Robert Bruce, jarl av Carrick
| Robert Bruce, jarl av Carrick | |||
|---|---|---|---|
| Født | juli 1243 Writtle | ||
| Død | april 1304 | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick (1271–)[1][2] Maud FitzAlan Alianore (?) (1292*–)[2] | ||
| Far | Robert Bruce, 5. lord av Annandale[1] | ||
| Mor | Isabella av Gloucester og Hertford[1] | ||
| Barn | 12 oppføringer
Robert I av Skottland[1]
Isabella Bruce[3] Nigel av Brus[3] Edward Bruce[3] Mary Bruce[3] Alexander av Brus[3] Thomas Bruce av Carrick[3] Margaret Bruce[4][3] Elizabeth Bruce Maud Bruce[3] Christina Bruce[3] Isabel de Bruce[3] | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Skottland | ||
| Gravlagt | Holmcultram Abbey | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Robert Bruce, også kalt Robert Bruce IV og Robert de Brus, (født juli 1243, død april 1304) var den 6. lord av Annandale og jarl av Carrick. Han var en føydal herre i Skottland og Nord-England av normanner-slekt i tiden foruten den skotske uavhengighetskrigen. Han nedstammer fra en kongelig linje som ga hans familie arverett til den skotske trone: Hans far, også kalt Robert Bruce, søkte tronen, men først hans sønn, også navngitt Robert Bruce, ble konge av Skottland under navnet Robert I av Skottland i 1306 etter hans død.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Robert Bruce var sønn og arving til faren av samme navn, Robert Bruce, 5. lord av Annandale, som krevde retten til den skotske tronen i 1290. Han var den ene av to konkurrerende og bitre rivaler.
En bestemt kvinne[rediger | rediger kilde]
Legendene vil ha det at Robert Bruce, arving til Annandale, var en kjekk, ung mann som deltok i det åttende korstoget. En av hans våpenbrødre, Adam de Kilconcath, falt i kamp i 1270 i Det hellige land og Bruce var forpliktet til å reise og bibringe den tragiske nyheten til hans enke, Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick (1256–1292). Det fortelles videre at Marjorie ble så betatt av budbringeren at hun holdt ham fanget inntil han gikk med på å gifte seg med henne! Så skjedde i 1271.
Hans kone var på mange måter en formidable kvinne, Marjorie var datter av Neil, 2. jarl av Carrick, og hans jarldømme, Carrick, var et gælisk jarldømme i Sør-Skottland. Dets landområder tilsvarer dagens Ayrshire og Dumfriesshire. Ekteparet bosatte seg i Turnberry Castle og Lochmaben. Som vanlig på denne tiden gjorde ekteskapet med Marjorie Robert til jarl.
Deres barn var
- Robert Bruce, den senere Robert I av Skottland
- Edward Bruce, konge av Irland
- Thomas Bruce, henrettet i 1307
- Alexander Bruce, henrettet i 1307
- Nigel Bruce (Neil), henrettet i 1306
- Christina Bruce (Christian), gift med Gartnait, 7. jarl av Mar, mor til Donald, jarl av Mar
- Mary Bruce, gift med (1) Neil Campbell; (2) Alexander Fraser
- Isabella Bruce, gift med kong Eirik II Magnusson av Norge
- Elizabeth Bruce, b. 1286, d. 1315, gift med Sir William Dishington av Orknøyene.
- Matilda Bruce, gift med Hugh de Ross, 4. jarl av Ross
Grevinne Marjorie døde i 1292, og på den dagen som hans kone døde overførte Robert jarldømmet Carrick til sin eldste sønn.
Den skotske tronen[rediger | rediger kilde]
Det viktigste i Robert Bruces liv var Den store saken (The Great Cause) som ble avgjort i 1292 (til tross for at konen døde samme år). Det var det året som den skotske krone ble gitt til hans største rival, John Balliol, og ikke til hans far. Etter at Margaret av Skottland, også kalt for «Jomfruen fra Norge», døde på Orknøyene, var det ingen direkte arverekke til den skotske tronen. Av 13 ulike krav til tronen ble redusert til to gjenværende, sto det mellom Robert Bruce, 5. lord av Annandale (Roberts far) og John Balliol, lord av Galloway. Skottene klarte ikke å ta en avgjørelse og ba Edvard I av England til å opptre som upartisk dommer for å unngå borgerkrig.
Den engelske kongen hadde derimot lenge ønsket å legge det skotske kongedømmet under England på samme måte som han allerede hadde underlagt seg Wales. Etter en lengre prosess valgte Edvard I til slutt Balliol den 17. november 1292 og kroningen skjedde få dager senere, 30. november. Den engelske kongen krevde deretter at kong John skulle sverge troskap til England. Skottland var å betrakte som vasselstat under England. Bruce-familien derimot tapte det som de mente var deres rettmessige plass på den skotske tronen.
Alliert med England[rediger | rediger kilde]
Både Robert og hans sønn, den nye jarlen av Carrick tok parti med Edvard I mot Balliol. I april 1294 fikk Roberts sønn Edvards tillatelse til å besøke Irland som en gjentjeneste for Bruce-familiens støtte til den engelske kongen. I 1295 giftet sønnen seg med sin første kone, Isabella av Mar, men som døde et år senere etter å ha født deres eneste barn, Marjorie Bruce, Roberts barnebarn.
Kong John Balliol bygde en allianse med Englands fiende Frankrike. Som svar sendte Edvard I en større hærstyrke mot den skotske grensen. Balliol beordret alle skotske menn om bære våpen og møte opp ved Caddolee nær grensen den 11. mars. Flere av de skotske adelsmennene valgte å ignorere beordringen, blant dem Roberts sønn, jarlen av Carrick. Balliol ga da Roberts eiendommer ved Annandale til John ‘Røde’ Comyn.
Opprør mot England[rediger | rediger kilde]
I begynnelsen av den skotske uavhengighetskrig, i august 1296, måtte Robert og hans sønn begge sverge troskap til Edvard I ved Berwick, men den unge Robert brøt eden ved å delta i det skotske opprøret mot England det påfølgende året.
Kort tid etter slaget ved Stirling Bridge ble Bruce-familiens eiendommer ved Annandale herjet av engelskmennene som hevn for den unge Roberts deltagelse på skotsk side.
I juli angrep Edvard I igjen Skottland. Robert Bruce blitt både gammel og syk, og det finnes dokumenter som påviser at han ønsket at hans sønn, den unge Robert, skulle søke fred med den engelske kongen. Robert Bruce var blitt overbevist om at det ikke var mulig å komme seirende ut av en krig med England. Bruce-familien sto i fare for å tape alt i et fortsatt opprør mot England.
Som en gammel mann led Robert Bruce, 6. lord av Annandale, av en hudsykdom, muligens hva samtidige kommentarer mente kunne være spedalskhet. Tendensen til problematiske hudproblemer var øyensynlig arvelig ettersom det var tale om tilsvarende problemer i alderdommen også hos hans sønn, den framtidige kong Robert I av Skottland.
Han døde av sykdom ca. 1304. To år senere ble hans eldste sønn kronet til skottenes konge.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Mackay, Aeneas James George (1886). «Bruce, Robert (1253–1304)». I Stephen, Leslie. Dictionary of National Biography. 7. London: Smith, Elder & Co. s. 116-117.
- Burke, John & John Bernard (1848). The Royal Families of England, Scotland, and Wales, with Their Descendants. 1, pedigree XXXIV. London.
- Flower, William, Norroy King of Arms; Northcliffe of Langton (1881). Charles B., red. The Visitation of Yorkshire, 1563/4. London. s. 40.
- Scott, Ronald McNair (1989). Robert the Bruce – King of Scots. ISBN 9780872263208.
- Duncan, A. A. M. (2004). «Oxford Dictionary of National Biography». Oxford Dictionary of National Biography (online utg.). Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/3753. (Abonnement eller «UK public library»-medlemskap påkrevd.)
Referanser[rediger | rediger kilde]
| Forgjenger: Robert Bruce, 5. lord av Annandale |
Lord av Annandale |
Etterfølger: Robert Bruce, 7. lord av Annandale |