for Pain)»
#11
-
-
1992 «Just a Loser»
#33
-
-
1993 «1040 Blues»
-
-
-
1996 «Baby Lee»
(John Lee Hooker med Robert Cray)
-
-
#65

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tatt opp i Blues Hall of Fame i 2011 (besøkt 27. august 2012)
  2. ^ Oversikt over antall Grammys på www.grammy.com (besøkt 27. august 2012)
  3. ^ Robert Crays offisielle nettsted (besøkt 27. august 2012)
  4. ^ "Steakface" PNW Bands
  5. ^ a b c «Allmusic ((( Robert Cray > Charts & Awards > Billboard Albums )))». 
  6. ^ a b Roberts, David (2006). British Hit Singles & Albums (19th utg.). London: Guinness World Records Limited. s. 125. ISBN 1-904994-10-5. 
  7. ^ a b «Allmusic ((( Robert Cray > Charts & Awards > Billboard Singles )))». 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Robert Cray – bilder, video eller lyd