Robert Bruce, 5. lord av Annandale

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Robert Bruce, 5. lord av Annandale
Robert de Brus
Seglet til Robert Bruce V, 1291[1]
Født1210[2]
Død31. mars 1295
Lochmaben
BeskjeftigelseFøydal herre
EktefelleIsabella av Gloucester og Hertford (1240–)[3][4]
Christina de Ireby (1273–)[4]
FarRobert Bruce, 4. lord av Annandale
MorIsobel av Huntingdon
BarnIsabel de Brus
Robert Bruce, jarl av Carrick
William de Brus
John de Brus
Richard de Brus
NasjonalitetSkotsk
GravlagtGisborough Priory
Våpenskjold
Robert Bruce, 5. lord av Annandales våpenskjold

Robert Bruce, 5. lord av Annandale (født ca 1210,[5] død 31. mars 1295), også kalt Robert de Brus, og den eldre, var lord av Annandale og Cleveland. Han var sønn til Robert de Brus (Brewes), 4. lord av Annandale, og Isobel av Huntingdon (Isabella). Han var en føydal herre (lord), dommer og konstabel i Skottland og England, en regent av Skottland, og en av tretten konkurrenter om den skotske tronen i 1290/1292.[6] Av sistnevnte årsak er han også omtalt som «Robert the Competitor» (Robert konkurrenten). Hans barnebarn Robert Bruce ble til slutt konge av skottene som Robert I av Skottland.[6]

Denne Robert Bruce var den eldste sønnen til den fjerde lord av Annandale (alle eldste sønner fikk navnet Robert). Hans avstamning var viktig ved at hans mor, Isabella av Huntingdon, var andre datter av kong David av Skottland, jarl av Huntingdon. Han var på sin side sønn av prins Henrik, 3. jarl av Huntingdon, som igjen var sønn av kong David I av Skottland.[6]

Robert V var den eneste Bruce siden Robert I, grunnleggeren av det anglo-skotske dynastiet, til å være en fremtredende adelsmann på begge sider av den skotsk-engelske grensen. Det var heller ikke bare eiendommene hans som plasserte ham i samme kategori som hans tippoldefar. Han demonstrerte også den samme dynamiske personligheten, grenseløse energien og, hvis man skal tro hyllestene til kronikører, et rykte for hengivenhet og raushet som ga ham tilnavnet «den edle».
— Ruth Margaret Blakely[7]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Robert V var kjent som Robert «den edle», og var oldebarn av kong David I av Skottland og Maud, grevinne av Huntingdon. Robert tilhørte den fremste adelen i Skottland, men hadde også store eiendommer i England. I tillegg til Annandale i sørlige Skottland var han lord av Hartlepool (ellers kjent som Hartness) i grevskapet Durham, og Writtle og Hatfield Broadoak i Essex, England. Hans første kone brakte til ham landsbyen Ripe i Sussex, og hans andre kone, herredømmet Ireby i Cumberland.[8]

Hans eiendommer og besittelser økte etter nederlaget til Simon de Montfort i slaget ved Evesham (1265), via en rekke tilskudd som omfattet eiendommene til de tidligere opprørsbaronene Walter de Fauconberg, John de Melsa og broren Bernard. Disse tilskuddene var muligens kompensasjon for løsepengene hans sønn Robert forhandlet fram og betalte til broren Bernard, og nevøen Gilbert de Clare, 7. jarl av Gloucester, for hans løslatelse etter hans fange, i slaget ved Lewes (1264). Kong Henrik III gjenoppnevnte også Robert til dommer, og konstabel av Carlisle Castle og vokter av festningen der i 1267, en stilling han hadde blitt avskjediget fra i 1255. Robert søkte benådning fra Alexander og sluttet seg sannsynligvis til de engelske prinsene Edvard og Edmund på deres korstog, ettersom Robert, om ikke Richard muligens unnlot å delta, eller kom tidlig tilbake, ettersom den yngre Robert er registrert som å ha mottatt et dokument med krav om oppgi rettigheter i Writtle, Essex, i oktober 1271.[9]

I 1264 døde hans første kone Isabella de Clare fra Gloucester og Hertford. Den siste nedtegnelse av henne er at hun mottok en gave med hjort fra kong Henrik i Essex i 1271. I tiden 1271–1272 ble hans sønn Robert IV gift med Marjorie av Carrick, den unge enkearvingen til Niall av Carrick, jarl av Carrick, for sin sønn, også kalt Robert de Brus.

Den 3. mai 1273 giftet Robert V seg med Christina de Ireby, enke etter Adam Jesmond, sheriff av Northumberland. Dette ekteskapet la eiendommer i Cumberland og medgiftsland fra hennes forrige ektemann til Bruce-eiendommene. Etter at han inngikk ekteskapet ser det ut til at Robert V har begrenset seg til forvaltningen av familiens nordlige eiendeler, og overlatt den sørlige til sønnene. Robert V brukte sine engelske eiendommer til å forsørge sine to sønner. Hans eldste sønn, Robert IV, fikk Hatfield Regis; den yngre, Richard, holdt herregården Writtle sammen med Brus-andelen i herregården til Kempston og en del av Tottenham-godset, som alle gikk tilbake til hans far i 1287 da Richard døde før ham selv.[10]

Robert Bruce var regent av Skottland en tid da hans andre fetter kong Aleksander III av Skottland (1241–1286) var under minoritet da Aleksander bare syv da han ble konge i 1249 og kun 10 år da han ble gift med Margaret av England i 1251.[11] Robert ble tidvis anerkjent som en tanist av den skotske tronen. Han var den nærmeste overlevende mannlige slektningen til kongen: Margaret av Huntingdons etterkommere var alle kvinner frem til fødselen av Hugh Balliol en gang på 1260-tallet. Da Aleksander ennå var barnløs, ble Robert V offisielt utnevnt til arving, men han vant aldri tronen da Aleksander til sist klarte å avle tre barn. Arvefølgen i hovedlinjen til Huset Dunkeld ble svært prekær da mot slutten av Aleksanders regjeringstid da alle hans tre barn døde i løpet av få år. Den middelaldrende Aleksander III fikk i 1284 kongens råd/parlament til å anerkjenne hans barnebarn Margaret, kalt for «Jomfruen fra Norge», som sin arving da hun var hans eneste overlevende etterkommer. Behovet for en mannlig arving førte til at Aleksander inngitt et nytt ekteskap med Yolande de Dreux den 1. november 1285. Alt dette var til slutt forgjeves. Aleksander døde plutselig, i et fall fra hesten sin, bare 45 år gammel, i 1286.[11]

«Den store saken»[rediger | rediger kilde]

Etter mannlige slektslinjen til det skotske kongehuset (linjen fra Vilhelm I av Skottland) døde ut var David av Huntingdons etterkommere de fremste kandidatene til tronen. De to mest bemerkelsesverdige fordringshavere til tronen, John Balliol og Robert selv representerte avstamning gjennom Davids døtre, henholdsvis Margaret og Isobel.

Robert Bruce argumenterte tanisteri og nærhet i blod i arvestriden. Han stammet fra den andre datteren til David av Huntingdon, mens John Balliol stammet fra den eldste, og dermed hadde den lineære retten. Imidlertid var Robert tremenning av konger av Skottland og stammet i fjerde generasjon fra kong David I av Skottland, mens John Balliol var firmenning av kongene og nedstammet i femte generasjon fra kong David I, den siste felles stamfaren som hadde vært skotsk konge. Den påfølgende «Great Cause» (Den store saken) ble avsluttet i 1292. Den ga kronen av Skottland til familiens store rival, John Balliol. Begivenhetene fant sted som følger:

Rett etter den unge Margaret døde brått og før hun ble kronet som skotsk dronning, samlet Robert Bruce et mannskap ved hjelp av jarlene til Mar og Atholl og marsjerte til Perth med en betydelig hærfølge og uklare intensjoner. Biskop William Fraser av St. Andrews var bekymret for muligheten for en borgerkrig. Han skrev til kong Edvard I av England og ba om hans hjelp til å velge en ny monark.

Edward tok denne sjansen til å kreve sasine (i henhold til daværende skotsk lov er levering av føydal eiendom, typisk land) av den skotske kongelige eiendommen,[12] men gikk med på å avsi dom i retur for anerkjennelse av hans suverenitet, at han var øverste herre, og at den skotske adelen var hans vassaler. Skottlands voktere nektet ham dette, men Robert Bruce var raskt ute med å gi Edvard sin hyllest, muligens ettersom han allerede var engelsk vassal for sine engelske besittelser. Til sist sverget alle fordringshavere til den skotske tronen sin hyllest, og John Balliol var den siste som gjorde det. Skottlands voktere ble tvunget til å innrømme suverenitet og ble dermed gjeninnsatt av Edvard.

Behandlingen av dommen gikk sakte. Den 3. august 1291 ba Edward både Balliol og Bruce om å velge førti revisorer mens han selv valgte tjuefire for å avgjøre saken. Etter å ha vurdert alle argumentene, bestemte domstolen i begynnelsen av november 1292 til fordel for John Balliol, med det overordnede kravet i føydal lov, dessuten større støtte fra kongeriket Skottland. I samsvar med dette ble endelig dom avsagt av Edvard den 17. november. Den 30. november ble John Balliol kronet som konge av skottene ved klosteret i Scone, den tradisjonelle skotske troningsstedet. Den 26. desember, i Newcastle upon Tyne, sverget kong John hyllest til Edvard for kongeriket Skottland. Edvard gjorde det snart klart at han betraktet landet som sin vasallstat. Familien Bruce mistet dermed det de anså som sin rettmessige plass på den skotske tronen.

Senere år[rediger | rediger kilde]

Robert, 5. lord av Annandale trakk seg fra herredømmet til Annandale og hans krav på tronen til sin eldste sønn Robert IV. Kort tid etterpå, i 1292, døde den yngre Roberts kone Marjorie av Carrick og jarldømmet Carrick, som Robert hadde styrt iure uxoris, ble gitt deres eldste sønn, også kalt Robert, den fremtidige kongen.

I 1292 holdt Robert V Bruce et marked i Ireby, Cumberland, i retten til sin hustru. Året etter hadde han et marked i Hartlepool i Durham innenfor frihetene til biskopen av Durham.[13] Robert de Brus døde på Lochmaben Castle og ble gravlagt ved Gisborough Priory i Cleveland.[13] Bruce-familien var beskyttere av klosteret i Gisborough, såvel slekten i Skottland som slektsgrenen i Yorkshire. Robert V Bruce var den siste Bruce som ble gravlagt i Gisborough etter at Yorkshire-grenen døde ut. «Han som søkte å bli skottenes konge,» skrev Ruth Margaret Blakely, «som hadde levd sine siste år og døde i Skottland, valgte likevel å bli gravlagt sammen med sine forfedre i England. Slik var styrken til familiebånd.»[14]

Familie og barn[rediger | rediger kilde]

Robert V giftet seg første gang den 12. mai 1240 med Isabella de Clare (2. november 1226 – etter 10. juli 1264), datter av Gilbert de Clare, 4. jarl av Hertford og 5. jarl av Gloucester og Isabel Marshal. De fikk følgende barn:

  • Isabel de Brus (1249 – ca. 1284), giftet seg (som hans første kone) John FitzMarmaduke, Knt., fra Horden, Eighton, Lamesley, Ravensholm og Silksworth, grevskapet Durham, sheriff av Nord-Durham, og felles vokter utenfor Det skotske hav mellom Firth of Forth og Orknøyene. Han kjempet på engelsk side i slaget ved Falkirk den 22. juli 1298, og var til stede ved beleiringen av Caerlaverock Castle i 1300. I 1307 ble han befalt å hjelpe jarlen av Richmond med å forvise Robert de Brus og de skotske opprørerne fra Galloway. I 1309 ble hans våpen og proviant i et fartøy på vei til Perth arrestert utenfor Great Yarmouth. Han var guvernør i St. John's Town (Perth) i 1310 til sin død. Isabel ble gravlagt i Easington i Durham.[15]
  • Robert Bruce, jarl av Carrick, 6. lord av Annandale, (1243–1304)
  • William de Brus, giftet seg med Elizabeth de Sully, uten barn
  • John de Brus (død 1275), påstått stamfar til baronene av Clackmannan, jarlene av Elgin, Kincardine og Ailesbury.[16][17]
  • Richard de Brus (død ca. 26. januar 1287), ugift og ingen barn.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stevenson, J.H. (1914): Heraldry in Scotland. Vol. 1. Glasgow: James Maclehose and Sons. Bildet er mellom sidene 196 og 197, på plate xxx, figur 5.
  2. ^ The Peerage, oppført som Robert de Brus, Lord of Annandale, The Peerage person ID p10248.htm#i102474, besøkt 9. oktober 2017 [Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b The Peerage person ID p10248.htm#i102474, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Richardson, Douglas (2005): Magna Carta Ancestry, Baltimore, Md., s. 731-732, ISBN 0-8063-1759-0. Forfatteren sier at han skal ha vært myndig i eller før 1237.
  6. ^ a b c «robert bruce, 5th lord of annandale», Undiscovered Scotland
  7. ^ Blakely (2005), s. 74
  8. ^ Richardson (2005) s. 731
  9. ^ Dictionary of National Biography (DNB)
  10. ^ Blakely (2005), s. 107
  11. ^ a b «Alexander III, King of Scots 1249 – 1286», BBC
  12. ^ «Our history», Registers of Scotland.
  13. ^ a b Richardson (2005), s. 732
  14. ^ Blakely (2005), s. 3
  15. ^ Richardson (2005), s. 539
  16. ^ Douglas, Robert:«The peerage of Scotland: containing an historical and genealogical account of the nobility of that kingdom, ... collected from the public records, and ancient chartularies of this nation, ... Illustrated with copper-plates...». Eighteenth Century Collections Online.
  17. ^ Paul, James Balfour: «The Scots peerage; founded on Wood's edition of Sir Robert Douglas's peerage of Scotland; containing an historical and genealogical account of the nobility of that kingdom...». Internet Archive.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Blakely, Ruth Margaret (2005): The Brus Family in England and Scotland: 1100–1295, Boydell & Brewer, Boydell Press
  • Mackay, Aeneas James George (1886): «Bruce, Robert (1210-1295)» i: Stephen, Leslie (red.): Dictionary of National Biography. Bind 7. London: Smith, Elder & Co. s. 115–116.
  • Richardson, Douglas (2005): Magna Carta Ancestry, Baltimore, Md., ISBN 0-8063-1759-0

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Robert Bruce, 4. lord av Annandale  		Lord av Annandale
 Etterfølger:
 Robert Bruce, 6. lord av Annandale 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Robert_Bruce,_5._lord_av_Annandale&oldid=23536667»