Qiu Jin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Qiu Jin

Qiu Jin (kinesisk: 秋瑾, pinyin: Qiū Jǐn; født 8. november 1875 i distriktet Minhou i Xiamen i provinsen Fujian i Kina; henrettet 15. juli 1907 i Shaoxing i provinsen Zhejiang) var en revolusjonær fra Qing-tidens siste år. Hun var forfatterinne og en tidlig feminist.

Hun fikk en ukonvensjonell oppdragelse i landsbyen Shānyīn i Shaoxing i Zhejiang, og foreldrene sparte henne for fotbinding i barndommen. Hun lærte å skrive og lese, og ble kjent med de kinesiske klassikere i 11-årsalderen. Hun utviklet en særlig forkjærlighet for dikteren Du Fu. Hun lærte seg også å ri, og øvde seg i sverdkamp.

Statue i Hangzhou

Da hun var 21 år gammel ble hun gift med Wang Tíngjūn, sønn av en fremstående familie fra Hunan. Hun flyttet med ham til Beijing og fikk to barn med ham. Det viste seg snart at mannen var alkoholiker.

Høsten 1904 pantsatte hun sine smykker og dro til Japan for å studere. Der kom hun raskt i kontakt med flere kinesiske hemmelige selskaper som ville styrte Qing-dynastiet. Hun ble medlem av flere, blant annet av Tongmenghui grunnlagt av Sun Yat-sen. Hun var også med på å grunnlegge en ren kvinnelig organisasjon i samme ånd, Gongaihui (共愛會). Hun engasjerte seg også for å få slutt på fotbinding.

I februar 1905 dro hun tilbake til Kina. Der rekrutterte sin kusine Xu Xilin til Tongmenghui. I 1906 grunnla hun et radikalt ukeblad for kvinner sammen med en annen dikterinne, Xu Zihua, i Shanghai. I 1907 ble hun rektor for Datong-skolen i Shaoxing, en skole for gymnastikklærere, men dette var bare et skalkesjul for militær opplæring av revolusjonære.

Hun ble stadig mer sentral i det opposisjonelle arbeidet, og på planleggingen av et opprør i Anhui og Zhejiang.

Den 6. juli 1907 forøvet hennes kusine i Anqing et vellykket attentat mot En Ming, guvernøren for provinsen Anhui. Den planlagte påfølgende oppstanden ble imidlertid forrådt og slått ned, og Xu Xilin ble arrestert, forhørt og henrettet. Den 12. juli ble også Qiu Jin arrestert. Ettersom det forelå belastende material mot henne, ble hun dømt og tre dager etter henrettet. Hun var blitt torturert, men skal ikke ha røpet noen av de revolusjonæres hemmeligheter.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Florence Ayscough: Chinese Women: yesterday & to-day. Boston: Houghton Mifflin Company. (1937)
  • Sun Chang, Kang-i and Haun Saussy (red.): Women writers of traditional China: an anthology of poetry and criticism. Charles Kwong, associate editor; Anthony C. Yu and Yu-kung Kao, consulting editors. Stanford, Calif.: Stanford University Press. (1999)