Rexismen
Rexismen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Belgia | ||
| Leder(e) | Léon Degrelle | ||
| Grunnlegger(e) | Léon Degrelle | ||
| Grunnlagt | november 1935 | ||
| Nedlagt | 1945, 1944[1] | ||
| Hovedkvarter | Brussel | ||
| Ideologi | Rexisme | ||
| Politisk posisjon | Ytre høyre | ||
Rexismen var en politisk bevegelse i Belgia, grunnlagt i 1930 av Léon Degrelle. Fra 1935 var den organisert som politisk parti (fransk: Parti Rexiste). Opprinnelig var bevegelsen kristelig sosial, men den ble stadig mer fascistisk frem mot andre verdenskrig. Rexistene samarbeidet med Nazityskland 1940–1944, da Belgia var okkupert av tyskerne.
Historie[rediger | rediger kilde]
Rex, som bevegelsen gjerne ble kalt, var i utgangspunktet en nasjonalistisk og anti-kommunistisk belgisk politisk bevegelse. I begynnelsen var den nært koblet mot den italienske facismen, den spanske falangen og Jerngarden i Romania, men ble etter hvert en tettere samarbeidspartner for NSDAP til Tyskland.[trenger referanse]
Partiet sto for en høyre-revolusjon og katolsk dominans i Belgia.[trenger referanse] Partiet oppnådde popularitet i Vallonia, hvor det hadde blitt grunnlagt av Léon Degrelle. Bevegelsens navn var avledet av de katolske sosiale læresetninger om Christus Rex. Bevegelsen fikk i 1936 21 av 202 representanter (med 11,4 % av stemmene) og 12 senatorer, men ble aldri en massebevegelse.[trenger referanse]
I 1937 fordømte den belgiske erkebiskop av Mechelen og kardinal Jozef-Ernest Van Roey rexismen som «en trussel mot land og kirke» og gav en advarende fordømmelse av enhver som stemte blankt, noe som sterkt irriterte Adolf Hitler.[2] Selv om noen betraktet dette som en uberettiget kirkelig inntreden på det politiske område, forsvarte kardinalen seg ved å erklære at «den hierarkiske myndighet har en selvsagt rett til å uttale seg om ethvert politisk parti eller enhver politisk bevegelse i den grad at partiet eller bevegelsen står imot det religiøst gode eller de kristne moralbud»,[3] en uttalelse som fant støtte fra pave Pius XI.
I 1938 gikk bevegelsen noe tilbake. Under okkupasjonen av Belgia samarbeidet bevegelsen med det nye regimet. Det ble forbudt i 1945.[trenger referanse]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ https://www.odis.be/lnk/OR_17193.
- ^ TIME Magazine. Roey v. Rex Arkivert 15. august 2013 hos Wayback Machine. 19 April 1937
- ^ TIME Magazine. "Entitled to Pronounce" Arkivert 11. august 2013 hos Wayback Machine. 4 April 1938
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Brustein, William (februar 1988). «The Political Geography of Belgian Fascism: The Case of Rexism». American Sociological Review. 53 (1): 69–80. doi:10.2307/2095733.
- Conway, Martin. Collaboration in Belgium: Leon Degrelle and the Rexist Movement 1940-1944. ISBN 0-300-05500-5
- de Bruyne, Eddy; Rikmenspoel, Marc (2004). For Rex and For Belgium: Leon Degrelle and Walloon Political & Military Collaboration 1940-45. Helion. ISBN 1-874622-32-9.
- De Wever, Bruno (2007). «Catholicism and Fascism in Belgium». Totalitarian Movements and Political Religions. 8 (2): 343–352. doi:10.1080/14690760701321312.
- Littlejohn, David. The Patriotic Traitors: A History of Collaboration in German-occupied Europe, 1940-45. ISBN 0-434-42725-X
- Streel, José. La révolution du XXème siècle (réédition du livre paru en 1942 à la NSE à Bruxelles), préface de Lionel Baland, Déterna, Paris, 2010.
- Étienne, Jean-Michel (1968): Le mouvement rexiste jusqu'en 1940. Paris: Armand Colin. ISBN 2-7246-0209-9